Årsaken til mangelen på egennavn i romanen er ikke tenkt som et vink til Fosse. Snarere ble det en nødvendighet i dette prosjektet for å knytte karakterene til dyp tid, noe som er et gjennomgangstema i hele romanen, sier forfatter og kunstner Leander Djønne.
«Snødekte nutar låg som kvite prikkar langt der nede, fjordane blåsvarte speglar mot gråleg fjell. Mora var lynande pil gjennom vidope rom. Ho såg den svarte kyststripa bryte med skumkvitt hav, såg landets utstrekning, kjeda av fjell frå sør til nord. Det var underleg når ho såg ned mot fjella, for ho kjende fjellrøtenes samankopling, som ho var inni dei. Like snøgt som ho fauk over platået, høgt oppe under himmelkvelvingen, trengde ho seg inn i fjellet. Det var ei parallellforskyving av nærvære, som ho smelta og vart integrert i massen av fjell. Når ho vende seg med luftige kast i den krystallklare lufta, vende ho seg samstundes inni fjellet. Ho glei mellom tektoniske lag, gjennom jordlege fargar i raudt, oker, brunt, ned mot botnen av fjellets eldgamle røter. Fyrst gjennom strukturar av arkaisk grunnfjell, vidare ned til eldgamle nettverk av fjellkjeder som gjennom millionar av år har vorte slitne ned, pressa saman, desse fjella under fjell, som restar frå jordas tilbliing. Her glei ho mellom kollisjonssoner og grunnfjellsskjold, observerte dei samanpressa laga, dei gamle platerørslene, fjellkjedefaldinga, kjende opning og lukking av verdshava, gamle teikn på kontinentaldrift. Ho kjende eit sugande nærvære, som ho inngjekk i fjelltidas krinsløp.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Oskespiralen
Av Leander Djønne (f.1981) Oktober forlag, 2022 224 sider
Ho vende seg, såg opp og glei gjennom metamorfe lag. Steig opp og inn mot midten av den massive fjellkroppen. Der opna seg enorme fjellhallar, og ho svevde inn i dei på same måte som under himmelkvelvingen. Her inne skimra grågrønt ljos, og mellom dei grovhogde steinveggane, store fjelltappar; dei hang frå taket og draup som av steindropar. Ho såg ljoset bryte gjennom fjelltappane, flakkande i ljosegrønt, turkis og blåleg grått. Ljoset liksom dunkelt og blendande på same tid. Fjellhallane rørte seg, dei vaks. Som steinveggane bivra ikring ho og openberra si indre verd. Det var mektig, overveldande.
Ho kjende alle arters rørsler gjennom tida, endringane i jordas omløpsbane. Ho såg enorme vassmengder bundne opp som is. Istiders byrjing og slutt. Kjende isens tyngd slipe fjella og presse dei mot glødande mantel. Ho kjende ulike fryse og smeltemønster gjennom millionar av år. Ho var fjell som skaut opp i vêret og forsvann i havdjupet. Kjende samanslåing og oppdeling av heile kontinent. Fór gjennom alle vendepunkt i verdas tidsakse, dei hendingane som grev seg ut og skaper varige spor.Fjellets langsame språk festna seg, ho fekk innsikt og skjøna korleis ho kunne styre fjellets indre krefter. Ho vart fylt med ei sitrande kraft.
Mora braut seg laus frå fjellas kringsetjande masse, steig opp, ut av fjellets indre hug, rakt mot kjølig mørkeblått, ut av atmosfæren. Ho såg planetens krumming under seg. Steig høgare, inn i det beksvarte utanfor. Alt vart tett mørker ikring ho, som ho pressa seg gjennom seig natteskodde. Lenge fór ho gjennom dette uendelege mørkeret. Ho såg ein prikk av ljos langt vekke. Mogeleg ho strekte seg mellom stjerner, tenkte ho, for det var som skimrande ljos gjennom eit nålauge langt der borte. Ljoset vart større, som ho vart dregen til det og blei innhylla. Plutseleg så mykje ljos i blenkjande oransje, rosa, gult og kvitt. Blendande, ljodlause eksplosjonar overalt ikring ho. Ho var attende mellom ljostrådane. Kjende alle tider spegle seg mot kvarandre. Ikkje berre fjelltida, men universas tilbliing. Som prisme sett mellom spegel. Uendeleg innover. Uendeleg utover.
Ho fór med gneistrande lynrisp, uviss på om ho hadde venger eller armar. Kjende ho rissa spor i ljostrådane, dei vibrerte som strengar, mjukt og varmt. Ho kvervla opp i opne, breie spiralar, inni prisme i dobbelt spegel, tidlaus, æveleg. Når ho rørte seg inni dei intrikate mønstera, mellom ljostrådar og pulserande strengar som i uendelege krinsløp, kjende ho alt ho hadde vore, kvar oppleving frå hennar eige liv synte seg. Ikkje berre som minne ho kunne sjå attende på, men sjølve hendingane steig fram til fulle. Alt låg i ho. Ulmande. Ho trong berre lyfte det fram.
Og ho lyfta fram kjensla av å liggje heilt stille og vekse mellom blaute organ. Ho kjende næring trengje seg inn i magen gjennom ein tøyeleg streng av geléaktig bindevev. Søtlege smakar av frukt, korn og mjølk flaut liksom gjennom blodet og festna seg bak i hovudet. Ho vaks.
Huda festna seg rundt skjelettet, liksom kapsla ho inn. Ho registrerte brå ljodar, urolege stemningar. Stundom dunka ho lett på innsida av mageveggen, som vage dunk i varmt, tjukt vatn. Alt bada i ljosrosa og raudt. Ho kjende mora sine pinsler under fødselen, som ho var si eiga mor og fødde seg sjølv. Kjende hoftene verte rivne frå kvarandre. Innsida sprengde. Noko stort og hardt ville ut. Bekkenet knakk opp, innvolar rann frå sprokne kroppsopningar, ei gjennomborande smerte. Og ho kjende sitt eige hovud verte pressa mjukt i saman, som ho støytte seg sjølv ut gjennom fødekanalen, glatt og slimete når ho opna auga. Eit skjerande ljos skar seg inn i ho. Varm, feit mjølk glei gjennom matrøyret, fylte magen, nærmast smertefullt. Angen av naken hud. Ei brystvorte stor og ru i munnen. Den nakne huda ho låg inntil, vart kaldare. Mjølka slutta å strøyme. Armane som heldt ho, sklei vekk, og sterke mannsnevar lyfta ho opp. Ho strekte dei små armane sine mot mor si, ville heim. Ho låg med vidopne auge stirande ut i vêret. Det var ho sjølv. Livlaus i fjøra. Bølgjene skvulpa jamt mot land.
Mora flaug vidare mellom ljostrådane. Var ei ung kvinne i høgt gras. Sumar. Summande insekt. Kvite skyer glei over ljoseblå himmel. Ho låg urørleg i bakken. Kjende Faren trengje seg inn i ho. Det brann i underlivet. Kjendest som ho sprengde. Livmora i krampaktige smerter. Ho lukka seg for alt. Kjende Faren si tyngd når han pressa ho ned i graset. Den stramme angen. Sveitten hans draup kvalmande inn i munnen hennar. Støytvis smerte breidde seg gjennom kroppen.
Ho vrei hovudet. Såg tvillingane lenger borte i synsranda. Dei stira mot ho. Sonen med ei hand over auga til Broren. Dei stod urørlege i tunet på Garden. Like som to dropar vatn. Hjelp oss! Ho såg leppene til Sonen røre seg, som han freista forme ord. Der var inga røyst, berre dette: Hjelp oss! Meir som ho høyrde det inni seg. Ho kjende Farens tyngde. Han fór ruvande mot tvillingane. Som han var overalt. Inni ho og utanfor. Og han slo dei. Stålharde nevar mot små kroppar. Dei låg over knea hans. Han slo over nakke, rygg, rumpe, bein. Liksom hamra kroppane inn i sine eigne lår. Dei små kroppane brekte opp. Sønenes smertefulle stønn. Dei hulka lågmælt i køysenga. Hjelp oss! Dei kviskra. Mora kjende eit grufullt sjokk drive gjennom seg. Hadde ho gløymt dei? Gløymt korleis det var? Kva som hende? Ho såg Faren stå i Ura. Striregn. Alt i grått. Han lyfta på stein. Bar stein inn i hus. Fylte romma. Det hende. Akkurat no. Mora vende seg, liksom samla vengene, eller var det armar? Ho visste ikkje. Såg mot sin eigen kropp, han var ikkje der. Ho var usynleg. Kroppslaus. Utan materie. Kvar var det eigentleg kjenslene hennar oppheldt seg? Ho var overalt og ingen stader samstundes.
Ho fauk nedover i vill hastigheit, ut av ljostrådane, gjennom tett mørker, skuggeskodde. Fauk friksjonslaust. Stupte mot buktande fjordarmar. Dreiv inn i tunet på Garden. Såg Faren skli i gjørme. Han lyfta stein. Bar stein inn i huset. Bala i einsemd. Ho svevde like framføre han. Faren grynta, pesa. Ho flaug mot han. Freista gripe tak om halsen hans som for å rive ut strupehovudet, men ho glei gjennom. Faren merka ho ikkje. Ho trengde seg gjennom veggane, inn i bislaget. Såg seg sjølv stå der fastfrosen, som ei stiv støtte. Opphovne kjakar, blått auge. Tvillingane vart slengde i veggar, sparka, trampa på. Faren eit rasande dyr i kjøkenet. Ho stod urørleg. Tagal. Tvillingane strekte armane sine mot ho. Hjelp oss! Dei kviskra.
Krampar i underlivet stakk som nåler i kjøtet, som heile nedre del av kroppen lukka seg saman og pressa seg opp i ho. Det var ein brennande harme. Over skyggande vreide. Eit djupt ynske om hemn. Ho var ein sporv flygande kvilelaust i det steinlagde huset. Hjartet dunka uendeleg snøgt. Ho ville drepe han. Hemne seg. Ein gong hadde ho tenkt at ho ville kome til paradis i etterlivet. No var ho ein sporv og flaug rundt i eit bislag. Ho høyrde stønn frå Faren i det han lyfta stein inn i murar. Måtte hente sønene. Plante fjelltida inn i dei. Hemntid.»
Leander Djønne: – Mange av scenene i romanen er mindre brutale enn hvor de faktisk stammer fra
– Hvorfor har du valgt deg ut dette utdraget?
– Jeg valgte dette utdraget fordi det beskriver Mora si reise i det hinsidige. Mora er på et abstrakt vis, selve drivhjulet i denne historien om hevn.
– Du skriver med et voldsomt trykk, og en nesten insisterende brutalitet. Hvorfor var det inn hit du ville, til det mørke og bestialske, da du begynte å skrive skjønnlitterært?
– I flere år hadde romanen arbeidstittel «Tid for sorg»; dette nærmest som et humoristisk bakteppe for å skrive ut en dunkel slektshistorie blottet for ironi og humor. Etter hvert som arbeidet med boka skred frem, krystalliserte det seg enkelte scener som selvsagt blir oppfattet som voldsomme. Dessverre er virkeligheten alltid mer brutal og grusom enn fiksjon noen gang klarer å gjengi eller dikte. Slik sett er mange av scenene i romanen mindre brutale enn hvor de faktisk stammer fra.
– Du arbeider som billedkunstner, men debuterer nå som forfatter (i likhet med veldig mange denne bokhøsten). En annen forfatter, Jon Fosse, sa nettopp i et intervju i The New Yorker at kunstartene handler om en rytme som forbinder delene. Hva er det, om noe, i billedkunsten som i dine øyne lar seg overføre til å skrive skjønnlitterært?
– For meg er det glidende overganger mellom mitt kunstneriske virke og det skjønnlitterære prosjektet. Som billedkunstner har jeg jobbet forholdsvis idiosynkratisk gjennom flere år med film og lyrikk. Rent tematisk og formmessig er romanen en utvidelse av denne sonen. Jeg tenker at det skjønnlitterære tidvis åpner opp et bredere rom hos betrakter eller leser. En sterk skjønnlitterær leseropplevelse foregår som oftest over lengre tid, etablerer seg sterkt på innsiden og vokser i hver enkelt.
– Og apropos Fosse. Du skriver om Mora i dette utdraget. Og om Faren, Sonen og Broren i resten av boka. Fosse forholder seg også til noen slike ubøyelige størrelser. Vil du si noe om det – og om ditt forhold til Jon Fosse?
– Jeg har nok, som så mange andre, et respektfullt forhold til Fosse. Årsaken til mangelen på egennavn i romanen er ikke tenkt som et vink til Fosse. Snarere ble det en nødvendighet i dette prosjektet for å knytte karakterene til dyp tid, noe som er et gjennomgangstema i hele romanen. Egennavn ville ha låst karakterene fast i en aktualitet som jo boken forsøker å fjerne seg fra.
– Dette er det eneste partiet hvor Mora beskrives med en tydelig stemme og blikk, og kan nesten fremstå som en mytologisk passasje. Hva tilfører det romanen, og særlig måten vi forstår de andre karakterene på, når du skildrer Moras erfaringer?
– Utover at det løfter romanen ut av skjønnlitteraturens ofte trange rammer, skaper det, til en viss grad, forståelse for brutaliteten som regjerer i de naturlige fenomener som omgir oss, på samme måte som det, i romanen, gjennomsyrer slektsleddene.
– Det er et mørke, men også en livskraft til stede i teksten, noe som nesten kan virke som en motsetning. Finnes det noe sånt som en dyster vitalitet, tror du?
