Restaurant Punk Royale: Rabagastronomi og gimmick

Den akk-så-monotone hverdagen

Det som møter Kapers og Kippers idet de forlater «normaltilstanden» og skrider ned i kjellerdypet, er et skue som får dem til å slå fast at det som skjer utenfor nettopp er «normaltilstand». De møtes av to servitører med Espa boller-merch, shorts og en energi man kunne ladet mobiltelefonen med. Servitørene hilser dem ved navn, med håndtrykk og dype bukk. I bakgrunnen synger noen gjester ett eller annet om slaveri(!). Fra taket dingler det norske flagg. Fra en røykmaskin i enden av rommet velter det ut røyk, men så vidt ikke nok til at man ikke klarer skjelne at veggene dekket med fluoriserende graffiti som forestiller, for eksempel, Luigi som rir Yoshi. Fra høyttalerne ljomer det svenske dansbandet Vikingarna.

– Så det er dette som er «punk», konstaterer Kippers.

– Som alltid er anti-etablissement og avvisning av konvensjoner best når det ikke sies eksplisitt, og forjævlig når det gjør det, sier Kapers.

Nettopp det er også meningen her. At disse uforenlige størrelsene klaskes sammen og ender med å bryte alle konvensjoner for fine dining. Men hva forteller det oss om tiden vi lever i?

– Er det en reaksjon på det forfinede, ny-skandinaviske gourmetkjøkkenet, med sine rene smaker, kortreiste råvarer, og nedpå-men-fine-lokaler, designet for å ikke skremme bort rike mennesker som tross alt bare ønsker å føle seg som en litt oppgradert versjon av folk flest, foreslo Kippers.

– Uansett bærer det preg av at det finnes et marked for folk som kjeder seg på gourmetrestaurant, svarte Kapers.

Punk Royale er likevel ikke et sted man liksom bare dumper innom, slik som for eksempel … Kafeteria August, med sine lyse, åpne landskaper, som er som en slags forlengelse av kontoret man nettopp dro fra. Nei, Punk Royale er fine dining slik det var ment, trolig, altså som nettopp noe helt annet enn den akk-så-monotone hverdagen, var de to enige om.

Tankene springer avgårde til danske The Alchemist, Rasmus Munks verdenskjente opplevelsesrestaurant i København, som er megadyr og som får terningkast seks av alle anmeldere.

– Restauranterfaringen skal ikke bare være en erfaring lenger, det skal være en holistisk en, slo Kapers fast, og avviste med en krapp håndbevegelse servitørens tilbud om en apertiff.

– Jeg tror man blir full nok uansett.

De begynte vel begge å angre seg da de innså at apertiffen var Ruinart-champagne. Men anger er ikke en følelse som varer lenge, i alle fall ikke hvis man er et forjævlig menneske, og det gir Punk Royale deg anledning til å være.

Om å håndtere spriten

Den første Punk Royale-restauranten oppstod i Stockholm i 2014. Duoen bak vakte oppstandelse i Sverige da de ved sin forrige restaurant, som de endte med å få sparken fra, etter at de satte n-ordet-boller på menyen, og ikke forstod hva som var fél etterpå. Siden den gang har det vært problemer med et «klientel som stundtals har svårigheter att hantera spriten.». Punk Royale har siden redusert drikkemengden, åpnet en restaurant i København og nå altså også i Oslo.

På bordene er det hvite duker og pent foldede servietter, slik det gjerne er på gourmet-restauranter. Men bortsett fra dette er det ikke mye som minner om alskens Maaemo-er, Noma-er og Re-Naa-er. På bordet står en kanne (av typen man vanner utendørs potteplanter med) med lunkent vann, og to shotteglass.

Men idet de to får satt seg, og så smått begynner å ta innover seg og deretter fortolke, og forsøksvis gi mening til, omgivelsene, beordres de straks opp igjen. Den første retten skal serveres i köket, og det er en sjøkreps med nori-emulsjon rett i neven.

Kritiker Erle Marie Sørheim gikk nylig hardt ut mot formuleringen «god på smak» i Samtiden, men hva var vel denne, om ikke nettopp «god på smak», skoggerlo Kapers og Kippers – to anonyme matanmeldere, som Sørheim også kritiserte, og Kapers og Kippers skoggerlo enda mer.

«Goldfish and stuff»

En «perfekt kokt potet» med smør seiler innover bordet, etterfulgt av ostepop med smør og parmesan, og deretter blinis på reinsdyrblod, med røkt ål og ørretrogn. Stort sett uten å bli introdusert. Når en vaffel med røkt gullfisk, rødløk og rømme ankommer bordet kort tid senere, er det med følgende beskrivelse: «This is really fuckings basic. It’s goldfish and stuff». Det kommer en østers med grønn curry og granité av eple og koriander, og idet den inntas roper bartenderen yeeeah, deler ut fistbumps og sier «och ta en slurk vin det gjør inte saken samre».

En bøtte med reker og popcorn som smaker quote unquote: «spy faktisk», ankommer bordet, før det deretter helles utover nevnte bord og den ikke-lenger-så-hvite duken. Nå kan vi «småspise mellom rettene», sier servitøren. Men her finnes det ikke noe «mellom rettene».

Belysningen dempes, volumet skrus opp og servitørene instruerer gjestene i å strekke fram lanken, som de kleiser en generøs mengde kaviar på, og shotteglassene fylles med vodka fra frossen tank. Like etter kommer en tallerken foie gras, pærepuré, brioche-smuler og lime, og den skal slikkes opp fra tallerkenen, noe både Kapers og Kippers synes er skamfullt å se tilbake på, men det var likevel ingenting sammenlignet med da servitøren kom styrtende og ba dem si «aaa» og dyttet en skje hummer, steinsopp og trøffel inn gapene deres.

– Dette er som å ta kokain, analyserer Kippers.

– Det er som tiktok, utbroderer Kapers, og sikter til den manglende dødtiden og de forlengst glemte popsangene som trekkes opp fra dypet og gis oppmerksomhet også i årenes hovedstad, for tiden i det herrens år 2022.

– På grunn av betydelige mengder i hovedsak digital stimuli har vi endt opp som konstant understimulerte vesener – konstant sultne, føles det som – helt avhengige av kontinuerlige sensoriske sjokk for å trigge oppmerksomheten, holde oss våkne, ja, hindre oss fra i å drive avsted, eksistere på andre måter enn ved å registrere livet som det permanente skriket det er.

Samtidig: Glasset fylles av en pinot noir som ifølge servitøren «gjør det enkelt». Like etter kommer den andre servitøren, setter seg ned på huk, hvisker inn i Kapers’ øre: Vi trengte dette, etter to år med pandemi, å komme her og bli ordentlig godt ivaretatt. Så spretter han opp, roper YEAH, vrenger av seg overdelen, som inspirerer en av de andre gjestene til å gjøre det samme. Like etter blir han twerket av spisefølget.

– Det begynner vel å nærme seg slutten, nå, sa Kapers til Kippers.

– Ja, sukket Kippers.