Svevet

Read in english

Jeg tenker ofte på noe som skjedde i nabolaget mitt for ti års tid siden. Min gamle venn Si og jeg var oppe på arbeidsværelset og snakket og klimpret på hver vår gitar. Si er en av de beste gitaristene jeg noen gang har hørt, men han spiller aldri inn noe. Jeg veksler mellom å si at det er synd, og å synes det er noe litt vakkert over det. Nestenlåtene hans er noen av mine favorittsanger, men han blir aldri ferdig med dem. Uansett, jeg satt og hørte på ham en dag, da vi begynte å høre merkelige lyder utenfor huset.

Vi gikk bort til vinduet, dro gardinene til side og så noen store lastebiler ute på gaten. En lastebil hadde en kranbilkurv på seg. De hadde tydeligvis kommet for å trimme eller hogge ned trær. Det var særlig ett tre, skulle det vise seg, en gigantisk eik på gårdsplassen hos naboen min. Det var det høyeste og bredeste treet i gaten vår, og lett to hundre år gammelt. Tanken på at den eika ikke skulle stå der den dagen jeg døde, hadde aldri slått meg. Men det lokale parkvesenet hadde slått fast at den var syk. Vi har tross alt orkaner her. Hvis treet skulle falle overende, kunne det knuse huset ved siden av. Det var om høsten, tidlig på ettermiddagen. Vi så tre av disse tremenneskene klatre opp i stammen av treet. Eller, én klatret, en sto i kranbilkurven, og en satt og betjente den. De saget av alle greinene, helt ned til lemmene, og trimmet treet totalt. Dette var det første de gjorde. Så tok de de mindre greinene. Treet sto igjen der, naken og tykk, som om disse greinene hadde vært dens marg og bein og virkelige kropp. Det var da vi hørte smellet. Eller, vi kjente det, og hørte det også, lyden av en stor eikegrein som traff bakken. Én etter én slapp de dem – bang! Hver gang raslet det i vinduene, og gulvet vibrerte. Vi kunne se hvor mye biomasse som traff gaten. På et tidspunkt, midt mellom disse små skjelvene, begynte vi å høre noen andre typer lyder. Mennene ropte til hverandre, ikke bare kommandoer nå, men høyere skravling. De hadde vært ganske håndverksmessige seg i mellom, men nå skjedde det noe uvanlig. Vi anstrengte oss for å skjelne ordene deres over summingen fra sagene og motorene. Det kom små utrop. «Hei! Så du ham denne gangen?» Og så ble alt stille. «Akkurat dér,» hørte jeg en si. «Det er redet.» Han gestikulerte med motorsagen. Vi skjønte ikke hva de snakket om først – et rede med fugler? Veps? Det var Si som hørte dem si: «Flyvende ekorn.» Treet hadde flyvende ekorn i seg. Glaucomys Volans, den varianten vi har her sør. De bor her, men du ser dem aldri. Flyvende ekorn beveger seg i skumringen eller om natten og sees sjelden, men det er likevel mange av dem. Dét var en setning som stod i lokalavisen Morning Star midtvinters i 1953. De lager hjemmene sine i hull som er hulet ut av andre dyr, for det meste hakkespetter. Folk likte å holde dem som kjæledyr, og ville til og med kutte ned trær for å prøve å fange dem. Galucomys, leste jeg, er latin for blå-grå mus. «Volans» betyr åpenbart å fly. De flyr egentlig ikke, selvfølgelig. De glir. Hudklaffene deres strekker seg, og de glir. De gjør seg om til papirfly og glir gjennom luften i trærne. De gjør seg til sine egne fallskjermer, og på kunstferdig vis bremser de sin nedstigning. Angivelig kan de fly mer enn førtifem meter på en enkelt tur. Gudene vet hvor mange generasjoner av disse skapningene som hadde blitt oppdratt i akkurat dette treet. Det kan ha vært som en egen by for de flygende ekornene, denne eika, et deres forfedres herskapshus. Ett spesielt ekorn var en skikkelig plage for tremennene, og stormet mot dem. En mor – ungene hennes var fortsatt i reiret, og reiret lå nakent på bakken. Hun ble forbanna og nektet å forlate treet. Hun virret opp og ned. Treet var blitt en til en pigg som stakk seksti meter rett opp i den blå himmelen. Hun løp til toppen og ble fanget der, og satt faktisk sammenkrøpet der på toppen av piggen. Mennene sto på bakken og stirret på henne med en slags lattermild beundring. Si og jeg så det hele fra det åpne vinduet. Han hadde tatt frem kameratelefonen. Minnene vil ha det til av vi så henne skjelve, men vi var vel egentlig for langt unna til å se det. Det var stille et øyeblikk som i et innpust, og så kastet hun seg ut i luften. Det var utrolig hvor sakte hun så ut til å bevege seg i løpet av de få sekundene hun var i luften. Hun landet midt på gaten og frøs til der, klamret seg til betongen. Sannsynligvis hadde hun klart hele livet å unngå å måtte lande på den dritten. En av mennene gikk bort til henne, bøyde seg ned og plaget henne litt med hjelmen. Hun lot seg liksom motvillig dytte av gaten og inn i noen busker. Jeg liker å forestille meg at hun klarte å samle sammen greiene sine og sette seg opp i et annet tre, men hvem vet – opplevelsen av bortvisningen kan ha vært for traumatisk. Mennene skar et spor ved foten av treet, og la en kjetting rundt det. Den andre enden ble hektet til et kjøretøy, som rygget ut og bort fra treet. Stammen sprakk og falt hardt ned på gaten, som en veltet statue. Dette lagde den største lyden av dem alle. Alt ristet. Noen bilalarmer gikk av. Det siste de gjorde var å kutte eika i skiver med motorsagen, kaste det på lasteplanet og dra det bort. Si og jeg var begge ganske forbløffet over hele greia. Ingen av oss snakket. Med noen års mellomrom spør jeg om videoen, men han sier at den er forsvunnet eller ligger på en gammel datamaskin. Som er morsomt, fordi det er akkurat det han alltid forteller meg om sangene sine.