The Toll

Read the original version

Det nærmeste jeg har kommet berømmelse er at jeg gikk på den samme videregående skolen i Ohio som gutta i bandet The Toll. The Toll ble (er?) ansett som det største som noen gang har kommet ut av den skolen der. Jeg gikk der ti år etter at de gjorde det, noe som betød at jeg begynte der akkurat idet de tok av. Eller rettere sagt når rekken av hendelser som var ment å ha vært deres gjennombrudd fant sted. Vi snakker her om perioden fra 1988 til 1992, årene med Gulfkrigen og internettets fødsel. I løpet av disse årene bodde bandet i et lager rett nedi i gata fra den videregående skolen. Men de var selvfølgelig ofte på turné og behandlet lageret mest som et slags hovedkvarter.

En fyr jeg var venn med kjente dem litt. Han tok meg med dit en gang. Bandet var et annet sted. Det var så mye utstyr, alt sammen var preget med navnet på bandet i hvitt: The Toll. En reporter i Pittsburgh spurte vokalisten deres, Brad Circone, om hvorfor de hadde valgt det navnet.

«Vi ønsker å betale en avgift for det samfunnet har glemt å gjøre: å menneskeliggjøre hverandre,» sa han. En annen reporter spurte Circone om tekstskrivingsprosessen hans, og Circone svarte på denne måten: «En natt, etter å ha fastet i et par dager og lest så mye litteratur jeg klarte å ta til meg, begynte jeg å fortelle.» The Toll manifesterte en egenskap som best beskrives som ekstatisk pretensiøsitet.

De huskes i dag, om i det hele tatt, for å ha laget en av de lengste videoene som noensinne er sendt på MTV. Videoen er for «Jonathan Toledo», en sang om mishandling av indianerstammer. Åpningsteksten til låta er levert i spoken word-stil av Circone, som mumler, «Slavery under the government in America.» Dette lar han henge der, som en slags navngitt ting. «All funds for this proceed will go nowhere,» sier han, «Maybe into your consciousness.»

Jonathan Toledo er en ekte person. Han drev et rørleggerfirma i Albuquerque, New Mexico. Circone datet Toledos datter. Sangen er altså oppkalt etter faren til vokalistens kjæreste. Toledo-familien tilhørte indianerstammen Jemez. Det er alt hva noen vet om dem.

Refrenget i sangen er triumferende, hymnisk, strålende, fengende, oppløftende, alle disse ordene.

Ingen har noen gang hatt den vageste anelse om hva ordene betyr, ikke engang den hardeste kjernen av fansen. «Jonathan Toledo made his home in New Mexico», begynner det rett-frem og uklart. Det gjentar seg en gang. Etter den er det en annen linje, «Nineteenth Sunday, this is the rose, let it go.»

Albuquerque Journal spådde at sangen «ville treffe en nerve hos mange fra New Mexico.» Jeg husker måten vi pleide å synge disse tekstlinjene på under Toll-konserter i Newport Music Hall, som var de første ekte rockekonsertene jeg noen gang hadde deltatt på. Vi skulle pumpe knyttnevene i været. «Nineteenth Sunday, this is the rose! Let it go! Nineteenth Sunday, this is the rose! Let it go!»

Slik vi sang med på den, var det som om vi var rede til å gå til krig for hva det betydde.

Circone ble ofte intens på scenen. Plateselskapet signerte dem på grunnlag av live-showene deres. Han hadde vært bryter på videregående, og til og med spilt litt college-fotball, han var veldig fysisk. Hans trekk som utøver ble ofte sammenlignet med Jim Morrisons, noe han mislikte.

«The Toll kan bli et av de virkelig store amerikanske bandene,» sa en A&R-mann ved navn Michael Rosenblatt. Jeg vet ikke om Rosenblatt var ute på kokain, men det ville sikkert hjelpe til med å forklare ordvalget hans.

En kritiker for Philadelphia Inquirer beskrev den første platen som «så uopphørlig irriterende, så prangende pretensiøs, så fullstendig mangelfull av noe som i det hele tatt nærmer seg en sans for humor, at dette albumet faktisk fortjener vår fascinasjon,» og bønnfalt leserne om å «ikke betale denne avgiften.»

I midten av oktober 1988 inntraff en lei ulykke på en Pittsburgh-klubb kalt Graffiti. Circone klatret opp på en balkong, falt ned og brakk foten. Høstturneen måtte utsettes. Forsinkelsen varte i måneder, noe som var altfor lenge med tanke på markedsføringens. Albumet sank som en stein og dukket ikke opp igjen. Da vi gikk ut av videregående ventet vi fortsatt på at bandet skulle bli det neste store.

Her er litt The Toll-trivia: Richard Butler fra Psychedelic Furs produserte bandets demo. Hvis jeg var journalist, kunne jeg kanskje finne en måte å komme i kontakt med ham på og spørre hvordan det foregikk. Som det er, skrapte jeg bare litt rundt på nettet, av halvinteressert «hvor er de nå?»-nysgjerrighet.

Det ser ut til at Circone fortsatt bor i Ohio. Han har re-brandet seg som merkevarekonsulent. Han var alltid god på merkevarebygging, viste det seg. Tenk på hvordan han bygget opp The Toll til en merkevare. De hadde denne ene sangen, han og hans fetter gitaristen, med ord ingen egentlig forstod. På grunn av dristigheten og med den særpregete måten sangen ble levert på. Hvor mange tusen mennesker husker dem, både ord og band? Flere tusen. Tusen mennesker stilte seg opp ute i vintervinden i det sentrale Ohio på det tidligste nittitallet. De sang om denne Jemez-mannen som heter Jonathan Toledo, som bodde hjemme i New Mexico.

Nineteenth Sunday, this is the rose! Let it go! Nineteenth Sunday, this is the rose! Let it go! Nineteenth Sunday, this is the rose! Let it go! Nineteenth Sunday, this is the rose! Let it go!