Uke #2: Popkulturpodcast, Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro og Karin Hindsbo

«Reality-TV, moteskandaler, maskerte artister, TikTok-mat, Twitter-feider, filmfestivaler, og seriene alle sier du bare må se. Poprådet tar seg av de aller viktigste sakene hver uke med ett mål for øyet: Finne ut hva feedene våre forteller om tiden vi lever i.»

Første episode kom denne uken og handler om «Nepo babies», Andrew Tate og «Kongelig TMI». Med andre ord sier «feedene våre» tydeligvis dette om oss: vi interesserer oss for tiden for veldig kjedelige ting.

Golden globe og antrekkene

Apropos kjedelig. Golden Globe er vel selve innbegrepet av ordet. En prisutdeling mest kjent for å ikke være Oscar-utdelingen. Etter ett års pause, i kjølvannet av kritikken av manglende svart representasjon i Hollywood Foreign Press Association, som arrangerer utdelingen, gikk Årets utgave av stabelen uten alt for mye oppstuss. Den eneste takeawayen er vel at Zendaya vant fortjent prisen for beste kvinnelige skuespiller i en TV-serie, og at folk fortsatt kler seg helt uforståelig der borte, både til hverdags og fest.

Andrew Callaghan og anklagene

En drøy uke tok det, fra den bejublede kongress-storming-dokumentar This Place Rules ble sluppet på HBO, til det begynte det sirkulere anklager om seksuelle overgrep mot den 25 år gamle skaperen Andrew Callaghan.

Callaghan, kjent for sine stuntete gonzo-reportasjer på Youtube-kanalene All Gas No Brakes og Channel 5, brukte store deler av pandemien på å reise rundt i USA, på jakt etter sannheten om kulturkrigen som fikk en foreløpig kulminasjon ved stormingen av kongressen den 6. januar 2021. Tidens ånd omtalte dokumentaren i en anmeldelse du kan lese her.

Tiktok-brukeren Caroline Elise postet en video der hun fortalte om at Callaghan hadde fortsatt å insistere på å ville ligge med henne, selv om hun hadde sagt at hun ikke var interessert. Det tok ikke lang tid før flere stod frem med lignende historier, og dokumenterte med bildebevis eller screenshots. Youtuber Ethan Klein fortalte i en stream at han hadde hatt en samtale med Callaghan, der han angivelig – ved siden av å skulle ha bekreftet historiene – skal ha fortalt at han for øyeblikket er innlagt på en psykiatrisk avdeling grunnet panikkangst.

Milkshake Duck-tweeten står fjellstøtt. Vi er dømt til stadig å bli skuffet av at forbildene våre på internett viser seg å være noen andre enn vi tror de er.

Mona Hoel og de ti budene

Fredag den 13. har Mona Hoels Natt kinopremiere. Filmen, hennes første siden den vidunderlige og rare Skal dere gå allerede (Filmet i 2006, på kino i 2019), handler om legen og alenemoren Emma, som en dag får beskjed om at hun har galopperende kreft i lymfekjertelen og tre måneder igjen å leve. Eksmannen, som hun aldri er blitt offisielt skilt fra, fordi han ikke har villet, er voldelig. Han må dømmes før hun dør, ellers får han omsorgen for barna.

Natt er en del av en pågående dekalog, en serie på ti filmer, hvor også Skal dere gå allerede inngår. Dogme-legenden Hoel, som først ble et navn med Når nettene blir lange (2000), skal ta for seg hvert av de ti bud, stille dem til veggs, og undersøke hvor formålstjenlige disse bibelske påbudene egentlig er. Kieslowski gjorde noe lignende på 80-tallet. I Natt er det «Du skal ikke bryte ekteskapet» som er tema.

Avant garde og impro på Munch

I disse usikre tider er én ting sikkert. Hadde Edvard Munch levd i dag ville han satt av hele helgen til opplevelser på Munch-museet. Fredag, lørdag og søndag arrangeres musikkfestivalen All Ears på Bjørvika-Munch. Fesitvalen har «Et dynamisk program med det aller beste av ny norsk og internasjonal improvisert musikk», ifølge Munch – altså museet – selv. På plakaten står artister som Lasse Marhaug, Marisa Anderson og Jim White og ØKSE.

Det All Ears på Munch taper av intimitet – mye av denne musikken vises gjerne fram i mindre, mer umiddelbare rom – sikter de på ta igjen ved å skape hi-fi-lytteropplevelse, ved å bruke lokaler hvor en lydtekniker kan spenne opp ganske flotte og svære lydbilder. Bookingen er nok gjort med det in mente, og når det treffer (som det sikkert gjør noen ganger i løpet av helgen), kan jo det være en fascinerende lydopplevelse, selv om man ikke er blant de som sier «oooh, Lene Grenager» når de ser en festivalplakat.

Redskaper, aper og skapere

«Aber versus robotter». Danske Weekendavisen skrev denne uken om opphavsrettsspørsmålene som de siste årene er blitt reist som følge av to hendelser. Den første, den voldsomme utviklingen innen såkalt AI-kunst, med bildegenereringsprogrammer som Midjourney i spissen. Den andre, apeselfier.

Det første først. I september 2022 slo det amerikanske patentkontoret fast at kunstner Kris Kashtanova fikk innvilget søknad om opphavsrett på tegneserien Zarya of the Dawn, en post-apokalyptisk 18 sider lang fortelling om et overgrodd, mennesketomt New York i kjølvannet av en psykologisk (!) krise. Men Kashtanova ikke hadde tegnet serien selv, det var det AI-programvaren Midjourney som hadde gjort. Etter to måneder innså patentkontoret at det muligens var gjort en feil. Kun det som er menneskeskapt omfattes av opphavsretten. En undersøkelse ble satt i gang og pågår enda. De fleste, skriver Weekendavisen, regner med at Kashtanova vil tape. Kunstneren selv hevder at hun kun har brukt AI-en som et redskap for å skape kunst, slik det er vanlig å bruke et hvilket som helst digitalt program for å lage kunst.

«Sagen handler altså om, hvor grænsen går mellem skabere og redskaber», skriver Weekendavisen.

Og det er der apene kommer inn.

Presedens. I 2008 bet den britiske naturfotografen David Slater seg merke i at makake-apene som levde der lot seg fascinere av klikkelyden hver gang han tok et bilde. Han la derfor igjen kameraet og gikk, håpet på det beste. Da han kom tilbake kunne

han konstatere at apene hadde trykket flere hundre ganger på utløserknappen. I 2011 publiserte han bildene. Spesielt et bilde, en selfie tatt av en tilsynelatende smilende ape, ble berømt. Apen fikk navnet Naruto.

Men var det egentlig Slaters bilder? Skulle ikke opphavsretten heller tilfalle apene? Wikimedia publiserte bildene, og fikk etter hvert medhold av amerikanske myndigheter i at det var apenes, ikke Slaters bilder. Nå er spørsmålet hva som vil skje med AI-kunsten. Skal den tilfalle fellesskapet, eller den enkelte prompt-inntastende kunstner?

Uansett. Spørsmål som hvem som kan lage kunst, kan dyr lage kunst, kan maskiner lage kunst, er både for viktige og interessante til at vi kan outsource dem til amerikanske patentdomstoler. Disse diskusjonene vil fortsette i årene fremover. Men sannssynligvis mest på grunn av AI-teknologi, ikke aper – dessverre.

... og Karin Hindsbo gir seg

Etter seks år er det i sommer altså slutt for Karin Hindsbo, som har vært direktør for Nasjonalmuseet siden juni 2017. Direktøren for Nasjonalmuseet er ansatt i åremål på seks år, og danske Hindsbo fornyer det ikke. Etter de siste årenes «ekstreme omstilling», hvor museet er blitt hakket i mange mindre, egentlig koselige, men langt fra monumentale deler, og så satt sammen til en grå koloss nede ved Aker Brygge, går «stafettpinnen» nå videre til noen andre, nå som er museet tilbake i ordinær drift.

Spørsmålet nå er ikke bare hvem som skal ta over Hindsbos kontor, men også hvem som eventuelt følger henne ut dørene. Nye tider!