Uke #3: Tillit i Oslo, kunststreik i Helsinki, gjengkrig i Stockholm, Nye Hjorten Teater i Trondheim og Tiril Hasselknippe i Stavanger

På dr.dk/drtv/ får man tilgang til (mesteparten av) danskenes rikskringkastelser. Blant annet kan man allerede nå se sesong 2 av gangster/fotballsupporter-serien Hooligan som NRK sendte første sesong av i høst.

SVT Play, på sin side, er en svenskspråklig skattkista. Best akkurat nå: dokumentar-serien om den pågående gjengkrigen i Stockholm, som siden 2015 et hevndrap av gangen stadig har eskalert, og hvor den voldelige utviklingen er tett sammenvevd med både sosiale medier, så vel som noen av Sveriges aller største rapartister.

De siste fem årene har omtrent 40 personer blitt skutt og drept i Sverige hvert år. I 2022 ble det satt en ny mørk, rekord. 63 personer. Skytingene startet som oppgjør barndomsvenner i mellom, men er nå blitt et nasjonalt anliggende. Nu kan man inte blunda länger.

Stockholms gängkrig – bakom rubrikerna er nøktern i tonen, og gir et nyttig overblikk over en samfunnsutvikling som fra Norge kan virke uforståelig.

To av i alt seks episoder ligger ute.

Finsk kunststreik

Fra Sverige til Finland: I oktober publiserte de to kunstnerne ​​Terike Haapoja og Eero Yli-Vakkuri et åpent brev rettet til Kiasma, Finlands viktigste museum for samtidskunst. De krevde at den britisk-finske milliardæren Chaim «Poju» Zabludowicz trakk seg fra museets styre, på grunn av hans investeringsselskap Tamares’ bånd til Finsk-Israelsk våpenhandel. Tamares har blant annet investert i rakettvåpen og overvåkningsteknologien Palantir. Zabludowicz er også grunnleggeren av den pro-israelske lobbygruppen BICOM (Britain Israel Communications and Research Centre). Brevet ble skrevet under av flere titalls kunstnere – og så enda flere. Per i dag har antall underskrifter steget til 219.

Det som startet som et opprop, er i dag er blitt til en regelrett streik. På nettsiden kiasmastrike.art er kravene formulert i klartekst: «Som kunstarbeidere forventer vi at Kiasma Museum for samtidskunst avviser finansiell eller annen støtte fra private selskap som er involvert i våpenhandel eller tilvirkning og finansielle investeringer i konfliktsoner».

De understreker samtidig at dette ikke er en boikott, men en streik.

Zabludowicz’ familie kom til Finlands som Holocaust-flyktninger. I en uttalelse gjengitt i Artforum forteller han at han har «tro på viktigheten av museet som et uavhengig og inkluderende rom».

Til Kunskritikk forteller talsperson for kiasmastreiken, Jenna Jauhiainen, at det ikke bare dreier seg om Zabludowicz: «Streiken handler ikke bare om én giver, men om institusjonens mangel på klare retningslinjer for å motta støtte generelt, som har ført til denne situasjonen».

Anmeldelse: Tillit

En OECD-rapport som ble publisert i fjor viste at rundt åtte av ti nordmenn har tillit til myndighetene. Gjennomsnittet i OECD-land er fem av ti. Joda, tilliten går ned, men den er fortsatt høy. Vi sier ofte til hverandre at vi lever i et tillitssamfunn. Slik skal det fortsette å være. Regjeringen har satt i gang en tillitsreform i offentlig sektor. Man liker tillit. Både tanken på den, og når den materialiserer seg, for eksempel i form av at noen har satt en haug med kanelboller eller ved langs et fortau, og hengt opp en lapp som sier at bare forsyn deg, vipps betaling til det og det telefonnummeret. Da tar vi bilde og legger det ut på sosiale medier.

Det er altså ikke helt ut av det blå at Lars Ø. Rambergs gigantiske slagordskunstverk Tillit dukket opp på Økernsenteret her om dagen.

Tidligere har Ramberg slengt opp bokstavene ZWEIFEL (2005) – tysk for tvil – på DDRs gamle parliamentsbygning, Palast der Republik (som for øvrig var asbest-befengt, fant man ut etter gjenforeningen, og dermed rev – stålet ble blant annet brukt til å bygge Burj Khalifa, verdens høyeste hus, i Dubai).

Det er også Ramberg som står bak et av Oslos antakelig mest sette kunstverk i disse dager, nemlig lysslyngene som utgjør kunstverket Brainstorm ved Deichmans hovedbibliotek.

Nå har han stavet ordet TILLIT ved å sette lys på vinduer i det forlatte Økersenteret.

Når man titter opp på Rambergs verk fylles man med mye rart.

I Facebook-gruppen «Økern og Løren» – som jeg er medlem i, til tross for at jeg bor i motsatt ende av byen – er stemningen ikke god. Det har den kanskje aldri vært. Jeg forbinder gruppen mest med innbrudd og problemer med måkefugl. Økern-beboerne er lei av at bydelen skal være åsted for moderne kunst. Kanskje er de også lei den rotete, liksom-moderne business-arkitekturen, og motorveien, kanskje føler de at de lever i helvete, eller i det minste et slags 1984 (romanen). Du trenger mer enn tillit for å overleve på Økern. Sannsynligvis behøves en del fandenivoldskhet. I et kommentarfelt spørres det: «Kan Økern slutte å være et sted hvor stygg kunst kommer for å dø?». En annen lurer på nøyaktig HVA man skal ha tillit til, og slenger på en trist emoji.

Hele greia kunne vært en kulisse i Squid Game, eller kanskje heller i dens japanske tvilling, like severdige (på godt og vondt) Alice in Borderland, hvor mennesker må kjempe på liv og død i kreative «spill» i en slags metavirkelighet. Å se på Økernsenteret og det store ordet TILLIT gir virkelig følelsen av dystopi. Det føles som at alt står på spill og er farlig.

Egentlig er verket ganske kult også, på samme unektelige måte som Kraftwerk og å gå i bare sorte klær er det.

Økernsenteret, tegnet av Håkon Mjelva og ferdigstilt i 1969, regnes som et hovedverk innen norsk modernistisk arkitektur. Rambergs Tillit re-aktualiserer denne stadig mer utskjelte epoken innen arkitekturen. Ved å bruke senterets rektangulære fasader som lerret – åsted for kunst – peker han på noe helt sentralt i den modernistiske arkitekturens etos, det at den skulle være frigjørende, og ikke legge unødvendige føringer, men heller optimalisere det å leve og bo etter objektive kriterier. Det fungerte som kjent ikke. Menneskene ble ulykkelige. De startet noe som het Arkitekturopprøret og ville tilbake i tid, til før friheten.

Tillit føles utidsmessig og anakronistisk, men samtidig underlig rett. Det strider mot all fornuft at dette ikke er et kjent kunstverk fra 2004, men at det dukket opp i 2023. Derfor får jeg liksom litt håp. Men håp, det er vel det motsatte av tillit.

– Yngve Sikko

Nye Hjorten Teater

Velkommen til Midt-Nytt! Onsdag ble grunnsteinen til Reitan-familiens Nye Hjorten Teater lagt ned i Trondheim. Teateret plukker opp tråden fra lokalt legendariske Hjorten Revy- og Varietéteater, som holdt til i Ila, og som ble revet i 1947, men som stadig diskuteres på «Du vet du er fra Trondheim når …»-aktige Facebook-grupper. Det nye Hjorten teater skal stå ferdig høsten 2024, vegg-i-vegg med det planlagte kunstmuseet Posten Moderne. Sistnevnte med ambisjoner som inkluderer ord som «verdensklasse». Sammen vil de to Reitan-institusjonene forhåpentligvis gi Trondheim et etterlengtet kulturelt løft.

På Reitans nettsider kan man lese:

«Teateret bygges i Apotekerveita, som tidligere het «Bredestrede», og om du legger det inn i Google Translate, ja så blir det rett og slett Broadway! I alle fall nesten. Vi legger oss uansett i samme sjiktet».

Grunnsteinen dobler forresten som en tidskapsel. Til fremtidige arkeologer har Reitan skjenket: En flaske champagne, dagens meny fra Speilsalen, sju originale manus signert Nye Hjortens kreative stab, en Phantom of the Opera-maske, en minnepinne med forestillinger fra pandemiåret 2020, samt en hilsen fra Odd Reitan sjøl: «Til den det måtte angå en gang i framtida: «Ka i all verden, har dokk revve skit’n?».

Play til Kunsthall Stavanger

Rakk du ikke å få med deg Tiril Hasselknippes forunderlige lysrør-utstilling Play da den ble vist hos Nitja senter for samtidskunst før jul? Nå kommer det en ny mulighet i Kunsthall Stavanger. Utstillingen åpner 9. februar og står til 30-. april.

Da Tidens ånd intervjuet Hasselknippe før jul fortalte hun blant annet om hvordan hun trodde at hun skulle dø, og derfor satset alt på kunsten – til den grad at hun forsaket et sted å bo.

– Jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare kunne jobbe med kunst på fulltid, om jeg fikk til det, så skulle jeg gjøre det. Jeg tror jeg var litt redd for at om jeg hadde jobb, ekstrajobb eller fulltidsjobb, så ville jeg ikke ha nok energi til å gjøre begge på en gang. Så jeg valgte en ganske ekstrem livsstil, sa Hasselknippe.

Senere viste det seg at hun hadde nervesykdommen fibromyalgi. Diagnosen satte ikke noen stopper på kunstnerskapet, og har i stedet blitt en tematikk og en erfaring hun har tatt med seg inn i kunsten, noe som gjelder Play i høyeste grad.

Les hele intervjuet her.

Og dett var dett.