Uke #9: Kulturell forflatning, riking-porno, kulturbyråkratene på Blå, Helgekampen

Et kulturelt utviklingsland

Ja ja, det tas valg borte på Marienlyst. Såkalte «harde prioriteringer», etter at de ble nødt til å kutte 300 millioner kroner i årets budsjett. Nå har de myst på kalkylene og funnet ut at de skal kutte der skoen trykker. Det populære lørdagsprogrammet Kåss til Kvelds, med Else Kåss Furuseth og Markus Neby, tas av skjermen etter tre år.

*Et gaminghus på Nordstrand puster lettet ut*

«Vi setter oss ned allerede nå med dem for å utvikle nye ting som forhåpentligvis skal opp og stå», sa NRKs redaksjonssjef Vivi Stenberg til Nettavisen, og befester med det vår posisjon som et kulturelt utviklingsland, vi er hjemsøkt av en besettelse etter nye konsepter, det skal utvikles, fornyes og ihjeltilpasses nye formater og konsummåter, man skal nå ungdommen og støte ingen, og graden av vellykkethet synes å være løsrevet fra det som har med kvalitet å gjøre, og overlatt til det kvantifiserbare: antallet kjente fjes det er mulig å få plass til, antallet blodtrykksøkende overskrifter det kan generere, klikk.

Og midt i manien, gir man avkall på det som allerede fungerer. Dét har fått flere til å reagere, leser vi i VG. Skuespiller John Brungot kaller det en «reell krise», skuespiller Vidar Magnussen som «verdens tristeste ting» og skuespiller Linn Skåber trekker fram viktigheten av TV som leirbål: «man trenger tradisjoner på TV, slik at vi føler at vi er del av et folk.». Kringkastingsrådet har også mottatt flere klager.

Kringkastingsrådet, som enn så lenge kan ses i NRKs nettspiller (det som oppstår i brytningspunktet reality-tv og sakte-tv), og som Markus Neby for øvrig trakk fram i spalten Smakssak:

– Tre hendelser fra julekalenderen jeg var med å lage havnet nylig i Kringkastingsrådet, og jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame live at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer blant annet om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK, meddelte han Tidens ånd.

Neste møte i Kringkastingsrådet er 9. mars, der de blant annet skal diskutere samarbeidet med Sophie Elise.

Helgekampen

I dag kunne vi lese på bransjenettstedet Journalisten at «Klassekampen satser mer på helgen».

Velkommen etter ;)

Neida. De skal flytte musikkmagasinet, som vanligvis har gjort mandagen litt bedre, til fredag. Det gir for så vidt mening: fredag er kulturens mandag. Det er dagen for ny musikk, og det er straks helg, et konsept som åpner for å høre musikk live. Blant mye annet.

Og dette «mye annet» innebærer f.eks. å lese alt det andre lesestoffet som tårner seg opp som en eneste stor innføring i egen utilstrekkelighet: Helgestoffet™.

Hjertesukk om filmfestivalene

Er det noen ting de fleste filmfestivaler har til felles, foruten om å vise film, så er det at det er helt uMuLiG å danne seg en oversikt over hvilke filmer de viser. På grunn av fiendtlig design. Og ja, akkurat nå ser vi på dere, Kosmorama, CPH: Dox og Human – like rundt hjørnet alle tre. Tittel, kort bio, tidspunkt, et bilde. Det kan ikke være så vanskelig å lage en oversikt som ikke aktivt innbyr til å klappe igjen laptopen og dra ut i naturen. Og kanskje til og med innse at man liker det best?

Men man BLIR jo suicidal

Av en eller annen grunn snakker vi fortsatt om Exit. Tydeligvis har vi en umettelig appetitt for rike folk som er helt jævlige på TV. I dag har sesong tre premiere på NRK.

TV-kritiker Asbjørn Slettemark kalte i Aftenposten Exit sesong tre for «kjedelig». Det fikk serieskaper Øystein Karlsen og produsent Petter Testmann-Koch til å ... reagere. «Da er du suicidal», sa Karlsen og fulgte opp med at Slettemark burde oppsøke lege om han kjedet seg så mye av å se serien hans.

Vi forstår Slettemark. Exits beholdning er utelukkende at seeren skal lukke øynene og se for seg hvordan det hadde vært å være rik. Serien er plump og helt uten sjarm. Skuespillet er tidvis sketsje-aktig, men vitsene er aldri morsomme.

Riking-porno er i tidsånden. Det har nok noe med inflasjonen og synkende reallønninger å gjøre, men etter «Succession», «The White Lotus» og litt undervurderte «Industry» blir den norske varianten rett og slett bare teit.

NB! Både Munch- og Nasjonalmuseet gjør cameo-opptredener som Exit-karakterenes kontorer. De sterkeste symbolene på velstand i dette landet tilhører visst fortsatt det offentlige.

«Blå-talen»

25 år med klubben og utestedet i Brenneriveien påkaller minner om bra DJ-kvelder, overbevisende konserter og overrumplende fyllekuler. Man er vant til å se mange av byens løse fugler og musikere blant stamgjestene der inne. Men det var slående under den første jubileumskvelden denne uken, med inviterte, bløtkake, bobler og konsert med Jaga Jazzist på nøyaktig samme dato som de spilte på åpningskonserten i 1998, at det er en annen type gjest som også har vært med på å sette preg på stedet. Kulturbyråkratene.