Ukens blandede bilder – 041225

Det eminente kulturbygget i Hausmanns gate 28-32 huser som kjent en kino (samt teaterscene og en snackbar), og der viser de mye spennende. I hvert fall hvis der er noe spennende å vise. Og nå, i disse dager, har de sett seg så lei på det uspennende utvalget av filmer som landets/byens byråer har valgt å importere, at de har valgt å importere selv!

Tirsdag denne uke la vi ut en lengre tekst om den ene av de to filmene Vega egenhendig har hentet til landet – den eminent ubehagelige If I Had Legs I’d Kick You – og nå er tiden kommet for noen ord om den andre; det evokativt eteriske dronningdramaet The Ice Tower.

Selv om historien til en viss grad baserer seg på H.C. Andersen-eventyret Snedronningen, er handlingen lagt til en fransk alpeby på 1970-tallet. I en gedigen fabrikklignende bygning (eller kanskje er det heller en soundstage eller et filmstudio) foregår innspillingen av en filmatisering av nettopp dette eventyret.

Den foreldreløse tenåringen Jeanne (en uskyldsren Clara Pacini), som av årsaker som avdekkes i løpet av filmen allerede er sterkt knyttet til eventyret, havner ad nitriste omveier backstage på filmsettet. Fra sitt skjulested ser hun med store øyne og måpende munn på den store (og primadonna-nykkede) filmstjernen Cristina van den Berg (en iskald Marion Cotillard) skinne, stråle og gløde i tittelrollen.

Men ‘spiontilværelsen’ varer ikke lenge. Jeanne (som ved hjelp av et stjålet ID-kort tar navnet Bianca) blir oppdaget, antatt å være en statist – og sminket og oppkledd til et par av filmens mindre krevende scener. Ganske snart fatter den enigmatiske Cristina en viss interesse for henne, og ser til at hun (Jeanne/Bianca) blir en stadig større del av innspillingen.

Parallelt med dette knyttes Cristina og Jeanne tettere sammen på et personlig plan, uten at vi med sikkerhet kan si hvorfor Cristina ønsker denne forbindelsen. (At Jeanne har glede av å bli kjent med en filmstjerne, som attpåtil spiller hovedrollen i filmatiseringen av et eventyr hun har drømt seg vekk i gjennom mangt et langt barnehjemsår, er ikke vanskelig å forstå.)

I motsetning til årets norske og animerte versjon av denne historien (som for øvrig var forferdelig svak) er ikke The Ice Tower en lettfattelig, rett på sak-type film. Her er det snarere (sinns)stemninger, fantasier og potensielle tolkninger som er satt i høysete. Som for å illustrere dette, lar manusforfatter-regissør Lucile Hadžihalilović den nær forheksede Jeanne stjele et glass-smykke (formet som et prisme) fra Snedronningens kjole; et prisme hun bruker til å se på omgivelsene gjennom, om natten – og som hun bærer med seg som et kjært eie og lykkeamulett.

Hvorledes denne franske, fortryllende og formidabelt opake utgaven av eventyret ender, røpes selvsagt ikke her. Imidlertid oppfordres alle med sans for det vage og svakt truende til å ta turen til Vega i desember. Der finnes mye å la seg forferde over – på beste vis.

\

På ordinære kinolerret er tilbudet av ny og interessant film nokså skrint. I tillegg til Five Nights at Freddy’s 2 (som jeg ikke har sett, fordi jeg så nummer én og kjente at den var mer enn nok i seg selv), har vi den semiromantiske komedien Eternity. Her møter vi tre ganske så kjente fjes, i regi at et rimelig ukjent et – med et nokså middels resultat. Selv om utgangspunktet, eller konseptet om du vil, er spennende nok:

Når Joan (Elizabeth Olsen) dør, og ankommer evighetens forkammer, gjenforenes hun ikke bare med sin ektemann gjennom femogtredve år (Larry; spilt av Miles Teller), hun møter også sin første ektemann (Luke; spilt av Callum Turner), som døde i Korea-krigen. Formålet med nevnte forkammer er at de nylig ankomne (les: de nylig avdøde) skal få tid til å velge seg sin evighet – altså stedet/dimensjonen/virkeligheten til skal tilbringe evigheten i. Det gjelder med andre ord å bruke tiden (en uke) godt, for når du først har entret evigheten din, er det for sent å snu: Du er nemlig stuck. For evig.

Siden Luke døde som en ung soldat, mens Joan og Larry døde sent i syttiårene sine, har filmskaperne funnet som løsning at alle får leve evigheten sin med den alderen de hadde da de var på sitt lykkeligste, noe som ikke bare betyr at langt de fleste vi møter er enten barn eller godt voksne. (Her er ingen tenåringer.) Fiffig nok betyr dette også at mennene Joan må velge mellom – for hun kan jo ikke akkurat avvise dem begge, og leve evigheten alene – samt Joan selv, er nokså jevngamle.

For å få plottet til å gå opp, må det tys til ganske mange andre krumspring hva angår de lover og regler som styrer handlingens og rollefigurenes manøvreringsmuligheter – ikke alle av dem like overbevisende. At så vel Turner og Teller, som Olsen, er dyktige skuespillere, gjør det i det minste mulig å la seg underholde en stund. Da’Vine Joy Randolph som Larrys ‘Afterlife Councellor’ trekker underholdningspotensialet enda et par hakk opp, men regissør og medforfatter David Freyne har sammen med Patrick Cunnane valgt litt for mange lettvinte løsninger, samtidig som de styrer unna flere virkelig vanskelige – og potensielt genuint morsomme – aspekter ved virkeligheten de forsøker å skape.

\

Dersom du føler deg litt ekstra ‘sofagrisete’ og heller vil se noe ekstraordinært hjemme, tar vi oss friheten til å peke på The House that Jack Built (en seriemorderdramedie av Lars von Trier) på Netflix. Eller David Finchers marerittlignende The Game (på Viaplay) – eller Yorgos Lanthimos ekstremt odde drama Poor Things (på Disney+). Ingen av dem er direkte nye akkurat, men de er i det minste sære, særegne, skremmende og skumle – hver på sitt vis.

God helg.