«Du finner det samme spriket mellom dogme og dogmatisk, krig og krigersk, frihet og fri: Forskjellen på incest og incestuøst er stor, og viktig. Incest er det faktiske – den håndfaste, beviselige blodskammen; substantivet: en, ei, et, som lærerne messer. «En incest er ikke det enkleste å riste av seg,» for eksempel. Incestuøst, på sin side, er et adjektiv, og viser til noe som har et preg av incest, for eksempel en mor som ikke gir slipp, en far som er litt for intim, eller som her, en lillesøster som blir overrumplet av sin storebror i voksen alder.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
SNAFU
Av Espen Stokke Flamme Forlag 152 sider, 2023
For søsteren var brorens bakholdsangrep som om en gartner rykket opp familietreet, pekte på roten og sa: «Det er her den sitter, råten.» Det hun kjente, det som skylte gjennom henne, var en avart av den moderne urfortelling: Mor finner indre styrke til å løfte bilen av sitt overkjørte barn; lillesøsteren finner kraft til å løfte en bil og kaste den på sin storebror. Dette var grunnen til at hun brukte substantivet heller enn adjektivet: frustrasjon og vantro, toppet med rent, primitivt sinne: «Dette er jo faen meg incest!»
I en bedre ordlagt verden ville hun ropt: «Dette er jo faen meg incestuøst!» Men anklagen levert fra den ene smarttelefon til den andre – over Skagerrak, fra Kristiansand ned til København – ble incest. Da hun fikk den henslengte opplysningen inn i øret, ba hun ham bekrefte at han spøkte. Hans svar – «På ingen måte!» – flippet henne over på instinktmodus. Hun flyttet telefonen ned fra øret, holdt den sminkespeilaktig opp foran ansiktet og ropte inn i den svarte skjermen hvor brorens navn stod skrevet: «Dette er jo faen meg incest!» Idet hun tok telefonen opp til øret igjen, steg Morten Harket til overflaten. Dette var Morten Harket i reprise. Da hun var tolv og broren femten, skjøt han Morten Harket i ansiktet – gjentatte ganger. Han gikk inn på rommet hennes mens hun ikke var hjemme, plukket Morten ned fra veggen over sengen, tok ham med seg ut, hengte ham opp på vedskjulets bakvegg og skjøt ham med luftgeværet sitt. Et uhørt svik, slått i bakken av sitt eget kjøtt og blod, i det som skulle være trygge rammer.»
Påkrevd oppsetning (motforestilling), side 65-66.
Espen Stokke: – Jeg synes det er bra
Foto: Flamme forlag
– Hvorfor har du valgt akkurat dette utdraget?
– Jeg valgte det fordi jeg synes det er bra, og forhåpentligvis får det folk til å tenke: «Hmm ... Dette vil jeg lese mer av.»
– Snafu, som boken din jo heter, er en forkortelse av det amerikansk militære kalte "Situation normal, all fucked up". Med andre ord: Det går til helvete, akkurat som vanlig. Det kan virke som om flere av karakterene dine "(...) venter på at ting blir som de skal, når de absolutt ikke er som de burde". Hvorfor ville du skrive om disse normaliserte unntakstilstandene?
Fordi de sier noe om hvordan mennesker fungerer; hvordan vi holder ut, kommer oss gjennom og kommer oss videre.
– Boken har jo et preg av noe litt springende, hvor delene har et noe uforpliktende forhold til helheten. I hvor stor grad lå det en nødvendighet bak å skrive akkurat disse tretten fortellingene?
– I høy grad? I fullstendig grad? En total grad av fullstendig nødvendighet? Som du merker, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal svare på spørsmålet ditt, men jeg tror du forstår hvor jeg vil. Og jeg tror alle forfattere, malere, tegneserieskapere, skulptører, musikere etc., som har brukt ett-to-fem eller sju år på å sette noe til verden, vil svare det samme på det spørsmålet. Altså at det var ren nødvendighet som førte til at det ble akkurat dette (det de har laget). At de tretten tekstene seg i mellom er springende med hensyn til handlingen, er det ingen tvil om. Her skal det være sprang. Dette er ikke en roman, og jeg vi påstå at det finnes mange måter å forplikte seg til en helhet på. Språket. Tonen. Stilen. Formen. Perspektivet (på verden). For å nevne noen alternativer.
Når det kommer til din påstand om at delene har et noe uforpliktende forhold til helheten, tror jeg det kommer an på hva du oppfatter som helheten disse delene inngår i. Én helhet disse karakterene inngår i, én av grunnbetingelsene som forener dem, kan sies å være denne: De kverner seg selv innenfra, og de kvernes utenfra. Av og til kommer de ut på den andre siden forandret til det bedre, andre ganger til det verre, og andre ganger igjen kjennes det som om ingenting har skjedd, annet enn at det gjorde vondt. Men de måtte gjennom det (vi må gjennom det vi må gjennom), og det har en samlende effekt. Det finnes en stor kvern som har en samlende effekt, kjennes det ut som.
– For å gi litt kontekst: I denne scenen oppstår krangelen og de medfølgende anklagene om det incestiosøse, etter at broren døper datteren sin det samme som hennes datter. Påfallende er det kanskje også at ingen av karakterene i Snafu går under navn. Så, Espen Stokke: Hva betyr et navn i litteraturen?
– Jeg vet ikke hva et navn i litteraturen betyr, Oscar Grimstad, men jeg tror det er med navn og navnløshet som med skriving som helhet: Man gjør det man gjør basert på en blanding av intuisjon og planlegging.
– Morten Harket skytes i ansiktet, leser vi i dette utdraget. Har det noe med omslaget å gjøre?
