– Jeg skrev denne romanen med et håp om at materie og språk konstituerer sløve identiteter, og hvor komisk og trist alt rundt en kan føles når mening opphører, sier debutant Louise Jacobs om «Via Florentin».
«Han likte ideen om å danse til Nick Drake på ketamin og jakte som Robert De Niro i Hjortejegeren. Han ville forstå motsigelsene, kontrastene, kontemporære myter eller bruken av komma i lys av kvinnelige orgasmer. Han ville ut av stoisismen. Han ville kvitte seg med nostalgisk elektronikk. Han ville gå barbent til flyplasser og haike med Tesla-biler tilbake til byen. Han ville bli smurt inn med leire fra Dødehavet. Han ville lære seg fiolin en gang for alle og spille på et kott i Budapest. Han skulle ønske at han kunne bli et radikalt annet menneske på søndager. At han kunne slåss mer med fremmede på barer. Han ville helst være åpen for sine nærmeste om sin fascinasjon for det sveitsiske innslaget i Eurovision fra i fjor. Han skulle ønske at han likte teater og risengrynsgrøt. Han ville skrike til de små hullene i veggene, der skruer eller spikere hadde levd med en stille funksjon. Han skulle ønske at han kunne stille ut verkene sine uten strategiske undertoner. Han ville skrive tekster til et album som varte i atten timer. Han ønsket seg et rom dekorert med freskomalerier. Han ville bli mer skolert i kama- sutra og finne ut av hele nytelsesgreia. Han ville bli gjenfødt som et barn ved Seinen over en treretters lunsj med økologisk Char- donnay på tåteflaske. Han ville gi duene i parken farget mat, etter at han hadde hørt at det ville gi fjærene og vingeslagene en palett. Det var det noen som allerede hadde gjort, fant han ut, sånn typ på syttitallet i New York. Han ville starte et kor med nitti år gamle damer som øvde i en garasje ved vannet. Han ønsket seg vannseng på taket. At armene hennes var slanger, og at hodet hennes var modellert etter en romersk eller etruskisk gudinne fra en tragedie.»
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Via Florentin
Av Louise Jacobs (f. 1987) Flamme forlag 96 sider
Louise Jacobs: – Tekst er løgn
Foto: Tove Sivertsen
– Hvorfor valgte du dette utdraget?
– Romanen Via Florentin består av bruddstykker eller avsnitt som i seg selv kunne blitt til utbroderte historier og kanskje fått et liv utenom boka som helhet. Å velge et avsnitt føltes egentlig som å velge en pitch til noe jeg ennå ikke vet hva kunne ha blitt. Hele romanen består av tilsvarende ansatser, avsnitt som nærmest blir kastrert – de frarøver leseren en tilhørighet som leseren muligens har for vane å forvente. Jeg valgte dette avsnittet fordi det hadde noe både pompøst og nøkternt ved seg, særlig når det gjelder det «han» velger å henvise til og spille på som kunster. Det er ikke poenget at «han» drømmer, snarere lider han av en forestilling om at språk evner å gi et dekkende bilde av situasjoner mennesker befinner seg i. Avsnittet er en lek med muligheter, der det som blir tenkt, plutselig framstår som om det har skjedd – som en impulsiv farse. Null ansvar.
– Du skriver om alt det man vil være, men ikke er. Er det bare hule drømmer, eller har det en innvirkning på livet man lever?
– Er drømmer hule? I denne boka er distinksjonen mellom realitet og drøm ikke nødvendigvis tilgjengelig for leseren. Sengen, som har en sentral plass i romanen, er ikke stedet der drømmer skjer. Der finnes det bare urin, blod, svette og spor av soppdannelser. Samvittighet, plikt, det vulgære – jeg tror ikke på slike stereotype begreper; samtidig speiler vi oss i dem. Vi liker å fortvile over, og le av oss selv, når vi ser Thomas Vinterberg og Ruben Østlund. La oss heller tenke oss at noen unngår det vante «hva jobber du med?» og i stedet spør: «Hva fikk du til konfirmasjonen?» Svarene på det reduserer vår hverdag til barbermaskiner og perleøredobber. Det beskriver langt flere liv enn skildringer av alkoholiserte fedre. I romanen min er det ingen ofre.
– Fiolin på et kott i Budapest, værelser dekorert med freskomalerier... Det er et ganske romantisert bilde du tegner. Hva sier disse lengslene om han?
– «Han» i romanen benytter anledningen til å skape fluktruter fra morens udiagnostiserte tilstand som nesten død. Det absurde ved sorgen gjør at han klarer å forsone seg med hennes bortgang, slik et instrument kan vekke til live et rom langt borte: Det å spille fiolin i et avlukke i en leilighet i et land han ikke kjenner, blir en metafor på å praktisere noe han ikke mestrer. Freskomaleriene, på sin side, er neppe lengsler, snarere visuelle påminnelser om en historisk tid han kunne følt seg mer hjemme i. Estetisk sett er lengsler for «ham» stier til deltaer, åpne terreng «han» begir seg ut på. Freskoene er synlighet, en historisk konfrontasjon av levd liv. Det er slike konfrontasjoner romanen iscenesetter. Hva sier egentlig disse lengslene om ham? Så glad jeg er for at dette ikke er meg! er et ikke-empatisk svar «han» muligens kunne ha gitt.
– Hva ønsker du at litteraturen din skal oppnå, hvilke rom vil du at den skal åpne?
– Tekst er løgn. Heller enn å tenke at litteratur «åpner» et rom, bør man tenke på romanen som et innblikk i et atelier: et sted der du blir med en kunstner i prosessen og som et prekærtstilt menneske. Teksten er grunnleggende hypotetisk. I en tekst kan muligens en følelse og en vegg bli ett, eller veggen kan bare forvitre som en dramatisk rekvisitt – eierskapet og det midlertidige er komiske gevinster til slutt. Kroppen henger alltid etter. Kanskje sannheten ligger under en dørmatte. Jeg skrev denne romanen med et håp om at materie og språk konstituerer sløve identiteter, og hvor komisk og trist alt rundt en kan føles når mening opphører. En vannkoker kan plutselig bli et materielt symbol på et skiftende lynne; konvensjonell undergang eller et fremtidig ønske om noe hverdagslig og trygt.
– Jeg begynte med en enkel setning. Motivet var lett, to mennesker som elsker hverandre og som leter etter en lighter. Mennesket var så tungt at jeg vurderte min egen vekt- kanskje tosommheten var DØD FUCKED WHATEVER. Ja, ja, der forsvant den siste boksen med bøker og vips var det forholdet over. Å gi er ikke ensbetydende med å få noe tilbake. Mine karakterer er leie, slitne, avventende, men ikke sikre på valg. Derfor løper fantasien over til Tracey Emins seng, og vi får det endelige resultatet; ingen vinnere kan leve slik. Fett. En t-skjorte med svette-hat. Litteratur er et forsøk på å legitimere fantasi.
– Hvilke kommaregler gjelder i lys av kvinnelige orgasmer?
