Vis dem ryggen!

Yes, det er fortsatt liv i leieren. Enormt med aktiviteter å bruke tid, energi og penger på. Så lenge dette varer er det jo bare å ta inn før tørken eller apokalypsen kommer, og så klart gjerne se litt utenom allfarvei.

Hovedstadens flotteste antikvariat Norlis i Universitetsgata 18 inviterte til en liten samling tidlig torsdag kveld, der Kristin Brandtsegg Johansen holdt et kåseri om Sigrid Undsets underlige og moderne byroman «Jenny» fra 1911. Scener fra heftige kunstnermiljøer i Roma og Kristiania, og desto mer urolig kjærlighetsliv og enorme kvaler om en kvinnes livsvalg og tapte idealer.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Denne romanen er nå forøvrig ute, sammen med et ras av andre Undset-titler, i en ny versjon i pocket med ungdommelig omslag. Som for å nå dagens moderne kvinner? Noen av titlene kommer med nye forord av dagens forfattere. Men kvelden føltes site specific, fremført med stor entusiasme for et stappfullt antikvariat, der hun måtte snakke ekstra høyt gjennom tre små rom for å bli hørt. Juletreet var pyntet, det var fruktkake og Undsets spesielle favorittdrikk Marsala i glasset, og innehaveren viste frem og fortalte noen gjenfunne bok og dokument-skatter til Undset-selskapets medlemmer, noen av dem tosifret antall tusen. Ikke akkurat pocket. Det er så klart ekstra stas å slippe disse pompøse forfattersamtalene i store flotte saler som er så populære nå. Bedre å boltre seg i livsfryden blant rotete hyller med lokalhistorie, vinlitteratur, særtrykk og utgått poesi. Jeg var blant de yngre der oppe i salene, men følte meg ytterligere viril etter denne litterære injeksjonen. Og «Jenny» skal i alle fall tas ut igjen av hyllen som førjulslesing nå. Støvete, harde permer, så klart.

Om du liker andre deler av boken enn bare dens innhold, var det samtidig åpning på Grafill i Møllergata av utstillingen «Spinorama», som ifølge fersk informasjon er «en utstilling viet bokryggen – et avgjørende, men ofte oversett element innen bokdesign. Med flere hundre bokrygger fra ulike sjangre viser utstillingen hvordan bokryggen er langt mer enn et strukturelt element. De fleste bøker tilbringer livet sitt på en hylle der bare ryggen er synlig. Likevel blir bokryggens kreative muligheter og design sjelden utforsket.»

Noen husker kanskje IG-fenomenet bokryggpoesi - dette her er langt mer grundig og varig. Utstillingen er kuratert av Aslak Gurholt og Fraser Muggeridge, og har faktisk allerede vært på en liten europaturné. Står et stykke ut i januar. Forresten tenker jeg på poeten Torgeir Rebolledo Pedersen hver dag, av den enkle grunn av at trynet hans er på ryggen av en samlede dikt-utgivelse jeg ser på avstand i en hylle hver gang jeg sitter hjemme og spiser.

Litt mer digitalt, men fortsatt absolutt bok og kunst var tilfellet på Kunstnernes Hus, der det var lansering av boken «The Cory Arcangel Hack: Digital Culture and Aesthetic Practice», av rakkeren Eivind Røssaak. Boken er den første dyptgående utforskningen av kunstneren Cory Arcangels arbeid, en amerikansk pioner innen DIY-new media kunst hvis innflytelsesrike «hacks» undergraver begrensningene til Big Tech. Det er det ikke alle kunstnere som kan skryte av. I tillegg bor jo fyren i Stavanger.

En ting det faktisk er mulig å rekke, for den som føler seg hjemme i en tenkt alder mellom 18 og 25, er et event nede på Astrup Fearnley lørdag mellom 1500 og 1630. Der kan du tegne selv også, hva du blir inspirert av, etter å ha blitt introdusert for Silke-Otto Knapps malerier, som så blir tolket i et spesielt lyssatt rom av kunstner og musiker Stine Marie Korsfur, med levende modeller og danserne Iris Agata Engenes og Ine Halvorsen som blander seg i inntrykkene. Mystisk og figurativ - slik kan man jo føle seg noen ganger.

Om du derimot får spader av sånt, men fortsatt ønsker tegning og musikk, kan Big Dipper-sjappa i Møllergata samme lørdag kl. 12 - 14 by på en utstilling av Flu Hartbergs originaltegninger fra hans all-alder barnebok om tungrockens søteste prins Ozzy Osbourne. Kul bok, som også kan signeres som julegave - det finnes også noen eksklusive trykk til salgs. Og apropos rock:

Fem i bagen med Thomas Felberg

Denne musikkelskeren blir frarøvet NRK-programmene Felbergs loft og Frika fredag. Buuu! Men vi ber han om fem feite favoritter for det.

Denne uken er det rock for groovy frikere å finne i bagen - det er vokalist, programleder og nasjonalfrik Thomas Felberg vi snakker om. Kjent fra TV og radio, fra eventer, og som vokalist i tidligere oslostoltheter som Smoke Mohawk og ikke minst Hovseter-bandet WE. I gode stunder var de landets beste rockband på en scene - og om man hører på det tyve år gamle albumet «Smugglers» skjønner man at de kunne klare det i studio også.

Han er rimelig forbanna om dagen, og det med god grunn og mange med seg: Hans radioprogrammer Felbergs loft og Frika fredag er blant dem som faller nå i 2026 som en del av NRKs rasering av kulturtilbudet. En rasering vi lenge har sett foregå langsomt, før det nå er plutselig. Og det er spesielt fordypningsprogrammene om musikk som faller i den desperate mellomleder-jakten på content som «de unge» vil like. Uten tanke på at disse temmelig raskt vokser opp, og det til en virkelighet uten muligheter for fordypning lenger. Felberg gikk i skole hos Den Største, nemlig Harald Are Lund, noe som resulterte i noen svært omfattende sendinger. Hvorfor må ting på død og liv gjøres døllere - også på innsiden av kulturen? Idiots!

Vel, vi kan ikke grave oss ned. Felberg er også ofte å se på happenings om klassisk rock, og han er quizmaster før en visning av Rolling Stones Live at The Max på Odeon i Nydalen kommende onsdag. Og før den tid, vil han være å oppleve som en av selgerne bak et bord på den månedlige platemessa på utestedet Vaterland kommende søndag, cirka kl. 13. Det er en trivelig sosial greie, men det er også en ypperlig anledning til å finne noen eksklusive julegaver til hun du elsker - eller deg selv. Kanskje det til og med no’ gammal WE i kassene? Så over til deg, Thomas.

1: Primal Scream: «Autobahn 66»
(Columbia, 2002, LP: Evil Heat)
Lytt her

— Jeg kom sent inn i Primal Screams verden og ble først ordentlig overbevist når originalmiksen fra Memphis for Give out, but don't give up gjort av produsent Tom Dowd kom ut i 2018.

Da skjønte jeg hva som bodde i Primal Scream og lagde raskt en serie på NRK P13 til Felbergs Loft og hørte igjennom hele diskografien nøye og ble bare mer og mer overbevist at P.S. er et utrolig rikt og mangfoldig band både i inspirasjoner og utrykk.

Min favorittplate er «Evil Heat» som jeg synes binder alle Primal Screams plater sammen på en herlig mørk, spaca, druggy og nattklubb after hours-aktig måte. «Autobahn 66» starter som en hyllest til krautrock fra et rufsete Glasgow-band, går så inn i ren klubbmodus før en helt utrolig beatlesk melodilinje legger seg på toppen og drar deg med videre til et nachspiel du muligens ikke burde vært på. Helt fab!

2: Monster Magnet: «Nod scene»
(Glitterhouse, 1991, LP: Spine of God)
Lytt her

Så går turen til Monster Magnet og deres magnum opus Spine of god. Ingenting minner meg mer om hedonistiske netter og dager på 90-tallet. Monster Magnet var på den tiden møkkete, ubehøvlede og politisk ukorrekte syrerockere fra New Jersey og denne plata rensket hodet mitt helt rent da den kom ut i 1991. Dette var min Nevermind, og denne låta er vel kanskje høydepunktet på en plate som stort sett bare har høydepunkter. "It's a satanic drug thing, you wouldn't understand..." Må spilles høyt!

3: Wayne County & The Backstreet Boys: «Max's Kansas City parts 1 & 2»
(1976, Max's Kansas City Rec., single)
Lytt her

Av flere grunner har jeg studert New Yorks utrolige musikkliv på 70 og 80-tallet nøye det siste året. Det finnes ikke den sjanger som ikke fikk et fristed i denne byen på denne tiden. Et New York som var på konkursens rand, søppel fløt i gatene og kriminaliteten var høy. Et slags fristed for alle som ville tenke og gjøre noe selv, uten innblanding fra streiten. Et perfekt sted for musikk og kreativitet, med andre ord. Wayne County var jo New York-transen som var over 1.90 høy, banket gjerne folk opp og endte som kvinne ved navn Jane County. Denne låta en hyllest til den legendariske rockbula Max's Kansas City som var et arnested for alt av rock, punk og alternativ kultur på denne tiden.

Låta namedropper et vell av faste Max's vankere og musikere. Det er alltid like gøy å prøve å få med alle navnene Wayne County nevner her. Mens festen han omtaler som en dagligdags affære på Max's Kansas City spiller seg ut som forfylla og speeda fest i hodet. «Hey ho, let's go»

4: War: «The World Is a Ghetto»
(United Artists Records, 1972, LP: The World Is a Ghetto)
Lytt her

Nå roer vi det ned litt og drar til Los Angeles og bandet War, med en av mine favorittlåter gjennom alle tider. War en gjeng svarte musikere fra LA som først ga ut to plater med Eric Burdon fra britiske The Animals, og fikk med seg en dansk munnspiller, Lee Oskar. Men det er når War blir alene uten Burdon at bandet vokser til virkelige høyder. Og tittelsporet her fra deres 1972 plate The World Is a Ghetto er kanskje toppen av alt. Dette albumet var det mest solgte albumet i USA i 1972/1973, men er litt skammelig glemt i dag. 10 minutter tilbakelent, groovy og harmonifull funk med jazz- og bluestoner, som garantert fyller sjelen din med storybyliv fra California og sol på samme gang. Og aldri har vel en tittel talt mer sant. Ja, verden er en ghetto, skal vi ta oss en tur...

5: Dr. John: «Walk on guilded splinters»

(Atco Records, 1968, LP: Gris gris gumbo ya ya)
Lytt her

Så til en kampsang for alle som er opposisjon til noe eller noen. En voodoo-gryte og en forbannelse av en låt. Ingenting binder den svarte New Orleans-arven tettere sammen med psykedelia og det okkulte enn Dr. John. Denne låta gir meg kraft hver gang jeg er nede eller forbanna og fyller meg med ekte voodoo-kraft rett fra primalkilden i livet.
Dette er musikalsk battle-modus og også så frika og groovy på samme tid at man automatisk blir transportert til et annet sted og rom hvor normale lover opphører og alt kan skje.

Som Dr. John sier åpningslinjene her «Some people think they jive me, but I know they must be crazy, don't see their misfortune or else they just to lazy…» Og med det så børster vi streiten vekk i et armslag og vinner nok en kamp for friksen og anderledeshet og alt som er gøy.

Ukens blandede bilder

Det eminente kulturbygget i Hausmanns gate 28-32 huser som kjent en kino (samt teaterscene og en snackbar), og der viser de mye spennende. I hvert fall hvis der er noe spennende å vise. Og nå, i disse dager, har de sett seg så lei på det uspennende utvalget av filmer som landets/byens byråer har valgt å importere, at de har valgt å importere selv!

Tirsdag denne uke la vi ut en lengre tekst om den ene av de to filmene Vega egenhendig har hentet til landet – den eminent ubehagelige If I Had Legs I’d Kick You – og nå er tiden kommet for noen ord om den andre; det evokativt eteriske dronningdramaet The Ice Tower.

Selv om historien til en viss grad baserer seg på H.C. Andersen-eventyret Snedronningen, er handlingen lagt til en fransk alpeby på 1970-tallet. I en gedigen fabrikklignende bygning (eller kanskje er det heller en soundstage eller et filmstudio) foregår innspillingen av en filmatisering av nettopp dette eventyret.

Den foreldreløse tenåringen Jeanne (en uskyldsren Clara Pacini), som av årsaker som avdekkes i løpet av filmen allerede er sterkt knyttet til eventyret, havner ad nitriste omveier backstage på filmsettet. Fra sitt skjulested ser hun med store øyne og måpende munn på den store (og primadonna-nykkede) filmstjernen Cristina van den Berg (en iskald Marion Cotillard) skinne, stråle og gløde i tittelrollen.

Men ‘spiontilværelsen’ varer ikke lenge. Jeanne (som ved hjelp av et stjålet ID-kort tar navnet Bianca) blir oppdaget, antatt å være en statist – og sminket og oppkledd til et par av filmens mindre krevende scener. Ganske snart fatter den enigmatiske Cristina en viss interesse for henne, og ser til at hun (Jeanne/Bianca) blir en stadig større del av innspillingen.

Parallelt med dette knyttes Cristina og Jeanne tettere sammen på et personlig plan, uten at vi med sikkerhet kan si hvorfor Cristina ønsker denne forbindelsen. (At Jeanne har glede av å bli kjent med en filmstjerne, som attpåtil spiller hovedrollen i filmatiseringen av et eventyr hun har drømt seg vekk i gjennom mangt et langt barnehjemsår, er ikke vanskelig å forstå.)

I motsetning til årets norske og animerte versjon av denne historien (som for øvrig var forferdelig svak) er ikke The Ice Tower en lettfattelig, rett på sak-type film. Her er det snarere (sinns)stemninger, fantasier og potensielle tolkninger som er satt i høysete. Som for å illustrere dette, lar manusforfatter-regissør Lucile Hadžihalilović den nær forheksede Jeanne stjele et glass-smykke (formet som et prisme) fra Snedronningens kjole; et prisme hun bruker til å se på omgivelsene gjennom, om natten – og som hun bærer med seg som et kjært eie og lykkeamulett.

Hvorledes denne franske, fortryllende og formidabelt opake utgaven av eventyret ender, røpes selvsagt ikke her. Imidlertid oppfordres alle med sans for det vage og svakt truende til å ta turen til Vega i desember. Der finnes mye å la seg forferde over – på beste vis.

\

På ordinære kinolerret er tilbudet av ny og interessant film nokså skrint. I tillegg til Five Nights at Freddy’s 2 (som jeg ikke har sett, fordi jeg så nummer én og kjente at den var mer enn nok i seg selv), har vi den semiromantiske komedien Eternity. Her møter vi tre ganske så kjente fjes, i regi at et rimelig ukjent et – med et nokså middels resultat. Selv om utgangspunktet, eller konseptet om du vil, er spennende nok:

Når Joan (Elizabeth Olsen) dør, og ankommer evighetens forkammer, gjenforenes hun ikke bare med sin ektemann gjennom femogtredve år (Larry; spilt av Miles Teller), hun møter også sin første ektemann (Luke; spilt av Callum Turner), som døde i Korea-krigen. Formålet med nevnte forkammer er at de nylig ankomne (les: de nylig avdøde) skal få tid til å velge seg sin evighet – altså stedet/dimensjonen/virkeligheten til skal tilbringe evigheten i. Det gjelder med andre ord å bruke tiden (en uke) godt, for når du først har entret evigheten din, er det for sent å snu: Du er nemlig stuck. For evig.

Siden Luke døde som en ung soldat, mens Joan og Larry døde sent i syttiårene sine, har filmskaperne funnet som løsning at alle får leve evigheten sin med den alderen de hadde da de var på sitt lykkeligste, noe som ikke bare betyr at langt de fleste vi møter er enten barn eller godt voksne. (Her er ingen tenåringer.) Fiffig nok betyr dette også at mennene Joan må velge mellom – for hun kan jo ikke akkurat avvise dem begge, og leve evigheten alene – samt Joan selv, er nokså jevngamle.

For å få plottet til å gå opp, må det tys til ganske mange andre krumspring hva angår de lover og regler som styrer handlingens og rollefigurenes manøvreringsmuligheter – ikke alle av dem like overbevisende. At så vel Turner og Teller, som Olsen, er dyktige skuespillere, gjør det i det minste mulig å la seg underholde en stund. Da’Vine Joy Randolph som Larrys ‘Afterlife Councellor’ trekker underholdningspotensialet enda et par hakk opp, men regissør og medforfatter David Freyne har sammen med Patrick Cunnane valgt litt for mange lettvinte løsninger, samtidig som de styrer unna flere virkelig vanskelige – og potensielt genuint morsomme – aspekter ved virkeligheten de forsøker å skape.

\

Dersom du føler deg litt ekstra ‘sofagrisete’ og heller vil se noe ekstraordinært hjemme, tar vi oss friheten til å peke på The House that Jack Built (en seriemorderdramedie av Lars von Trier) på Netflix. Eller David Finchers marerittlignende The Game (på Viaplay) – eller Yorgos Lanthimos ekstremt odde drama Poor Things (på Disney+). Ingen av dem er direkte nye akkurat, men de er i det minste sære, særegne, skremmende og skumle – hver på sitt vis.

God helg.