Punk, historisme, cheeky Brittania, to fingre til etablissementet, utsøkt skreddersøm og grenseløs aktivisme er noe av arven etter en av de mest særegne kunstnerne de britiske øyer har avfødt det siste århundre.
Vivienne Westwood på åpningen av egen utstilling på V&A-museet i London, mars 2004. Utstillingen viste over 150 design fra 1970 til 2004. Foto: Getty Images
To dager før 2022 var omme kom meldingen om at hun var død. Med henne har vi mistet vi en av de klareste politiske stemmene moten har avfødt. En pioner i skjæringspunktet mellom kunstformer og tidsepoker, og et ikon for det 20. og 21. århundre. En ren kulturkraft av en våken arbeideklassekvinne fra Nord-England, som egenhendig skapte en mal for handlingsrommet som ligger i å være et bevisst, skapende, konsumerende, kulturmenneske.
Punkens gudmor blir hun ofte kalt, men for en underdrivelse det er.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Punk
For Vivienne Westwood var ikke bare med eller viktig under punkens herjing på sent 70- tidlig 80-tall. Hun skapte, ja oppfant egenhendig konseptet fra butikken SEX hun drev sammen med partneren Malcolm McLaren. Hun forløste partnerens frenetiske energi i tospannet de var sammen, de skapte og kledde opp The Sex Pistols, fra én av butikkens ansatte og noen faste kunder.
«Punk var like deler «camp» – bevisst posering med kitsch – provokasjon, kalkulert autoritetsforakt, ungdomsopprør og bibelsk dommedagsprofeti», sa punk-autoritet Dick Hebdige til meg i forbindelse med en artikkel jeg skrev for D2 i 2017. Som dagens selvmordsbombere ikler seg eksplosiver, kledde punk seg som sin tids terror: Uassimilerbare, usunne og zombieaktige unge, umulige å bruke til noe som helst. Punk var som alle foreldres verste mareritt, sa han. Men det ble visst folk av dem og. Og mens kjendisene lekte seg med punk-utkledning på Upper East Side i New York den våren, ankom Westwood selv i en vakker silkekreasjon med et stort bilde av Chelsea Manning som da satt fenglet på Guantanamo for spionasje, pinnet på brystet.
London Fashion Week Men's juni 2017, London. Foto: Getty Images
Potent samfunnskritikk
Men Westwood stoppet ikke med punken. Mot et landskap av hyperliberalistisk Thatcherisme, massiv arbeidsledighet og et dypt klassedelt samfunn, ble mote med henne potent samfunnskritikk. Selv hevdet hun at misjonen med klærne hennes alltid var å skape en figur. Fra hvis karakter du kan handle, et levende politisk vesen som ved sin blotte eksistens synliggjør alternative eller subversive posisjoner.
Noe av det slående med Westwood var en ukuelig drivkraft. En dynamo som bare fortsatte å skape. Hun gjorde seg egenhendig til en av sin tids viktigste klesdesignere både i London og Paris, tross massiv motstand fra datidens moteindustri, og etter hvert også eksmannen McLaren, som ikke tålte å se henne slå gjennom alene. Det som etter hvert ble hennes signatur var et redefinert bilde av den historiske britiske arven. Gjennom hennes prisme ble historiske og aristokratiske troper omskrevet i et subversivt, postkolonialt, våkent og kritisk konsept, historien problematisert og gjenfortalt i skreddersøm, tartan og krinoliner for det 20. århundret. Rebrandingen skapte et estetisk britisk selvbilde som avfødte generasjoner med designere og kunstnere etter henne. Uten Westwood, ingen Cool Brittania.
Westwood på Naomi Campbell sin boklansering i 1994. Foto: Getty Images
Den mette divaen
I en severdig dokumentar om henne fra 2018 (som ligger ute på HBO Max) møter vi den mette divaen, en moteskaper på slutten av karrieren. Mellom et helt vilt arkivmateriale ser vi henne i studioet sammen med den over 20 år yngre ektemannen og sjefsdesigner for merket hennes, Andreas Kronthaler. Hennes alltid bestemoraktige utseende er høykultivert, vakkert, olmt og cheeky på en og samme tid, apropos evige diskusjoner om kvinners aldringsangst. Hun fremstår som et noe motvillig dokumentarobjekt, noe PR-avdelingen (som hun høylytt kritiserer) har funnet på, en ganske kantete og krevende dame. Men hva skulle hun ellers være?
For Westwood gjorde det tydelig at hun var svært kritisk til mote – selve ideen om å lage klær, etter hvert, og til industrien hun selv jobbet i. På samme måte som med punken har hun opponert innenfra, sømløst vevet viktige ideer og holdninger inn i samtidskulturen. Mest av alt var hun kanskje aktivist, og predikerte bærekraft, mangfold og alternative motebilder fra dag én – noe (mote)verden endelig begynner å ta innover seg. Hun viste oss hva noe som mote og samtidskultur faktisk kan gjøre. La oss alle være mer som henne i årene som kommer.
