Høstutstilling som tar litt stilling

Hovedproblemet med fjorårets Høstutstilling var at utstillingen, til tross for at den bestod av ganske ulike verk med tanke på materialbruk, teknikk, kunstnernes kulturelle bakgrunn og så videre, var en traust og ensformig opplevelse når alt kom til alt. En ganske typisk norsk likegyldighet lå liksom tykt over salene. Knapt noen av verkene tok stilling til noe som helst. Modus operandi var å påpeke at noe finnes og så la folk se for seg resten sjøl. Og dette var ikke, som man kanskje kunne tro i begynnelsen, et uttrykk for en slags kunstnerisk ambivalens, og en jury som nysgjerrig gikk inn i problemstillinger uten klare svar. Nei. Det var bare anemisk og likegyldig. Alt for ofte gled kunsten over i flate fremstillinger av hverdagsliv, om den da ikke ga opp helt og veltet seg i ren, formalisert abstraksjon, av den typen som ved første øyekast, og på avstand, muligens så ut som noe som kunne vært engasjerende og nyskapende i årene 1930-1970.

Det jeg er mest spent på når jeg besøker utstillingen i år, gode to-tre uker etter åpningen, liksom uinteressert, er om det er noe annerledes denne gangen. Er det likevel mulig å sette sammen en stor gruppeutstilling med flere titalls forskjellige kunstnere, valgt ut anonymt av en jury bestående av norske bildende kunstnere, som engasjerer på en dypere måte enn ved å være en slags wannabe-utgave av følelsen man fikk på IKEA som barn, da man måtte kjenne på alle kosedyrene, vekte hver eneste plastboks i hendene, prøvesitte alle stoler, og ligge i alle senger? Er Høstutstillingen noe mer enn en dårlig utgave av dette, altså noe mer enn et årlig overflødighetshorn av norsk, mer eller mindre middelmådig samtidskunst?

I år er den for eksempel dette: en fotoserie fra Donbas. Et svart-hvitt foto av en haug kvister. Et stykke tekstil med en sort flekk på. En detaljert blyanttegning av en brokkoli. En glorete kosebamse-aktig figur med rompa i været. En skulptur av en vaskedame. Et fyldig filmprogram som på eksplisitt vis tar opp politiske temaer.

Det er med andre ord det ene og det andre og, ja, det er litt vanskelig å gi hvert verk den oppmerksomheten og omtanken det såkalt fortjener.

Det er gåturen

Men det er nå engang slik at Høstutstillingen ikke handler om hver enkelt kunstopplevelse. Det handler om gåturen. Høstutstillingen er en sjanse til å vandre litt rundt, se på mye forskjellig og ta avstand fra det meste, helt til det plutselig dukker opp noe. Andreas Meinichs vev TV-Kanna, for eksempel, eller William Heimdals pompøse selvportett hvor han holder et avkappet hode, eller Lena Trydals spekulative maleri av Putin, Trump, Kim Jong-un og Mohammed Bin-Salman på piknik (når kommer forresten et Haaland-maleri?).

Eller Øystein Pålson Lønviks Gjerdeløa-pastisj Observatoriet. Kinesisk-fødte, Oslo-bosatte, Qi Tans film om hvordan noe som heter «shadowbugs» visstnok tar over menneskene mens vi sover, har en lekenhet ved seg som norsk samtidskunst ikke er bortskjemt med.

Darkness på bygda

Sverre Malling står for høydepunktet. Tegningen Orvar-Odd, navngitt etter en krigerfigur som dukker opp i de islandske sagaene, og som blant annet har inspirert navnet på fotballklubben Odds BK, er veldig, veldig bra. Et foreløpig hovedverk innen den nygamle nygotiske trenden som har fått et slags oppsving de siste årene innen norsk kultur- og, I guess, åndsliv. Gritty romantikk! De siste par bøkene til Matias Faldbakken kan nevnes i samme åndedrag.

I større grad enn i fjor tar kunsten på Høstutstillingen tak i noe og behandler det som tema og ikke bare som vag inspirasjon for øvelser i subtilitet og abstraksjon. Det gjør ikke at all kunsten umiddelbart blir bra, langt i fra, egentlig, for i blant svinger pendelen for langt den andre veien. Selvlærte, primærfarge-brukende og naivistiske malere slår i flere tilfeller beina under, om man er litt streng, hele resten av utstillingen. Sett bort i fra dette løfter likevel årets Høstutstilling ofte frem kunst som på en eller annen måte likevel har livets rett.