Lydens ånd #4: Bruce, Pride og garasjerock

Det kan bli litt vel hvitt og heteronormativt i lengden, kanskje, så derfor var det ekstra fint å være i Pride-parken på Kontraskjæret i Oslo i går. Jeg har sjelden sett så mange glade mennesker, temmelig forskjellige av utseende, fra det outrerte til det forsiktige, til og med et par stykker i Robbie-bunaden, men med en delt sensibilitet likevel. Det er kan hende ikke all estetikken som tiltaler meg like mye, men frihetsfølelsen og stoltheten var til å ta og føle på og det var godt å kunne kjenne på den. Også ganske fett at stemningen var såpass eksplisitt og kinky, det var færre fromme fraser som «å få lov til å elske den man vil» og liknende feige formuleringer som skal gi innpass hos fiendtlige eller uvitende streitinger. Det var litt flere lærtruser her rett og slett, ikke bare runde slagord.

Ja, litt kommers er det plass til, på ølmenyen kunne man finne Stonewall IPA, og det var små boder med alt fra seksualpolitiske ytterligheter til Yara og alle de politiske partiene. Men det var mest av det jeg alltid savner på andre festivaler: dans, smil og åpenhet, gjerne tidlig på dagen, og også en følelse av noe litt subversivt og noe helt annet annet enn eksistensen på utsiden av inngjerdingene. Speaking of which var det ekstra populært på lørdagen, så klart, jeg hadde ikke sett lenger kø enn på Springsteen dagen før, og den tok en time. Dette gjorde at det jeg fikk sett av det fantastiske jazzbandet Hegge, som er i besittelse av noen av Skandinavias dyktigste musikere og spiller fyrig souljazz a la Cannonball Adderley, var den fine måten de bukket og takket for konserten på. Men det føltes egentlig helt greit og verdig å stå i den køen så lenge. Dessuten foresvever det meg at Pride vil bli en enda større «festival» med årene. Ekebergsletta neste?

I mangel av jazz kunne jeg glede meg over noe real bjørnerap fra Big Daddy Karsten, noe av det mer eksplisitte jeg har sett på en norsk scene, til overmål livetolket av en tolk for hørselshemmede. Jeg fikk dessverre ikke sett hvordan hun taklet mellomsnakkbeskrivelser av svelging etter oralsex, og liknende. De hørselshemmede kunne uansett merke den utmerkede bassen i kroppen signert DJ Jan Steigen fra Tungtvann og Raggabalder, men det var langt unna jamaicansk seksualmoral på scenen. Det er klart også såkalt skeive artister må få uttrykke seg innen denne musikkformen som er så utbredt i dag.

Big Daddy Karsten er noe av en munnfull, men faktisk en god rapper og en herlig scenepersonlighet. Jeg må ha sett en anelse streit og anspent ut der jeg sto alene og studerte opptrinnet, for det kom en gjeng bort til meg og lurte på om jeg ikke ville ha et Pride-flagg.

Det var også snakk om ereksjon fra scenen dagen før, dog i en mer konvensjonell rock-kontekst. Mer om det kan leses mer om i denne reportasjen fra Little Stevens labelkveld på Gamla for garasjerockplateselskapet Wicked Cool Records. En anelse mer heteronormativt, kan man si, men en hjertevarmende undergrunnsfølelse i dette også. Det ga meg også muligheten til å gi et oppspark til en potensiell serie om sixties-revivalen på åttitallet, dersom noen skulle være interessert i det. Det spørs, men det er verd å prøve!

Den offisielle grunnen til at Little Steven var i byen var så klart at han skulle på scenen på Voldsløkka med en eller annen «Bruce». Vi har en reportasje derfra også, den kan leses her.

Kult å være alene på konsert og kunne studere det unike følelsesmessige båndet mellom artist og publikum - voksne menn som gråt og holdt rundt hverandre ser man ellers bare på fotballkamp. Jeg merket en underlig kløe i det ene øyet under «Badlands» og «The Rising» selv.

Men nå får det være nok rock - denne uken venter Kongsberg Jazzfestival med mye herlig på programmet.

Til slutt helgens norske singler:

Orions Belte
«Jai Alai» (Jansen Records)
Finnes det en mer Orions Belte-aktig tittel? Dette stiliserte fritids-ballspillet som funker best om sommeren har dette historiske og hip-nostalgiske ved seg som det er så mye av i Orions Belte. Jai Alai var også midtpunkt i en minneverdig Mad Men-episode, da oppfinnerne av spillet trengte hjelp med profileringen. Orions Belte er oftest instrumentalmusikk, fremført av de meget dyktige musikere Øyvind Blomstrøm, Chris Holm, og Kim Åge Furuhaug, men denne gang synger de også! Hør EP`en her.

Astrid S
«That Guy» (Universal)
Det kommer et ras med låter fra Astrid S i påvente av andrealbumet som sikkert kommer senere i år. Noen har demopreg, andre virker som små «artige» detaljer i utkanten av det store bildet. Inntrykket av at Astrid S ønsker å gå i en litt særere men fortsatt kommersiell indie-pop-retning, kontra å forsøke seg på Store Låter med fallhøyde, viser seg i tekster og cover art, og ikke minst i ukas single, om «That Guy», en typisk idiot med markeringsbehov og manglende interesse for andre. Den har høye kjappe trommer og til og med «The Cure-gitar». Hør låten her.

Fieh
«Supergud» (Jansen Records)
Denne gjengen, hovedsaklig fra forskjellige små plasser på Innlandet, med noen celebre unntak, er av forskjellige grunner det bandet jeg har sett oftest de siste fem årene. Bortimot femten ganger. Heldigvis er de også et av landets utvilsomt fineste band, uansett sjanger. De er en snodig blanding av nu-soul, moderne psykedelisk pop og jazzfunk, med like mengder chops og sjarm. Alle singlene de har sluppet så langt i år er blant 2023s råeste låter. «Supergud» er intet unntak. Den har vært å høre på konserter en stund, en kjapp, sjelfull og melodisk låt med de kantene som trengs. Hør EP´en her.