Femti tusen folk på Springsteen - traff to kjente

Au. Nå har jeg vondt i kroppen. Stå i over tre timer, gå i én - det er mer enn hva jeg egentlig kan tåle. Men hva gjør man ikke for rock’n’roll? Bruce Springsteens første av to konserter i Oslo denne turneen er over, ganske slitsomt og tidvis småkjedelig, men definitivt en happening som var verdt å få med seg. Jeg identifiserer meg absolutt ikke som noen Bruce-fan, men i øyeblikk er det helt klart som å være i musikkhimmelen der oppe, jeg synger med på utvalgte strofer og hever en rolig knyttet neve og the one i været når det føles uunngåelig. Det er også unektelig gripende å være i selskap med så mange som virkelig elsker en artist og lar følelsene slippe fri.

Når jeg omsider ankommer inngangen har det vært etter lengre køgåing. Det klages over dårlig logistikk, men det er rett og slett bare for mange mennesker. Bruce Springsteen & The E Street Band begynner med «No Surrender» mens det ennå er et stykke til inngangen. Jeg studerer alle nabolagsfestene på Voldsløkka, noen av dem med store verandaer har glimrende utsikt til scenen. Veldig flott boligområde, forresten. Det er enormt mange mennesker på sletta, det ser ganske umulig ut å kunne forsere mengden, for det er stapp helt bak, og med lange ølkøer. Lyden er lav og totalt ræva, det skjærer i ørene, og det er langt til storskjermene. Hvem gidder å betale så mye for å stå her? Men jeg er proff, og klarer kjapt å manøvrere meg frem mot en perfekt spot ganske langt frem til venstre for scenen, og med en enkelt tilgjengelig bar innen rekkevidde. Det er viktig, synes jeg. En lett oppadstigende rus har aldri skadet en konsertopplevelse. Verre er det at Springsteen og Steven Van Zandt på kor synger grusomt falskt, gitarene også temmelig sure. Dette kombinert med Springsteens tiltagende vræling og overdrevne opptelling (man får nupper i huden når man forstår at en kontant one-two-three-four innbærer en klassiker eller en rocklåt med ekstra gravitas, men ikke når det skjer i annenhver låt) gjør at det låter temmelig slitsomt om man ikke involverer seg mer i hva som foregår på scenen. Jeg trekker nærmere. Bandet blir varme i trøya ganske raskt, og det låter bra selv om lyden er ræva. Bandet er enormt, de er fire gitarister, to på tangenter, en bred blåserrekke inkludert en utøver på it-instrumentet trombone, og et knippe sangere som gjør godt nytte for seg i løpet av konserten. Jake Clemmons som epic sax guy gjør ikke skam på minnet av onkel Clarence. Ellers er det trommis Max Weinberg som markerer seg mest, med sin bastante og effektive spillestil. Van Zandt er makker og de deler mikrofonen hyppig (håper han bruker Tic-Tacs) i en innøvd scene-eufori.

Barna mine spiller eller har spilt fotball på Sagene IF, og jeg er sjeleglad for penger inn i klubbkassa i en temmelig fattig idrettsforening. Det virker som at plenen vil overleve trykket av femti tusen folk også. Men hvem er alle disse menneskene? Jeg er vant med å treffe en haug kjente eller i alle fall se tryner jeg kjenner igjen når jeg er på konsert i hjembyen. Det er femti tusen andre her, men de eneste jeg gjenkjenner og hilser på i løpet av den lange kvelden er Dagsavisens Geir Rakvaag i køen på vei inn, og Morten Ståle Nilsen fra VG mot slutten av konserten, under en temmelig slapp «Born In The USA» («Norges nasjonalsang», som han sier med et skjevt smil). Ellers ingen. Har jeg havnet på feil klode? Når man er alene på konsert og festival blir det til at man går dypt inn i musikken og får med seg alle detaljene, studerer bandoppsettet. Man legger også ekstra godt merke til alle rundt en, de idiotiske samtalene, voksne mennesker på en snurr, høylytte guttegjenger, jentegjenger, parene som har vokst opp med Bruce som fellesnevner, boomer-akademikeren, han einstøingen i utvasket gammel turnéskjorte.

Konserten har slik jeg oppfatter det fire faser. En rett på sak-åpning, en litt kjedelig del i midten, merkbar økende intensifisering mot slutten med alvorlige men berusende låter, og et lengre ekstranummer-parti med en anelse mer joviale hits.

Pussig nok er «Letter to You» tekstet til norsk, det samme er en lengre, følsom monolog om vennskap, liv og død og viktigheten av å virkelig leve hvert sekund man har. Dette virker litt mot sin hensikt, siden det dermed virker mindre oppriktig. Springsteens vandring foran scenen, der han gir ut ett og ett plekter til barn og voksne ekstatikere, er derimot genuint lykkefrembringende. Han slenger også ut et munnspill til en vakker kvinne som sitter på nakken til typen (overraskende mange slike kombinasjoner der ute, gledelig nok).

Kvelden er preget av noen gedigne oppturer, hvor man for en stakket stund glemmer at drømmen om Amerika er over.

«The Promised Land» og «Badlands» svinger bastant på knyttnevemåten, det går en varm iling gjennom kroppen - utrolig bra. Springsteens siste album med soullåter er ganske fryktelig, men Commodores-låten «Nightshift» er topp, det gir et kjærkomment sound- og temposkifte i konserten. Kveldens overraskelse er «The E Street Shuffle» og flere andre tilløp til frenetisk storband-rock, men det nydeligste øyeblikket er helt klart når han og bandet spiller noen seriøse rockere fra sent i karrieren (eller det er vel blitt midten etterhvert), nemlig «Wrecking Ball» og en fantastisk gripende «The Rising». Da har jeg plassert meg ved siden av en nydelig familie, der en typisk grårock-pappa innbitt holder armene rundt sine to vestkantsønner. Vakkert!

Ekstranummerne føles litt lettvektersk sammenliknet med det som kom før, men det er egentlig bra at konserten fader litt ut. Springsteen kommer ut og spiller «I’ll See You In My Dreams» alene med kassegitar helt til slutt. Det tar meg en time å køtraske hjem, men det er gøy å gå sammen med en haug oppstemte mennesker, mange av dem tydeligvis ikke lokalkjente i bydel Sagene. Det vi deler er følelsen av å ha opplevd noe viktig. Det er lett å være kynisk i møte med nordmenns overdrevne forhold til «Bruce», men herregud, jeg blir lykkelig over å se at musikk fortsatt kan bety så mye for så mange. Vi må holde fast i det så lenge det går.