Motforestillinger

Tradisjonen tro arrangerer Tromsø kunstforening festivalutstilling i anledning Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF). Årets utstilling løfter frem Norges eneste nybølgefilm, Erik Løchens modernistiske spillefilm Motforestilling fra 1972.

Filmen er tydelig inspirert av europeisk eksperimentell 60-talls-film. Den er en politisk thriller med NATO, storpolitikk og hemmelige agenter, og samtidig en metafilm, hvor man følger et filmcrew idet de lager denne politiske thrilleren. Det mest spesielle med Løchens film er at den består av fem filmruller – akter, om du vil – som det er meningen at man skal kunne se i tilfeldig rekkefølge. Det finnes derfor 120 ulike versjoner av filmen. I en DVD-versjon som kom for rundt ti år siden var dette også mulig.

I utstillingen Motforestillinger vises Løchens film sammen med seks kortfilmer fra vår tid, i et innovativt utstillingsdesign signert Tobias Putrih. Veggene beveger seg i det TKF omtaler som et «selvbevegende auditorium». Målet: å gjøre publikum bevisst på hvor de selv står – også bokstavelig talt – i forhold til filmen de ser på.

Radikale ambisjoner

På den måten legemliggjøres, forhåpentligvis, den kritiske distansen et oppslukende medium som film krever, ifølge modernister som Løchen. Med Motforestilling ønsket han i alle fall å radikalt riste publikum ut av den tradisjonelle måten å passivt konsumere film. I en flammende tale holdt til Tromsø filmklubb i anledning visning av filmen i 1981 konstaterte han: «Derfor trenger vi brohoder av bevisst holdning til film, folk som krever noe mere enn det vanlige kinotilbudet som bare doper ned folk!».

Til tross for at den er delt i fem liksom innbyrdes utbyttbare deler, følger filmen en viss logisk struktur. Dessuten er det en sekvens hvor regissøren av filmen-inni-filmen, spilt tørrvittig av Espen Skjønberg, i klartekst forklarer hvordan man skal se filmen: «​​La oss derfor prøve bare å legge frem et materiale – og la publikum selv lage intrigen. (...) man må bare gi publikum en sjanse!». Det slår litt bena under forvirringseffekten Løchen søkte å oppnå, men likevel, det er i høyeste grad en film det er verd å se, også i dag.

Eller som kurator for utstillingen, Mike Sperlinger sier til Tidens ånd:

– Motforestilling er unik, ikke bare i Norge, men i verden.

Kanskje er det derfor Joachim Trier, Løchens barnebarn, har arrangert visninger av filmen i New York.

Skrur til Løchens ideer

Utstillingen hos Tromsø kunstforening skrur til Løchens ideer om et aktivt publikum enda et hakk. Kunstner Tobias Putrih har stått for et utstillingsdesign som tar Løchens idé om et aktivt filmpublikum på alvor. I rommet hvor Motforestilling vises er det montert en vegg med fem skjermer som viser hver sin del av filmen, og som «på en måte roterer».

– For å se hele må du bevege deg rundt i rommet, manøvrere deg i det fysiske rommet med andre gjester og så videre.

Sperlinger prøver å forklare hvordan det ser ut, men det må tydeligvis bare oppleves.

Selvrefleksjon og kritikk

I tillegg til Løchens film vises seks kortfilmer av samtidskunstnerne Ed Atkins, Lene Berg, Kevin B. Lee, Maryam Tafakory, James Kienitz Wilkins og Rehana Zaman. Alle har vidt forskjellig tilnærming til filmmediet, med alt fra dramatiseringer til CGI-sporing, til visning av funnet materiale. Også disse filmene vises i et av utstillingsdesigners Tobias Putrihs «selvbevegende auditorium».

Kurator Sperlinger sier at at alle seks har en forbindelse til tematikkene eller teknikkene som Erik Løchen har tatt i bruk:

– De er selvrefleksive, problematiserer massemedia-narrativet, og de vil at folk skal bli aktive i måten de ser på bilder – og slik produsere egne motforestillinger.

Han gir et eksempel.

– Vi viser en film av Rehana Zaman, en ung britisk kunstner som har laget film sammen med kollektivet Liverpool Black Women Filmmakers. De har også en struktur hvor de blander en historie de prøver å fortelle med momenter som ser på filmskaperne selv, hvor de for eksempel bare sitter og diskuterer. Man er ikke alltid sikker på hvilket nivå av virkelighet man ser på i filmen, sier Sperlinger.

Å se en film én gang er å se den null ganger

Hver film vil bli vist tre ganger om dagen. Sperlinger trekker frem et av Løchens sitater:

– En interessant ting han sier, er at hvis du ser en film én gang kunne du like gjerne sett den null ganger. Han ville virkelig ha en aktiv tilskuer.