Nyhetsbrev #29: Nationaltheatrets kompleks, et comeback mange ba om, et comeback ingen ba om, ritalin-poesi, maskorama-effekten

Blant annet skal Christian Krohgs maleri Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893) henges opp igjen på Nasjonalmuseet. Det var forvist til kjelleren fordi det var «kolonialistisk», sa samlingsdirektør Stina Högkvist til Aftenposten i helgen – og reaksjonene? De kom. Hvis noen var i tvil om museene er en ideologisk kampplass!

Nå har Högkvist beklaget formuleringen, og i dag skrev Nasjonalmuseet i en pressemelding at: «Det har aldri handlet om kansellering eller ideologiske motiver. Den slags holder ikke Nasjonalmuseet på med. Å lage en samlingspresentasjon av en samling på over 400.000 gjenstander handler om valg.»

Nå har de valgt å henge maleriet opp igjen. Fra og med tirsdag kan man se det, i første etasje bak Vestibylen ved inngangen til utstillingene. Hedersplassen.

Bli Tidens ånd-abonnent her!

Nationaltheatrets kompleks

I disse dager går Ludvig Holbergs komedie Jeppe på berget (1723) på Nationaltheatret, regissert av danske Christian Lollike. Stykket tar opp i seg det typiske karneval- og fastelavnsmotivet «konge-for-en-dag», og bolling. Okei, nå er det tilbake til normalen.

Første akt åpner med en /akt/: Nille (Trine Wiggen med fatsuit!) ligger med en annen, mens mannen Jeppe (Eindride Eidsvold) ligger forfyllet i en sofa. Og så tar det ikke lang tid før det som så ofte inntreffer i Nationaltheatret inntreffer. Man kan kanskje kalle det «Nationaltheatrets kompleks».

Techno.

Det er ikke utenkelig at det på en eller annen måte er forbundet med Nationaltheatrets indre gemakker. Det er som om lysekroner, gull og generell overådådighet legger opp til å introdusere et fremmedelement, noe som kan bryte med det bestående, ryste.

Jeppe på Berget, intet unntak. Det kan selvsagt dreie seg om et forsøk på å bygge bro mellom et gammelt stykke og et moderne publikum, som i seg selv et prisverdig tiltak, men som ender opp med å kollapse når man sitter igjen med følelsen av å ha blitt snakket til som et moderne publikum (med utstrakt bruk av fyllord som er betegnende for måten vi snakker på i dag, og voguing, for eksempel).

Noe annet som er påtakelig, i tillegg til technoen: Det virker alltid som at Nationaltheatret har krympet i maskinen. Alt er mer kompakt enn man hadde forestilt seg. Som en gjennomsnittlig dimensjonert voksenperson sitter man og er bevisst på at man har knær. Ideelt sett burde man glemme, eller i hvert fall ikke tenke stort over, at man har en kropp mens man har en kulturopplevelse.

Dette kan nå snu. I dag meldte Statsbygg at de utreder muligheten for at Nationatheatret kan flytte inn i Nasjonalgalleribygningen på Tullinløkka. I mellomtiden:

Om å nå et moderne publikum

Tina & Bettina er tilbake. For de som ikke skjønner hva dette dreier seg om (det gjør heller ikke vi, på et grunnleggende, åndelig nivå): Tina og Bettina er to karakterer skapt av Odd-Magnus Williamson og Henrik Thodesen, som et innslag i et humorprogram som het Torsdag kveld fra Nydalen (2009-2014).

Det var en lavpannet fjortis-parodi, som ble såpass populært at det endte opp som alt av en viss popularitet ofte gjør: nappet ut av sitt opprinnelige format, uthulet og tilgjengeliggjort for en bredere masse, i dette tilfellet for kinopublikum (som allerede på dette tidspunktet, i 2012, føltes utdatert og ferdig). Men nå, i det herrens 2023: en oppfølger. Tina & Bettina 2 - The Comeback.

Tina & Bettina var i utgangspunktet underholdning for voksne, en slags live-action Zitz rettet mot foreldre med tenåringsbarn de ikke helt forstod seg på. Det er vanskelig å se for seg hvordan en ny generasjon foreldre kan se noe av verken Tina eller Bettina i sin dabbende, Minecraft-reagerende hyperpop-tenåring. Men så er det heller ikke på grunn av de voksne at duoen det siste året har trendet på Tiktok heller. Gjør de scrollende fjortisene narr av dem? Er det nostalgi for en tid de ikke selv var vitne til? Eller er det den umettelige apetitten for skingrende, høyrøstede og hyperaktive karakterer? Williamson og Thodesen ser heller ikke ut til å forstå, da unge konsulenter har vært benyttet under produksjonen. Premiere 24. februar.

Innblikk i Tidens ånds innboks: «Alexander Fallo har skrevet diktbok med 20 mg ritalin i kroppen»

Dette fremstår ikke som noe nytt.

Men forskjellen nå er vel

at det brukes

som

markedsføringsstrategi!

Mediekonglomerater møter milliardinvesteringer

Hver uke plukker redaksjonen ut sine favoritter innenfor alt som på en eller annen måte kan sies å være kultur. Denne uka, blant annet:

How The Last Jedi Killed Star Wars And Why That's A Good Thing -
Et essay av den mystiske Coldhealing

Noen tekster forteller deg noe nytt, andre beskriver noe du allerede visste, men mye bedre enn du selv hadde klart. Dette Star Wars-essayet er av siste sort. Den mystiske skribenten Coldhealing er mest kjent for sitt internett-antropologiske arbeid, der han tråler Tiktok etter merkelig oppførsel for å dele videre på Twitter (i en tekst om «hyperoppriktighet» forklarer han hvordan feeden gir oss et insentiv til å opptre i en slags superposisjon mellom ironi og oppriktighet. Anbefales også!). I tillegg er han åpenbart lidenskapelig opptatt av Star Wars: Med 16 000 ord forsøker han å legge ballen død i samtalen om The Last Jedi. Filmen fikk egenhendig Disney til å skrote planene om en ny kinotrilogi, og i konkurransen om å være det mest forhatte Star Wars-produktet gjennom tidene, har The Last Jedi i alle fall en pallplass. Det til tross for dens fremskrittsambisjoner, frihetsfølelse og elegante metagrep. Coldhealing loser oss gjennom hele historien i et forsøk på å forstå psykologien når mediekonglomerater møter milliardinvesteringer møter superfans som nekter å vokse opp.

- Ludvig Furu

Et ekko fra liberalismens glansdager

Emma Steinbakken, «Brothers in Arms» og døde kropper. Dette ble slått sammen i NRKs markering av at krigen mellom Ukraina og Russland har pågått i et år.

Mark Knopfler skrev låta parallelt med hjemlandets pågående falklandskrig, men brukte bildemateriale fra første verdenskrig i musikkvideoen fra 1985. Teksten forteller oss at «We’re fools to make war», og opererer på et abstrakt plan for å favne bredt: poesien er symbolsk, ingen spesifikk krig nevnes og bildematerialet brukt i musikkvideoen skjuler seg bak et lag med blyant-effekter.

Så hva skjer når NRK er helt eksplisitte med de visuelle referansene? Hvorfor føles det så feil når Emma Steinbakken fremfører den samme låta, kryssklippet med døde kropper fra Bucha, artilleri som fyres av og blodige mennesker som blir hjulpet ut av bombede bygninger? Fremførelsen makter ganske enkelt ikke å gi bildene oppmerksomheten de forlanger. Samtidig som ideen er uinspirert og preget av latskap, fremføres teksten av en sanger som ikke virker til stede i situasjonen, og med en gitarist som ser ut til å spille mest for sin egen del.

Målet for sendingen var nok å vekke til live empati og solidaritet blant tv-tittere, men endte i stedet for opp som et ekko fra liberalismens glansdager, da man trodde et par rockekonserter kunne gjøre en reell forskjell i sult- og sykdomspregede utviklingsland.

INTERVJU: Kunstfelt, motefelt, rusfelt

Hvordan ser rehabilitering ut når det snakker til en ultraelite?, spør kunstner og fotograf Rob Kulisek. Fram til 5. mars vises utstillingen hans «Meg at Paracelsus» på galleriet VI, VII i Oslo. Les intervju med Kulisek her.

SMAKSSAK: Nelly Moar

Bergenske Nelly Moar er en man bør rette ørene mot, dersom man er interessert i hva som foregår i norsk R&B med raske drill-hihats og dyp dub-bass. Hun har gått jazz på Grieg-akademiet, men spiller tilsynelatende like mye brettspill som gamle soul-klassikere.

Les saken her.

Maskorama-effekten

Etter å ha lest et visst antall pressemails, kan man nesten begynne å innbille seg at de utgjør et slags tverrsnitt av virkeligheten, og så ... blir man gal.

Her forleden ramlet følgende inn i redaksjonsinnboksen:

«Apollo fortsetter å oppfordre nordmenn til å tre ut av komfortsonen og Live a little, og lanserer nå sin egen twist på blåturer. Er du modig nok innebærer det at du bestiller en pakkereise, men lar skjebnen bestemme hvor i verden du ender opp. Hellas, Kroatia, Spania eller et annet sted.»

«Eller et annet sted». Noe sier oss at det ikke er i Karibien. Men kanskje er det rett og slett uvesentlig hvor man ender opp? Selve ferien er tiden man bruker på å forestille seg alle de potensielle reisemålene. Og så er det jo ikke akkurat feil å sjekke inn på et ydmykt 3-stjerners hotell på solkysten på tampen av ferien heller.

På tampen: BBC-dokumentaren We need to talk about Kanye er underveis, Bafta-prisene var like forutsigbare som alltid, Missy Elliott etterlyser mer respekt for de kvinnelige rap-pionerene (i en Doritos-reklame, men likevel), alt på Netflix ser likt ut (here's why) og EU har lagt fram en ny lov om kunstig intelligens som beskrives som «en skandale for Europas kreatører».

God mandag!