Rob Kulisek: – Hvordan ser rehabilitering ut når det snakker til en ultraelite?

Et mørkt, tungt sminket blikk. Lange lemmer, utstuderte antrekk. Ved første øyekast ligner det andre moteserier, arketyper i populærkulturen: en indie sleaze-pastisj, som Kate Moss med en rullet pundseddel. Men bildene av modellen er morfet med noe annet, noe klinisk: portretter av anonyme profesjonelle, eller profesjonelt anonyme, ansatte på Paracelsus i Sveits, verdens dyreste rehabiliteringssenter.

Bildene er en del av verkserien «Meg at Paracelsus» som vises ved galleriet VI, VII i Oslo frem til 5. mars. Bak står den amerikanske fotografen og kunstneren Rob Kulisek.

– Hvordan ser rehabilitering ut når det snakker til en ultraelite, som et middel for å bekrefte ekstrem rikdom?, spør han.

Ekstase og rus

Paracelsus, rehabiliteringsstedet for de 0,01%, avslører ikke lokasjonen sin med annet enn at det ligger «et steinkast fra Carl Jungs hus», og trigget Kulisek i sin alternative og kliniske tilnærming. Jungs’ lære er bærebjelken i AA: en mer spirituell tilnærming til ekstase og rus. Kulisek selv tidligere pre-med student, og hadde et ungdomstalent for kjemi. Det kliniske blikket synes i verkene hans.

Objektet og subjektet i serien, Meg Yates aka «MegSuperstarPrincess», kunne også vært en jungiansk arketype. En artikkel i New York Magazine beskriver henne som en Edie Sedgwick av i dag, Cat Marnell er en annen mørkøyd skribent som renner en i hu. Velartikulerte partyjenter som blander en fascinasjon for stil, substanser og selvrefleksiv skriverier.

– Meg er en jente jeg kjente fra New York, hun jobbet som assistent for flere stylister og var veldig spesiell, forteller han.

– Hun kom på sett og så ut som hun kom rett fra fest, i fantastiske antrekk og med de store vaskebjørn-øynene sine. Jeg ville egentlig skyte henne på Paracelsus, men på grunn av covid og hemmelighold gikk ikke det, og jeg bestemte meg for å sende henne et kamera så hun kunne ta bilder av seg selv. Jeg ga henne en brief, pakk og style deg som om du skal sjekke inn på på rehab der, og hun valgte 12 looks. Så jobbet vi over zoom med poseringer og setting, før hun tok bildene selv. Jeg følte de trengte noe mer, og selv om jeg ikke hadde tilgang til fasilitetene, fantes det disse utrolige bildene av de ansatte på hjemmesiden deres, som Meg ble satt sammen med. Og sånn oppsto verket.

Yates begynte selv å ta bilder med kameraet Kulisek sendte henne, lagde en blogg og en Instagram-konto.

– Og nå har hun en liten kult-following. Hun er super-intelligent og det er virkelig ingen som gjør det med samme edge som henne, sier han.

– Men det skal også sies at Meg faktisk dro på rehab rett etter bildene er tatt.

Forkrøplede idealer

Opprinnelig var utstillingen en del av prosjektet «The Opioid Crisis Lookbook», et magasin og utstillingsprosjekt av kuratorene Pierre-Alexandre Mateos and Charles Teyssou. Kuliseks verkserie er et tidsbilde, men også del av en personlig historie.

– Faren min var heroinavhengig og moren min var i AA da jeg var liten. Mye av barndommen min ble tilbragt på lekerom på Anonyme Alkoholikere, forteller kunstneren.

– Så jeg var egentlig veldig nervøs for dette prosjektet og for hvordan moren min, som nå er blitt kristen, skulle oppfatte det. En slags glorifisering av noe som har vært veldig tungt i hennes liv og vår familie. Men hun tok det veldig pent, og mente det var en velsignelse at jeg kunne bruke noe tungt og gjøre det til noe vakkert. Og jeg var egentlig forfulgt av denne triste historien, denne utrolig mørke businessen som er rehabilitering i USA og som snakker om en spesifikk isolert amerikansk kultur.

Sentralt i historien står begrepet heroin chic, motebransjens glorifisering av den hengslete, livstrøtte, avhengige looken, personifisert av Kate Moss og fotografkjæresten Mario Sorrenti på 90-tallet. Motefotografiet og dens auteurer fikk skylden for å fremme forkrøplede idealer gjennom flere generasjoner, og kanskje var det noe i det. Likevel kan en trygt fastslå at alternativet er verre:

– Demoniseringen av drugs er ofte det som drar noen enda lenger inn i det, sier Kulisek.

En egen form for avhengighet

Bildene til Kulisek har ofte en cinematisk kvalitet. De beveger seg med noe abstrakt, er ofte fysiske, dramatiske og vakre. Det er noe som ulmer. Han jobber kritisk, men fra innsiden. Mote er et format, det sosiale et materiale.

– Jeg elsker de polare motsetningene i hastighet og tid som begge har i seg - mote er en blitz, avgjørelser tas momentant i kaotiske øyeblikk. Det er et sted hvor mange inntrykk og mye mening kan observeres og dekodes. Og mote ser skjønnhet overalt, det er litt sånn ville vesten. Alt går.

–Det er kanskje fritt, men er det også hemmende på noe vis?

– Å være kunstner kan kanskje virke som et enklere liv. Mote er veldig vanskelig. Du må delta i denne super-kompliserte maskinen, som ikke er lett å henge med på. Det krever mye, mye utholdenhet, for å klare å arbeide i denne sonen - det er krevende, bitende hardt arbeid. For å jobbe i mote må du virkelig dedikere deg og spille spillet. Det er nesten helseskadelig i seg selv, en egen form for avhengighet.