Nyhetsbrev #34: Lea Ypi, «Liver king», Tarantinos siste(?), Bastard-podkastens første, airfryere og veien videre

En Quentin Tarantino-film har alltid en fiende, enten det er nazister, slavehandlere, overgripere, seriemordere, Manson-jenter eller yakuza. Nå virker det som om det er filmanmelderne som står for tur.

Filmen, som ifølge Hollywood Reporter skal bli hans siste (jada, jada), har arbeidstittelen The Movie Critic. Historien skal angivelig være satt til Los Angeles på 70-tallet, med en kvinnelig hovedkarakter.

Kan det være en av historiens mest innflytelsesrike filmkritikere, Pauline Kael, tro? Tarantino har tidligere sagt at han har dyp respekt for Kael, og at hun har vært viktig for å forme hans syn på film. Det kan tenkes at det er mye materiale å hente fra hennes kjente konflikter med redaktører og filmskapere, og tidsperioden manuset er satt til samsvarer også med Kaels tid som konsulent for Paramount.

Tarantino har lenge sagt at han har et begrenset antall filmer i seg, og har tidligere hevdet at han ikke vil lage mer enn ti filmer, eller jobbe etter han har blitt 60. Dersom man regner Kill Bill-filmene som én film, blir The Movie Critic hans tiende. Og 60-årsdagen hans er senere denne måneden.

PS: Vi har tidligere skrevet om Quentin Tarantinos filmkritiske essays: her.

Annonse

Lea Ypi: – Håp er en moralsk forpliktelse

Ypi har skrevet boka Free - Coming of Age at the End of History, om oppveksten i Albania under kommunistregimets fall. Vi møtte henne da hun kom til Oslo i begynnelsen av mars.

– Kanskje det viktigste jeg har tatt med meg etter arbeidet med boken, er at når du først er blitt løyet til én gang, er det vanskelig å tro på sannheten igjen. Du blir en skeptiker, kritisk til alt, og arven jeg bærer på handler om at jeg stadig må bekjempe min egen skeptisisme, fordi jeg ikke tror det er noe det går an å leve med.

– Kan du huske første gangen du opplevde at dine barndomsillusjoner brøt sammen?

– Fra dagbøkene jeg skrev er det skildringer av da leder av det albanske sosialistpartiet på TV erklærte at Albania fra nå av skulle være en politisk pluralistisk stat. Og jeg husker at foreldrene mine snakket om hva dette ville bety for oss, at vi fra nå av ville ha frihet og demokrati. Jeg tror det var da, fra det øyeblikket jeg forstod at ting ville forandre seg og at det åpenbart var mye jeg hadde holdt for å være sant, som ikke var det.

Les hele intervjuet her.

Ukens Utvalgte: The Extreme Performance Art of Liver King

Av Rosanna McLaughlin hos ArtReview

«Påfunnene hans får Marina Abramović til å se ut som en tur i parken», skriver Rosanna McLaughlin når hun prøver å forstå fenomenet Liver King, en macho-influenser som spiser innvoller. Med jevnlige gjesteopptredener på verdens største mannepodkaster har han lyktes med å spre budskapet han utrettelig promoterer på Instagram: oppfør deg som et steinaldermenneske, og du vil finne deg selv.

Lenge hevdet leverkongen at han ikke brukte anabole steroider. Å kalle det en løgn føles både overdrevet og utilstrekkelig på samme tid. For når fiksjonen er såpass åpenbar er det ingen grunn til ikke å kalle ham kunstner, mener McLaughlin. Vi lever i en gullalder for slike performance-kunstnere – en gruppe som utgjør en slags kapitalistisk avant-garde – og de tiltrekker seg et publikum tradisjonelle performance-kunstnere bare kunne drømme om. Derfor er det synd at de sjelden klarer å si noe verdifullt om forholdene de lever under.

Annonse

Høring på snakking om lesing

Litteraturpodkasten Boklubben Bastard, med forfatter Zeshan Shakar, forfatter og journalist Yohan Shanmugaratnam og forfatter Maria Navarro Skaranger, er ute med sin første episode. I denne forteller Skaranger at de skal snakke om litteratur, at studioet skal være et fristed, og at en i panelet hver episode skal ta med seg en bok som som skal være utgangspunktet for samtale. I den aller første episoden har Shanmugaratnam «tatt med seg» Brynjulf Jung Tjønn, som han først trodde var en alt-right versjon av Stein Torleif Bjella ... Foreløpig dom? Solid første episode.

Veien videre ... er airfryere?

Erna Solberg inntar førsteplassen på den offisielle bestselgerlisten med boka Veien videre, og dermed rykker Den store airfryer-kokeboka og Klompelompe ned. Vi er usikre på hva det sier om boka til den tidligere statsministeren, men en titt på resten av lista forteller oss litt av hvert om riket: vi airfryer.

Vi er et land av spesialister, og kjøkkenene våre er også fylt av dem: ulike typer kjøkkenmaskiner og jern, som står der og beslaglegger halve kjøkkenbenken, klar til å ta fatt på sin helt spesifikke oppgave – som den utfører på heelt middelmådig vis. Men det er helt greit, for de får oss til å glemme noe vi hater, og det er å føle oss vanlig, en følelse som typisk oppstår under matlaging. Og slik, barn, fikk vi «racletten».

Og airfryeren. Som kanskje først og fremst er en generalist, man kan putte hva som helst inn der, og etter endt behandling vil alt se likere ut (litt som en kreativ utdannelse!), men det gjør vel i grunn bare appellen større ... og bestselgerlistene mer ensartede, tydeligvis.