Teater-versjonen av «Riket» bommer

Samtidig som Døden på Oslo S i disse dager settes opp på Økern senter, er det en annen historie som har funnet veien fra lerretet til scenen, som blant noen av oss påkaller like stor gjensynsglede-drevet nysgjerighet. Lars von Triers kultserie Riget vises i norsk drakt på Oslo Nye.

Slike adapsjoner har sterk drakraft på den delen av publikumsmassen som ikke drar på teater så alt for ofte, en kategori jeg selv, beklageligvis, også befinner meg i.

Basert på dansk oppsetning

Riket på Oslo Nye er basert på en oppsetning som hadde premiere i København i 2018, men er noe tilpasset norske forhold. Vi er på Rikshospitalet i Oslo, «riksen», ikke på «riget». Persongalleriet er innskrenket. Men mye er også likt. Den biske, vitenskapstro Dr. Stig Helmer er svensk og sur. Et barn vokser alt for raskt i mors mage, og sykehuset er fortsatt bygget på en gammel myr, innhyllet i evig tåke og hjemsøkt av mystiske ånder som gjør seg gjeldende i form av spøkelser og blinkende lys.

Bommer på tonen

Riket på teater tar utgangspunkt i Riget 1, og er delt i fire episoder, fordelt over to akter. Fans av TV-serien vil dessverre bli skuffet. For selv om de viktigste elementene i plottet er bevart, mangler kanskje det viktigste, nemlig den umiskjennelige stemningen. Der Lars von Triers Riget var Twin Peaks-sk mystisk og morsomt om hverandre, er teater-Riket bare morsomt.

Alle tilløp til mystikk punkteres av skuespillere som på alle Norges dialekter rope-snakker på fjernsynsteater-vis, over-gestikulerer og klovner seg til så ofte som mulig. Mulig en hyllest til Oslo Nyes historie som ren komediescene under Thoralv Maurstads ledelse (1967-1978), men at det blir mer revy enn teater fungerer ikke med dette materialet. Humringen som fyller salen ofte føles pliktskyldig.

Når humoren ikke fungerer som en avveksling, men blir bedt om å bære hele stykket, blir oppgaven for stor. Dette burde vært skumlere og rarere!

Jeg vet ikke om dette er en teaterfaglig vurdering akkurat, men: hvorfor ikke bruke mer røykmaskin?

En hyllest til Henrik Mestad

I originale Riget gjør Helmer narr av den danske livsgladheten. I denne gjør han til en viss grad narr av den norske gladheten, om enn ikke like velkjent eller gjenkjennbar som den danske. Manuset fyller i stedet inn med litt ironisering over Sverige, som har adskillig større kulturell fingerspissfølelse. På et tidspunkt bryter Helmer omtrent sammen og hvisker «Zlatan Ibrahimovic» og «parallellsamhällen» til seg selv som trøst. Plutselig litt morsomt likevel!

I Riget heter det seg at man skal ta det gode med det onde. I Riket blir det dessverre for lite av det onde og da blir ikke det gode noe godt i det hele tatt.