Uke #11: Melk har mistet mening, Oscar, Airfryere, Haalands stil, «SoSoPa», awards ++

Milk Has Lost All Meaning, slår The Atlantic fast.

Vi fryktet umiddelbart at dette dreide seg om nok et lavmål, de kunne like gjerne erklært at vann var tappet for mening, og vi forberedte oss på å bli forbanna. Men det viste seg å være semantisk, at det er begrepet melk som er tømt for mening, utvannet av all liksom-melken som har flommet over markedet det siste tiåret. Meieri-industrien har i like lang tid forsøkt å overbevise FDA (Food and Drug Administration) om at plantebasert melk ikke er melk, og at det dermed ikke bør få lov til å hete m-ordet heller, og nå har FDA kommet med sin anbefaling, skriver magasinet.

Det bør være ok å kalle det melk så lenge det er tydelig hvor melken kommer fra. Så sant det ikke kommer fra en ku, da heter det fortsatt bare: melk. Enn så lenge.

Men konseptet melk består altså, selv om meieriene henvender seg til deg på melkekartongen som «kjære melkedrikker», som om man tilhører en sjelden, utdøende art som må motiveres ved direkte henvendelse.

Og apropos, eh, henvendelser på melkekartongen

Tine-meieriet henvender seg også til alle potensielle og eksisterende melkedrikkere der ute, med sin årlige påskekrim. Og påsken den kom tidlig i år: allerede i starten av februar stod påske-kartongene i en kjøledisk nær deg, på grunn av emballasjemangel i Tine. Sensibiliteten for handelsstandens kronisk premature markering av høytider har vel uansett nådd et historisk bunnivå, i takt med at høytid for enkeltmennesket stort sett betyr at det var på høy tid med ferie (hvordan denne dad-joken klarte å unnslippe Tidens ånds redigerer er en krimgåte!). Men uansett, snart påske, med alt det innebærer av ski, skum og krim.

Og krimmen som påsketradisjon, har vel et slags 100-årsjubileum i år. I 1923 kom krimromanen Bergenstoget plyndret i natt av Jonathan Jerv (Nordahl Grieg og Jens Lie), som fem år senere ble utgangspunkt for den Første Norske Storfilmen med internasjonale ambisjoner. Den lyktes i alle fall med å bli forbudt i Sverige.

Jubileet markeres med påskekrimantologien Påskekrim 2023 - buss for tog til Bergen plyndret i natt, med bidrag fra Roald Dahl, Patricia Highsmith, Edgar Allan Poe og ... en katte-novelle av Edvard Munch: Den hvite katten.

Greit å memorere til påskequizzen.

Ellers: krimfestivalen ble nettopp arrangert, og hvis du ergrer deg over å ha gått glipp av det, kan det visst streames i sin helhet.

Og apropos både meningstap og kriminalitet

«SoSoPa – en bydel i New York? Nei, den er faktisk i Oslo. Og den er full av bra serveringssteder og butikker.» skriver de inne på Aftenposten Vink, og sikter tydeligvis til området sør for Sofienbergparken.

Et lovbrudd mot anstendigheten, konstaterer vi, og hopper videre:

Alle Oscarene på én gang

Bordet kunne ikke vært bedre dekket for multivers-actionkomedien Everything Everywhere All at Once under nattens Oscar-utdeling. Etter utdelingen for noen år siden fikk massiv kritikk for å ha unngått å nominere noen etniske minoriteter i noen av klassene for andre år på rad, tok Akademiet grep og utvidet antallet medlemmer betraktelig. Og «The Daniels»-regissørduoen, med sin random epic bacon-humor, sammen med et hipt produksjonsselskap, en virtuos klipper, et cast med asiatisk herkomst og en enkel, sentimental moralpreken i bunnen, viste seg å være akkurat det Akademiet er ute etter i 2023. Filmen ble nominert i 10 kategorier, og endte opp med syv av statuettene, deriblant for de gjeveste: beste film og beste regissør.

Beste mannlige skuespiller gikk forutsigbart nok til Brendan Fraser i The Whale, for sin comeback-rolle som sykelig tjukk homofil. Den indiske megasuksessen RRR fikk sin velfortjente utmerkelse for beste originale låt, selv om den selvsagt burde vært nominert i alle de andre kategoriene også (ingen annen film vist på vestlige kinoer fra det siste året har i alle fall ikke klart å få publikum til å reise seg fra setene, danse og juble!).

All Quiet on the Western Front virker det ikke som om det er noen kritikere som faktisk bryr seg om, selv om den ble tildelt fire Oscar-statuetter og en BAFTA tidligere i år. Mens Todd Fields Tár, som har blitt kalt både diskurs-maskin og et kubrickiansk mesterverk, og som var nominert i seks kategorier, fikk ingen.

Norske Nattrikken, nominert i kortfilmkategorien, fikk heller ingen statuett. Og etter å ha sett den, tenker vi at dét kanskje ikke var helt uforståelig.

Og apropos pri- nei, vi mener awards

Amerikanske forskere har som vanlig funnet ut av noe, og denne gangen at folk opplever feilstavede merkenavn som insisterende trendy og lite oppriktig, stod det i en notis i Morgenbladet.

Jaaaja, for sent å gjøre noe med det nå, Storytel! Men det er aldri for sent å begynne med priser. Den 3. mai arrangeres den for første gang:

«Storytel Awards, Den norske lydbokprisen»

Prisen «skal hylle lydboken og de som bringer den til live, nemlig innleserne som i løpet av fjoråret har fått det norske folkets hjerter til å banke litt ekstra.».

Det eneste vi med sikkerhet kan si per nå, er at vinneren ikke er det norske språk.

Tappet for stil

«Haaland Is Proof Footballers Cannot Be Stylish», skriver Highsnobiety. Og det handler ikke om at fotballspillerne ikke vil, eller at de ikke prøver, det er i det hele tatt som om de går inn for å se så ubekvemme ut som mulig, skriver nettstedet, ja, rett og slett som om de er ikledd et annet menneskes skinn.

Det hele synes uunnggåelig, når hver kroppsdel er redusert til en reklameslot, eller når hver av antrekkets bestanddeler ser ut til å være avgjort av én enkelt faktor: at det er dyrest. Med andre ord robbet for det som karakteriserer god stil: tanken.

:-)

Men, men. Det viktigste er vel at det scores mål. Og det gjør Haaland. Og Haaland? Han er norsk.

I likhet med Storytel Awards.

Tarantinos siste?

En Quentin Tarantino-film har alltid en fiende, enten det er nazister, slavehandlere, overgripere, seriemordere, Manson-jenter eller yakuza. Nå virker det som om det er filmanmelderne som står for tur.

Filmen, som ifølge Hollywood Reporter skal bli hans siste (jada, jada), har arbeidstittelen The Movie Critic. Historien skal angivelig være satt til Los Angeles på 70-tallet, med en kvinnelig hovedkarakter.

Kan det være en av historiens mest innflytelsesrike filmkritikere, Pauline Kael, tro? Tarantino har tidligere sagt at han har dyp respekt for Kael, og at hun har vært viktig for å forme hans syn på film. Det kan tenkes at det er mye materiale å hente fra hennes kjente konflikter med redaktører og filmskapere, og tidsperioden manuset er satt til samsvarer også med Kaels tid som konsulent for Paramount.

Tarantino har lenge sagt at han har et begrenset antall filmer i seg, og har tidligere hevdet at han ikke vil lage mer enn ti filmer, eller jobbe etter han har blitt 60. Dersom man regner Kill Bill-filmene som én film, blir The Movie Critic hans tiende. Og 60-årsdagen hans er senere denne måneden.

Veien videre ... er airfryere?

Erna Solberg inntar førsteplassen på den offisielle bestselgerlisten med boka Veien videre, og dermed rykker Den store airfryer-kokeboka og Klompelompe ned. Vi er usikre på hva det sier om boka til den tidligere statsministeren, men en titt på resten av lista forteller oss litt av hvert om riket: vi airfryer.

Vi er et land av spesialister, og kjøkkenene våre er også fylt av dem: ulike typer kjøkkenmaskiner og jern, som står der og beslaglegger halve kjøkkenbenken, klar til å ta fatt på sin helt spesifikke oppgave – som den utfører på heelt middelmådig vis. Men det er helt greit, for de får oss til å glemme noe vi hater, og det er å føle oss vanlig, en følelse som typisk oppstår under matlaging. Og slik, barn, fikk vi «racletten».

Og airfryeren. Som kanskje først og fremst er en generalist, man kan putte hva som helst inn der, og etter endt behandling vil alt se likere ut (litt som en kreativ utdannelse!), men det gjør vel i grunn bare appellen større ... og bestselgerlistene mer ensartede, tydeligvis.