Enhver uke er et bilkræsj. (Foto: Rick Doyle / Getty)
Bob Dylan-svindel
Det finnes tidligere, aspirerende rockere i Tidens’ redaksjon, og disse husker skuffelsen av å motta kun en printet signatur, etter å ha sendt et ektefølt fanbrev til sin største helt (Slash i Guns N’ Roses). Men noen vokser aldri fra å ha rockestjerner som forbilder. Noen er til og med villige til å betale 600 dollar (5951 kroner) for en bok signert av Bob Dylan. Men kort tid etter at kundene mottok sin Philosophy of Modern Song begynte klagene å renne inn til forlaget Simon & Schuster. De 900 eksemplarene var signert på bare 17 ulike måter – en forfalskning! Angivelig er signaturene maskinelt ført i pennen, av en såkalt «autopen». Forlaget, som først nektet å gi tilbake pengene, har nå sendt ut en beklagelse og et løfte om kompensasjon.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Skeiv historie gjenoppstår som kunst
Kjærlighetskarusellen, parasollen, den runde tønne, lykkehjulet. Det funksjonalistiske offentlige pissoaret i Stensparken, bygget tilbake i 1937, i Oslo har mange navn. Det er fordi det i mange av forbudstidens tiår var et kjært møtested for det homofile miljøet i hovedstaden. I flere år har pissoaret forfalt, stått igjen som en utbrent bil eller et nedlagt gatekjøkken, men nå er det gjenåpnet, nyrestaurert og gjort til et kunstverk i form av en lysinstallasjon. Det er Per Barclay som er initativtaker, og ved åpningen denne uken sang Nils Bech fra inne i pissoaret, men til vanlig vil det lille bygget være avstengt. Verken tiss eller annet skal flyte der mer. Verket vises frem til 1. juni 2023.
Passende nok står den litt på skeiva, «Kjærlighetskarusellen». For tiden er det sagnomsuste urinalet omgjort til en lysinstallasjon av Per Barclay. (Foto. Tidens ånd)
Håndverket lever!
Er det ikke dette vi lever for? Kunst, håndverk – og ting vi ikke forstår? I helgen arrangerer Nasjonalbiblioteket håndverksfestival, for å feire dette sysselet som grenser mot kunst, som er så i tiden å gi oppmerksomhet og heder. Ikke ufortjent. Hele helgen er satt av til «en festival i strikkingens, broderingens, spinningens og vevingens tegn». Det blir foredrag om sau og ull, Ragnhild Brochmann skal hylle kulturtanta, og lørdag kan kistelisten (språkrådets artige norske variant av «bucket list») forkortes med minst et par punkter når Vigdis Hjorth arrangerer syklubb. Og det er mer: i programmet omtales Hans Nielsen Hauge som «en farlig strikkende mann».
Haugianerne – farlige og strikkende. (Bilde: «Haugianerne», Adolph Tidemand, 1848)
Sontag og Vallejo
Existenz forlag har tatt på seg den edle oppgaven å publisere filosofisk kvalitetslitteratur. I disse dager pusher de bøker både øst og vest for Jotunheimen. I Oslo er det lørdag slippfest for forlagets første bok i en kommende serie om film, Agnete Øyes oversettelse av Susan Sontags (1933-2004) Tekster om film på «kvalitetsfilm-kinoen» Vega.Kaja Scherven Mollerin har skrevet etterordet:
«For Sontag var filmen det tjuende århundrets kunstform fremfor noen. Til syvende og sist var det vel litteraturen hun hadde størst kjærlighet for, men det var filmen som ga henne fordypet forståelse av moderniteten, av betingelsene vi erfarer verden ut fra.»
Redaktørene Hans Petter Blad og Benjamin Yazdan konstaterer i et kort forord til den nye Susan Sontag-boken at «filmer som tør å utforske andre rom enn de vante, kanskje mer enn noen gang er under press.» (Foto: Existenz)
I Bergen, nærmere bestemt på Victoria Cafe & Pub, skal Gisle Selnes’ gjendiktning av peruvianske César Vallejos (1892-1938) Etterlatte dikt markeres tirsdag 6. desember. Vallejo var en glimrende modernistisk dikter som er litt glemt i dag, og Selnes har gjort det som sin oppgave å tilgjengeliggjøre ham i Norge via gjendiktninger. Etterlatte dikt følger Trilce (2018).
Omfattende bok om Ida Ekblad
I forbindelse med Ida Ekblads monumentale utstilling, Fra åre til ovn, i Kunsthalle Zürich tilbake i 2019, er det nå utkommet en bok om dette kunstnerskapet som fortsatt splitter sitt publikum. 500 sider, 398 illustrasjoner, tre essays og et intervju med kunstneren selv – og vips – den første monografien om Ida Ekblad. Kan skaffes via Torpedo bokhandel.
Den første monografien om Ida Ekblad er et faktum. Med bidrag av Daniel Baumann, Stian Grøgaard, Martha Kirszenbaum og Agnes Moraux. (Foto: Lenz press)
(Enda en) Marvel-forsvarstale
Uken er ikke den samme uten: Gamle regissører sier at Marvel-filmer er dårlige, normale mennesker sier seg enige, og Marvel-fans blir sure. Men nylig fikk debatten en ny, spennende identitetspolitisk vri: I et podkast-intervju sa regissør Quentin Tarantino at superhelt-filmer har gjort filmstjerner utdaterte: «Captain America is the star, not Chris Evans». Dette burde vært en ukontroversiell mening, men kort tid etter tok Marvel-skuespiller Simu Liu (kjent som karakteren Shang-Chi) til Twitter på sniskrytervis: han ville aldri «hatt muligheten til å spille hovedrollen i en film til over 400 millioner dollar» dersom «de eneste portvokterne av stjernestatusen var Tarantino og Scorsese». Vi bøyer oss i støvet for Marvel, merkevaren som angivelig bør takkes for å ha fjernet rasisme fra Hollywood.
Quentin Tarantino på premieren til «Hamlet» (2000), lykkelig uvitende om Marvel-universet. Den første filmen, «Iron Man», kom i 2008 og etter det ble vel ting aldri igjen de samme. (Foto: Steve Eichner / Getty )
AKKURAT NÅ: Mercedes+
Biler blir stadig mer som nettaviser og videospill. Først selger produsenten deg et produkt, så forsøker å få deg til å betale for produktet en gang til gjennom en abonnementsløsning. I noen land har BMW-eiere måttet betale 180 kroner ekstra i måneden for setevarme. Nå krever også Mercedes EQ-modeller at man betaler 12 000 kroner ekstra i året for full motorytelse og optimalisert aksellerasjon. I en bil du allerede eier.
Alt var ikke bedre før, men noe var bedre før. For eksempel slapp man å abonnere på at motoren skulle fungere som normalt. (Foto: Prill / Getty)
Samfunnsoppdraget
P3 Gull? Er det en musikkpris, eller et terapeutisk tilbud til P3.nos lesere? I alle fall er Norges kanskje viktigste musikkpris for unge skrale saker. Bare fire priser deles ut (årets nykommer, årets låt, årets artist og P3-prisen), og de nominerte er til en ekstrem grad lite overraskende. Man har gått for det som har preget topplistene i året som snart er gått: Astrid S, Dagny, Ballinciaga, Beethoven, Karpe, Ramón, Undergrunn. Man kan undre om det er en kvalitets- eller popularitetskonkurranse. I alle fall er det oppsiktsvekkende at de mest populære artistene også tilsynelatende og tilfeldigvis også er de beste. Prisen virker aller mest som en manifestasjon av en rådende tendens som er trist og lei: smaken er som baken, delt, subjektiv, og alle kvalitetsdommer er uttrykk for makt og eventuell nedlatenhet. Det som da står igjen som eneste kriterium er tall. Strømmetall, seertall. Jo høyere, jo bedre.
Men sånn er det ikke i virkeligheten, det vet jo alle som elsker musikk.
Det er derfor P3 Gull aller mest virker som enda et ledd i den terapeutiske du-er-bra-nok-som-du-er-beskjeden som vi hører om og om igjen fra Marienlyst. Du er grei sånn du er, musikken du liker er bra! Du trenger ikke skamme deg!
