Uke #49: Ernaux' nobelforelesning, Netflix-troll, nettside-kunst og Einar Tørnquist har tråkket i baret

Å fremheve i nasjonale særegenheter når man lager denne typen film utenfor Hollywood er et lurt knep. Selv om konseptet troll for oss nordmenn føles som litt barnslig, gårsdagens nytt, kjedelig (osv.), er det tross alt en litt artig mytologisk figur som man kan gjøre mye med, ikke minst er den spesifikk for Skandinavia og dermed et godt brand. Men i Troll utgjør trollet en Godzilla-aktig fare. Det er ikke helt slik vi kjenner trollene fra folkeeventyrene. Heller enn eventyr, er det strengt tatt utenlandske actionfilmer Uthaugs film minner mest om. Også Don’t look up kan nevnes, de ligner i tonen. Faktisk glemmer man ofte at det er en norsk film i det hele tatt, og det selv om de snakker norsk. Det er jo Norge sett fra utlandet, dette. Norge som en amerikansk utpost, med noen «europeiske», altså britiske (Norges statsminister er basically Theresa May? Og han politiske rådgiveren er veldig britisk i klesdrakten?), markører. I tillegg understrekes det at vi «har natur» her, og at vi har et kongehus (eksotisk).

Men her er greia: Troll er en fin film. Flere av karakterene er småartige, noen av vitsene fungerer, og storyen er akkurat interessant nok til at man ikke sitter og fikler med mobilen så alt for lenge av gangen. Å se Oslo knuses er fortsatt gøy. Det er vel et uttrykk for et innerste ønske de fleste nordmenn sitter med.

Man kan selvfølgelig også si en rekke negative ting om filmen, at den er kynisk, som satt sammen av en algoritme, at den kulturelt sett er så vag at den nesten ender opp livløs – alt som involverer politikerne minner mer om TV-serier á la House of Cards enn det man kjenner fra norsk politikk, for eksempel – og løsningene som driver filmen fremover fremstår tilfeldige og lite plausible. Men fuck it. Dette er sjangerfilm av typen «for hele familien». Til den gruppen filmer er Troll et fint tilskudd. Man kan lett se den for seg som en juletradisjon. La oss til slutt løfte frem et stort stykke manusarbeid, da generalen for det norske forsvaret, spilt av Dennis Storhøi, sier:

«Sinnssyke situasjoner krever sinnssyke handlinger».

Boktrekkerkunst

Om det så ikke er risset i stein, er det fortsatt umulig å endre blekk som er trykket på papir (med mindre det er trykket opp i Norge, for her er trykkekvaliteten «så dårlig at man kan gni ut blekket med en finger», som en kompetent kritiker sa til oss på en Gyldendal-fest, og som trakk opp et anmeldereksemplar av Cormac McCarthys Passasjeren fra en Deli de Luca-bollepose for å demonstrere – men som måtte medgi at «okei da, så gjaldt det ikke akkurat denne»).

Uansett, denne uken har brakt med seg to tilbaketrekninger av bøker som, ja, legger opp til tilbaketrekning. Gyldendals Den store boka med eventyr, inneholdt en gammel oversettelse av Aladdin og tryllelampen med antisemittiske stereotypier. Mens Einar Tørnquists 198 land (Kagge) hevdet at det var én million hutuer som ble drept under folkemordet i Rwanda, i tillegg til «noen tutsier». I virkeligheten var det hutuene som drepte mellom 800 000 og én million tutsier, samt en stor del av tawabefolkningen og politisk moderate hutuer. Dermed har Tørnquist både mislyktes i å sikre seg en porsjon av pengene til folk som ikke aner hva de skal gi i julegave, og i sitt overhengende prosjekt om å være norsk offentlighets minst kontroversielle person. Hehhehhehh! Hehhehh! Hehhehhehh!

Skeivt kulturår går mot slutten, men det er kake igjen.

I alle fall i Stavanger. ​​Kunsthall Stavanger lanserer fredag 9. desember en ny digital utstillingsserie, hvor fire kunstnere viser bestillingsverk på kunsthallstavanger.no etter tur. Serien inkluderer verk av Nat Pyper, Olivia Douglass, virgil b/g taylor og Zutana Hadaddeen, hvor den siste delen avsluttes i september 2023.

Først ut: Nat Pyper. Den grafiske kunstneren tar over Kunsthall Stavangers nettsider med verket Gerardo Velázquez.otf, en hyllest til kunstner, musiker og provokatøren Gerardo Velázquez, en sentral bidragsyter til et miljø som er blitt beskrevet som punkens forløper, det meksikanskættede miljøet i East Los Angeles på 1970-tallet.

Annie Ernaux' nobelforelesning.

To måneder er gått siden det ble kjent at franske Annie Ernaux vant Nobelprisen i litteratur for 2022. I dag holdt hun den tradisjonsrike nobelforelesningen, en slags state-of-the-nation-vandrepokal som vinneren holder hvert år. I forelesningen forteller Ernaux om sine litterære beveggrunner:

«Det var inte ett par tre förläggares refusering av en första roman – en roman vars enda förtjänst var sökandet efter en ny form – som dämpade min längtan och mitt högmod. Det var olika belägenheter i livet där detta att vara kvinna med full kraft uppenbarade skillnaden mot att vara man i ett samhälle där rollerna bestämdes i enlighet med könen, där användning av preventivmedel var förbjuden och abort en brottslig handling.»

(Sitatet er Nobelinstituttets offisielle oversettelse fra fransk til svensk)

Kreftforeningens julekrusedull :)

Kreftforeningen har invitert Snøhetta til å designe den tradisjonsrike julepynten deres, og ifølge VG har Kreftforeningen og Snøhettas moderne, abstrakte vri på julestjernen vakt harme i sosiale medier. Det ligner en krusedull, mente kritikerne.

Ja, det er knapt til å BÆRE!

Snøhetta svarer at julestjernen er «åpen for tolkning», og at den skal «representere håp og lys mer enn at den skal se ut som en tradisjonell stjerne».

Det trengs.

Hvorfor er alt så stygt?

Det er ikke bare julepynten. Vinternummeret av n+1 er ute. I bladet slår redaksjonen fast at vi lever i stygge tider. Arkitektur, film, reklamer, biler, spisesteder ... ingenting lever opp til potensialet sitt, ifølge det amerikanske tidsskriftet, som setter ord på noe av den samme håpløsheten rundt den samtidige estetikken som for eksempel Arkitekturopprøret har gjort her hjemme.

Men alt er jo stygt!? Og det er noe Matrjosjka-dukke ved styggheten. Å sitte inne i en Tesla, er som å sitte inne i en smarttelefon, samtidig som man ser på en gigantisk smarttelefon, ironiseres det, litt vel pappa-aktig.

Her sies det bedre:

«It occurs to us, strolling past a pair of broken BuzzFeed Shopping–approved AirPods, that the new ugliness has beset us from both above and below. Many of the aesthetic qualities pioneered by low-interest-rate-era construction — genericism, non-ornamentation, shoddy reproducibility — have trickled down into other realms, even as other principles, unleashed concurrently by Apple’s slick industrial-design hegemon, have trickled up. In the middle, all that is solid melts into sameness, such that smart home devices resemble the buildings they surveil, which in turn look like the computers on which they were algorithmically engineered, which resemble the desks on which they sit, which, like the sofas at the coworking space around the corner, put the mid in fake midcentury modern.»

Denne flyplass-aktige følelsen de snakker om her, er ikke den til forveksling lik den kulturelle vagheten som kommer til syne i Troll-filmen, nevnt lenger opp i dette nyhetsbrevet? I så fall kan Troll-filmens suksess verden over kanskje kaste et grelt LED-lys over spørsmålet n+1 lurer på – hvorfor alt er så stygt.

Er det kanskje det vages og generelles feil?

Noe tyder på at lite særegne ting, det som minner om noe annet på ukonkrete måter, enten det dreier seg om en sofa, en bil, eller interiøret på et utested, er trygge havner for massene. Slike lite kodete steder støter ikke fra seg veldig mange – muligens bare øvre kulturmiddelklasse – slik som mer egenartede steder, lyder, kunstverk, byggverk, filmer og Snøhetta-designede julestjerner gjør. At det ikke er en greie man må skjønne er et komparativt fortrinn. Når man ikke lenger appellerer til et spesifikt publikum, men appellerer til alle, er det viktig å ikke etterlate et alt for spesifikt inntrykk. Her i Norge har blant annet Askeladden skjønt dette (Digg, Squeeze, Dr. Dropin ++). Nye Munchmuseet er smidd over samme lest – husk kritikken fra åpningen om hvordan foajeen minnet om en flyplass og en togstasjon.

Og det var eventyret om hvordan det vakre døde. Snipp, snapp, snute.