Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Verket viser seg å være smart gjennomført, med en overraskende velfungerende miks av karibiske rytmer, bossanovalignende bassganger og Torskes karakteristiske norske housemusikk, som hovedsakelig er strukturert rundt et etter hvert litt vel repetitivt synthmotiv. Hovedattraksjonen er dog ikke nødvendigvis verket i seg selv ved denne anledningen.
Det verste stedet for lydopplevelse og sjelefred
Rundt tilhørerne i Østres andre etasje er det rigget en haug med høyttalere i en sirkelformasjon, en såkalt multikanalsløsning for fremføring av musikk, eller «ambisonics» som noen i litt for stor herreskjorte kanskje sier til deg på nachspiel. Østre har et av svært få visningsrom i byen som kan fremføre formatet skikkelig. Det er unektelig en fet lytteropplevelse i flere forstander, men som konsertopplevelse i rom med andre nordmenn, dette kleineste av alle folkeslag, er det en til dels pinlig affære når man ikke har en artist man kan glo på eller en enkelthøyttaler man kan rette sin anstrengte konsentrasjon mot. Dette gjelder spesielt når man står i et hjørne, der alle egentlig helst vil stå i et rom fylt med fremmede mennesker som lytter til musikk, men som her utgjør det aller verste stedet man kan stå både for lydopplevelse og sjelefred.
Etter drøye ti minutter får jeg heldigvis tak i den ene benken som er plassert ut midt i rommet. Her skinner virkelig flerkanalsgimmicken og lyden er en opplevelse i seg selv. Lille meg får plutselig reise langt av sted, vekk fra meg selv og mine kleine medborgere, vekk fra både byen, landet og kloden, til jeg endelig lander på en slags indre romstasjon der det til stadighet spilles merkelig futuristisk bossanova. Jeg dras fort ned på jorden idet det blir ekstremt tett på den éne benken. En ny kis i typete jakke, inkludert typete sveis og typete pupiller, ankommer vår lille oase, men jeg nekter å flytte meg. Dette er min ene lille komfortsone, min Futuristic Bossanova Space Station, og det er faen meg over en time igjen. Kisen, som virkelig oppfyller alle fordommene jeg har mot elektronikakonserter, rekker å gjøre to ting på de fem minuttene han til sammen er her. Først applauderer han en nyanse i miksen, ser seg rundt, før han plutselig reiser seg forbannet opp og viser fing til en enslig, uskyldig høyttaler i det han forlater lokalet. Raske jakker, raske avgjørelser, rask rus, ingen impulskontroll – autentisk Skostredet. Ekkofestivalen er virkelig i gang. Senere i 360-verket begynner en haug gubber å prate høyt. Jeg vurderte en liten stund om jeg skulle hysje på dem, men jeg erindres raskt sist jeg hysjet på drita eldre menn på konsert. Det endte nesten i slagsmål. For gubber er fritiden så hellig at deres sedvaner (tung rus og skriking) ikke under noen omstendigheter kan avbrytes av en halvtimes konsentrasjon. Etter et kvarter med lydkunst istemt gubbepjatt, gidder jeg ikke mer. Det finnes grenser.
Bekmørkefanatikerne Autechre
Jeg setter meg ned i et hjørne på Østre for å skrive, man skriver ofte best på harde plaststoler med delt internett. Etter å ha lett lenge etter mitt idiotisk titulerte 4G-nett (ja, jeg kalte det godtroende «Iphone») og tastet inn det minst like patetiske passordet (tøsesorg123), får jeg skrapt sammen nok tekst til at jeg kan unne meg en øl på det ærverdige Huset Pub, før det store, alvorlige tussmørket venter. Nei, det er ikke Ari Behn som nå trenger seg ublidt inn i teksten, men et nokså adekvat bilde på konsertopplevelsen som venter. De engelske elektronikalegendene i Autechre har nemlig hatt for vane å spille konsertene sine i absolutt mørke de seneste årene. Denne gimmicken tar de så alvorlig at samtlige gjester mottar en slags trusselmail fra arrangøren på vegne av Autechre, timesvis før konsertstart. Denne mailen lyder som følgende i sin helhet:
«Autechre will perform in total darkness.
For their set all lights in the venue will be off.
Please plan on being in one place for the performance and do not move unnecessarily until it has finished when the lights will come back on again.
Please do not shine any lights at the stage or around the room during the performance.
In case of emergency all lights will come on and staff will be there to assist you to leave the venue.
If you need to leave for any reason please use your mobile phone to light your way.
Absolutely no recording or flash photography please
If you are uncomfortable with the idea of spending 60 minutes in the dark while Autechre play please see venue staff before the performance starts.»
Det var en helt fantastisk og helt fullstendig jævlig konsertopplevelse. Halvannen time med tidvis schizofren, aldri stillestående, alltid intenst fremmedgjørende elektronisk musikk, spilt så høyt at ørene dine ødelegges for alltid. For en ting er å høre deres schizo-ambient på plate, en strålende opplevelse i seg selv, det er noe helt annet å høre det live. Dette anlegget har du ikke råd til for å si det sånn, pjokken.
