Intervju med aktivistene: – Vi vil smekke folk ut av apatien

Nasjonalmuseet, klokka 11.40. To aktivister forsøkte å lime seg fast til Edvard Munchs «Skrik».

Mens to vakter holdt dem tilbake ropte de ut sine budskap.

– Jeg skriker når folk dør, ropte en av demonstrantene, Kristiina Visakorpi.

– Jeg skriker når politikerne ignorerer vitenskap, ropte Lena Mair.

Aktivistene er en del av Stopp Oljeletinga, et utsprung av aktivistgruppen Extintion Rebellion. De to forsøkte i formiddag å lime seg fast til rammen på Munchs «Skrik» (1893), men ble overmannet av vaktene på Nasjonalmuseet.

«Fossil fuels are choking humanity - António Guterres» stod det på plakaten de forsøkte å henge opp.

Aksjonistgruppen består av norske Astrid Rem, biologistudent og sykepleier, finske Kristiina Visakorpi, postdoktor i biologi på NTNU og fysikkstudent Lena Mair fra Østerrike.

Dårlig gjenklang i et museumsmiljø

Når Tidens ånd tar kontakt med Nasjonalmuseet svarer kommunikasjonsrådgiver Ole-Morten Fadnes at de var forberedt på at dette kunne skje.

– Dennne typen angrep er vanskelig å helgardere seg mot. Men det virker som om det har gått bra med kunsten. De to aksjonistene er pågrepet, politet er på stedet, Munch-rommet er tømt og stengt, og vi håper å åpne opp igjen så fort som mulig.

– Hva synes Nasjonalmuseet om denne aksjonen?

– Uansett hvor viktig saken måtte være, så er det angrep på uerstattelig kulturarv og noe som gir dårlig gjenklag i et museumsmiljø. Det må være lov å si.

Symboleffekten

Hendelsen føyer seg inn i rekken av lignende aksjoner mot museumsinstitusjoner den siste tiden. «Tenk på planeten» var budskapet til en mann, utkledd som en gammel dame i rullestol, da han i mai i år smurte kake på Leonardo da Vincis Mona Lisa på Louvre-museet i Paris. Den 14. oktober kastet aktivister fra Just Stop Oil en boks tomatsuppe mot Vincent van Goghs Solsikker på Nasjonalgalleriet i London, og den 24. oktober var det Museum Barberini i Potsdam som stod for tur, da to aktivister fra Letzte Generation hev potetmos på Claude Monets Les Meules. Ingen av kunstverkene har blitt ødelagt, alle har vært beskyttet av glass, som også tilfellet med Skrik denne formiddagen.

– Det er symboleffekten. Det er ganske viktig å ikke ødelegge noe, men det får den samme effekten. Det hatet, sinnet og sjokket er noe vi spiller på, vi vil smekke folk ut av apatien, og i et kort tidsrom kan nå fram med samtalen vi ønsker å ha, sier Astrid Rem, når Tidens ånd ringer en dag i forveien av aksjonen.

– Ender det ikke fort opp med å strande i en debatt om metode og hva som er legitim aktivisme, heller enn selve saken?

– Jo, jeg er redd for at det blir sånn. Jeg forventer det egentlig.

For to dager siden, onsdag 9. november, publiserte International Council of Museums (ICOM) et brev signert av 92 kunstinstitusjoner, deriblant Nasjonalmuseet, Munch-museet og Kode. I uttalelsen står det at aktivistene undervurderer hvor skjøre disse uerstattelige gjenstandene er, og at de er dypt rystet over denne risikable aksjonsformen.

– Så bra. Mer drama, svarer Rem, og utdyper:

– Nasjonalmuseet må henvende seg til regjeringen. Ikke klage på oss. Vi har ikke lyst til å gjøre dette, men det står om Livet. At Nasjonalmuseet og Munch i det hele tatt tror det handler om dem er jo nesten litt flaut.

Kunsten som middel

Etter en av de seneste aksjonene, den gang rettet mot van Goghs maleri «Såmannen», konstaterte VG: «Det er ikke kjent hva Vincent Van Gogh, som døde i 1890, har gjort for å fortjene denne behandlingen.» Og nylig skrev Robinson Meyer en tekst i The Atlantic, («The Climate Art Vandals Are Embarrassing»), og sammenlignet aktivismen, og argumentasjonen, med at noen slo en hest. Han ville mest sannsynlig bedt dem om å slutte, men etter dette rasjonalet ville vedkommende svart at «du bryr deg om hesten, men ikke om klima». Men jo, skrev han videre, han bryr seg om klima, men akkurat nå er det en hest som blir slått.

– Haha. Det handler ikke om hva akkurat dere bryr dere om. Alt handler ikke om deg. Vi bruker dere, vi vet at folk blir så fornærma hvis vi gjør det.

I boken How to blow up a pipeline tar den svenske, radikale klimaaktivisten Andreas Malm til orde for at klimaaktivister må ty til mer ekstreme og voldelige taktikker for å kjempe mot olje- og gassindustrien. Men å kaste ting på kunst var han i utgangspunktet ikke fan av, skrev han etter den siste tidens aksjoner, i en kommentar i The New York Times: alt som ikke har en kausal sammenheng med det man kjemper for, mente han var dårlig aktivisme – før han snudde litt på hælen og kom til at denne typen aktivisme kanskje hadde en plass i klimakampen likevel.

– Hva skjedde med den målrettede aktivismen, kan dere ikke punktere SUVer og sprenge bensinstasjonspumper?

– Det som er med den målrettede sivile ulydigheten, er at den får nesten ingen oppmerksomhet. Vi begynte å blokkere dieseltankbiler, vi har lenket oss fast til togskinner. Men denne symboleffekten dette skaper er liksom maks potensiale til å komme i mediene, så vi utnytter, eller hacker, oppmerksomhetsøkonomien.

– Hvordan har dere tenkt å utvinne, for å bruke et litt belastet ord i denne sammenhengen, denne oppmerksomheten? Er det ikke en risiko for at folk ser det, blir indignerte, scroller videre og fortsetter akkurat som før?

– Vi vil jo egentlig prøve å være så plagsomme at det skaper politisk press, da. Vi hører hele tiden at slike aksjoner skader saken, men saken er at menneskeheten driver med selvskading på daglig basis.

– Men hva når dere blir så plagsomme at det skaper interne splittelser?

– Den snille ordentlige måten har jo blitt gjort, av mange smarte, ordentlige organisasjoner, men det har ikke hjulpet. Når du gjør noe av rette grunner, at det er etisk, moralsk, økonomisk forsvarlig, da må du fortsette. Selv om du får høre at det er feil type sivil ulydighet.

– Er det ikke en viss sannsynlighet for at det ikke blir tatt seriøst, at det kun anses som provokasjon, fordi metoden er så opplagt oppmerksomhetssøkende?

– Jo, men hva er alternativet da? Når alle godkjente metoder ikke har funka i 30 år. Væpna revolusjon? Jeg skulle ønske undeskriftskampanjer hadde funka. For meg er det viktig at vi er ikke-voldelig. Jeg vil at det symbolske skal være nok, jeg satser på det, jeg håper det

– Museene har påpekt at denne typen aksjoner gjør kan ende opp med å gjøre kunsten utilgjengelig for folk.

– Jeg synes det er et teit spørsmål, en teit ting å dra fram. Jeg skjønner jo at de er mest opptatt av kunst og tilgjengeligheten av den, men at vi alle sammen sitter stille og kjører 100 km/t rett mot kanten av et stup, burde være en mer interessant ting å diskutere. Alt det andre: betyr det egentlig så mye?