Kunst som snakker til folket

Grayson Perrys kunst er sånn man henger seg opp i. Det er detaljer og småting, referanser og implisitt meningsinnhold, kjente og ukjente objekter og markører overalt. Et fjes, noe gjenkjennbart, sterke farger. Arbeidene er både sinnrike og møysommelig utførte, men ikke intrikate og utilgjengelige. Perry, som liker å tale kunstverden midt i mot – og selvironisk hele tiden være klar over at det er akkurat det kunstverdenen vil – snobber både nedover og oppover, med referanser til både renesansse og rennestein. Viktigst: han er ikke redd for å lage ting som rett og slett er … forståelig.

For folk flest! Å jo da. Føler man behovet for ytterligere info og bakgrunn, finner man det på veggtekster, skrevet av Perry selv, hvor han tilforlatelig og rett frem forteller litt om hvert enkelt verk. Men det er ikke nok å lage en tilgjengelig og inkluderende utstilling om ikke utstillingen har noe å komme med, og det den har den jo.

Sex og klasse

Teppeserien «The vanity of small differences», er en uovertruffen meditasjon over det klassedelte Storbritannia, og det beste akkurat nå, muligens innen alt. I tillegg kommer blant annet en rosa motorsykkel (en litt kjedelig kritikk av maskulinitet), og en haug med keramiske arbeider, de fleste passe morsomme.

Klasse, identitet, sex, arbeid, historie og kunstens interne hierarkier tas på elegant vis opp i mer eller mindre alle av Perrys arbeider, som spenner fra 80-tallet og frem til i dag. Oftest er de også av den slående sorten, uten at de blir vulgære.

Eller okei, da. I blant blir de vulgære.