Å kommunisere gjennom klistremerker

Del

Musikk

Å kommunisere gjennom klistremerker

Det går kanskje ikke så bra i Italia om dagen, men det går i det minste an å drømme seg tilbake til da landet var mer kosmisk anlagt, gjennom å lese fanzinen La Grande Baldoria, skriver Audun Vinger.

Del

Tekst Audun Vinger

11.10.2022

Archivio #2 La Grande Baldoria

Gabber Eleganza

Never Sleep, 2022

Om du blir bekymret over nyheter om atter nye fremganger for høyrepopulistiske politikere etter Giorgia Melonis valgseier i Italia, og et jevnt forfall når det gjelder landets popkulturelle aura og sofistikasjon, går det an å drømme seg tilbake til tidene da Italia var mer kosmisk anlagt, gjennom å lese fanzinen La Grande Baldoria utgitt av Gabber Eleganza. Dette er en italiensk blogg om rave-kultur, som senere har utviklet seg til å bli et slags minisenter for research og et forlagshus som utgir mixtapes, små pamfletter, bøker, t-skjorter og annet løsøre som på forskjellig vis kan utforske de soniske, estetiske og kulturelle ringvirkningene og effektene av forskjellige sosiale kulter med utspring i dansemusikk. Deres motto er selvforklarende: Hardcore will never die, but you will.

Happy hardcore

Kulturelle analyser av dansgulvkultur er et forlagsfelt i vekst, skal man dømme etter antall utgivelser om houseklubber og flyer-estetikk som har havnet inn i hyllene i senere tid. Får man den nødvendige avstanden til hendelsene, åpenbarer historiske kvaliteter seg og den kulturelle betydningen sveller raskt. Og det er viktig med andre blikk enn det sedvanlig britiske eller amerikanske. Dansekultur er for alle.

Gabber Eleganzas første bok viste en fascinerende sammenstilling av foto og betraktninger om likhetene mellom den intense happy hardcore-scenen tidlig på 90-tallet og på og Northern Soul weekenders (som fortsatt forekommer). Umiddelbart forskjellige både når det gjelder stil og musikalsk innhold, men likevel med et liknende emosjonelt strengespill når man først tenker etter. Den intense jakten på kicks, klare kleskoder, samholdet i utenforskapet, de sakkarinfylte refrengene, den taktfaste grooven … det finnes likheter.

Italienske tilstander

Gabber Eleganzas siste utgivelse i pamflett-serien Never Sleep heter altså La Grande Baldoria, og er en crowdsourcet samling reproduksjoner av og små avhandlinger om klistremerker og logoer fra forskjellige nord-italienske diskoteker på 70 og starten av 80-tallet. Jada. Dette høres kanskje usannsynlig smalt ut, og en anelse idiosynkratisk er det jo også, men man får en varm, takknemlig følelse av å få innsikt i et rikt miljø og en tid som virker farlig forlokkende nå i historiens baklys. I alle fall med tanke på den gufne utviklingen i dette landet i senere år, politisk som kulturelt.

Italo-disco og Italo-house ble på en måte en slags eksportartikkel en periode, både mens det foregikk og som senere retro-fenomen, men de spesifikke miljøene denne boken tar for seg var en meget særegen, regional scene med utspring i hippie-perioden (i likhet med liknende miljøer i USA og England) og med hovedbase i diskoteket Cosmic ved Gardasjøen, og Melodj Mecca i Rimini, på nordsiden av landet. Mye foregikk utendørs, og det å reise til diskotekene i karavane i sine små biler og samles utenfor var halve moroa, litt som tilreisende Deadheads på Grateful Dead-konserter, eller ulovlige raves rundt om på bortgjemte sletter på landsbygda i England påfølgende tiår.

Kosmiske klistremerker

Klubbtilhørigheten viste man ved å klistre klistremerker på sine små 2CV og Cïtroen-biler, eventuelt på Vespaene sine. Det var en måte å kommunisere med sine likesinnede på. Ikonografien på disse klistremerkene, som visstnok var god business en periode, var stadig i stadig forandring, men med det kosmiske og den omstreifende vagabond-skikkelsen som gjentakende elementer. Klesmerket Fiorucci som ble startet i Milano i 1967 var en del av denne motkulturelle ånden, og benyttet seg også av stickers som essensiell branding i denne perioden, og holdt seg heller ikke til én logo (god forby). Senere skulle jo Fiorucci bli et av den globaliserte amerikanske disco-stilens dominerende merkenavn, foreviget i Sister Sledge’s «He’s The Greatest Dancer». Men på den norditalienske kysten danset de fleste baiosi, som de ble kalt (bay people) i en blanding av ny italiensk design og hippiegevanter som sandaler, brukte jeans, boots og paisleyskjorter.

Afro/Cosmic ble musikken og miljøet kalt, og hører man på kassettopptak av legendariske DJs som Daniele Baldelli skjønner man fort appellen. Det er psykedelisk og funky og svevende, med litt etnisk preg, gjerne litt pitchet ned i tempo og med masse deilige lydeffekter. Noe av den samme disco og funk-musikken ble definitivt spilt i UK og USA, men innfallsvinkelen til presentasjonen av den var en helt annen. Det er fascinerende å tenke på at DJ-ing har slike regionale diskrepanser, selv om det stort sett handler om å forsøke å oppnå samme resultat. Når det er sagt må man heller aldri glemme hvor viktig DJs med italiensk bakgrunn var i New Yorks disco-scene og boblende house-miljøer, og så kan man begynne å lure på hva som egentlig stammer fra hvor. Og ikke minst hvordan i huleste grå Oslo etter hvert klarte å karre til seg hjemmeadressen for kosmisk disco.

Audun Vinger

Journalist og kritiker i Tidens ånd.

Musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på mailinglisten vår, og få nyhetsbrev og invitasjoner til arrangementer og fester.