Luke 19: Drømmen om den definitive vikingfilmen som brast

2022 var året vi ble snytt for den troverdige, oppslukende vikingfilmen vi har lengtet etter. Hvorfor lager vi ikke vår egen?

Del

Tekst Ludvig Furu

19.12.2022

Hvorfor overlater vi oppgaven om å ivareta kulturarven vår til Hollywood? Spørsmålet dukker opp i hodet mitt hver gang jeg ser en amerikansk viking-produksjon ankomme strømmetjenestene, der vikingene er kledd i avanserte haute couture-klesdrakter, har sidecuts, avanserte fletter, tatoveringer, black metal-sminke, omhyggelig utformede muskler og velfrisert skjegg.

Kort sagt har vikingfilmen for lengst blitt en levende undersjanger, definert av sin forskrudde oppfatning av fortiden. Neoviking-estetikken er ofte minst like nærliggende Game of Thrones som Edda-diktene, der noen av fortellingene også bruker leflingen med fantasyelementer som kreativt verktøy, som Netflix-serien Ragnarok. NRK-serien Vikingane er kanskje det mest suksessrike forsøket på å sette vårt merke på skjerm-vikingtiden, en humorserie der den anakronistiske avstanden mellom oss og dem er brønnen vitsene dras opp fra.

Bli Tidens ånd-abonnent

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Men et storstilt, norsk drama fra vikingtiden – en satsning på nivå med den årlige filmen om andre verdenskrig – uteblir.

The Northman, til tross for sin kvasi-gammeldagse engelskspråklighet, ga oss håp om at en skikkelig vikingfilm endelig var på vei. En historie med begge føttene plantet i middelalderen, som skulle demonstrere at norrøn mytologi som tas på alvor er rikere på storskjerm enn hipster-vikinger i et superhelt-univers. Regissøren, amerikanske Robert Eggers, har det siste tiåret bemerket seg for sine eksepsjonelt detaljrike og levende historiske dramaer, og er for tilhengere kjent for sin lidenskap for research, der han velvillig dukker ned i så mange obskure primærkilder han får fatt i, før han møysommelig fletter kunnskapen inn i filmens materiale. Hans to foregående filmer, The Witch og The Lighthouse, føles av den grunn usedvanlig taktile og troverdige.

Slik ble det ikke med The Northman. Filmen åpner med en temmelig smakløs dataanimert kameraføring, en teknikk som gjentatte ganger dukker opp og tar deg ut av den historiske perioden Eggers har jobbet så hardt med å forstå. Til tross for all researchen klarte ikke filmen å skille seg ut fra sjangerens hollywoodske terningkast 4-stank (selv om inspirasjonen til Shakespeares Hamlet, som filmen er basert på, opprinnelig er en norrøn karakter og heter Amleth).

Anmeldelsene var delte – The Guardians Peter Bradshaw (Storbritannias Birger Vestmo?) elsket den for dens vold og kaos, mens The New Yorkers Richard Brody kalte den for «en pøl med research og gørr», og skrev at filmen mislykkes i å «formidle noen av de sensoriske aspektene ved verdenen den skildrer». Etter filmens lansering gikk Eggers selv ut i et intervju med The Daily Beast, åpenbart skuffet over sluttresultatet. Angivelig hadde han såpass liten kontroll over post-produksjon og filmens sisteklipp, at han har måttet revurdere hvordan han fremover kan ivareta kunstnerisk integritet i et studiosystem. Nå er han i gang med en remake av Nosferatu.

Opprett ny bruker

Har du konto? Logg inn