Luke 19: Drømmen om den definitive vikingfilmen som brast

Hvorfor overlater vi oppgaven om å ivareta kulturarven vår til Hollywood? Spørsmålet dukker opp i hodet mitt hver gang jeg ser en amerikansk viking-produksjon ankomme strømmetjenestene, der vikingene er kledd i avanserte haute couture-klesdrakter, har sidecuts, avanserte fletter, tatoveringer, black metal-sminke, omhyggelig utformede muskler og velfrisert skjegg.

Kort sagt har vikingfilmen for lengst blitt en levende undersjanger, definert av sin forskrudde oppfatning av fortiden. Neoviking-estetikken er ofte minst like nærliggende Game of Thrones som Edda-diktene, der noen av fortellingene også bruker leflingen med fantasyelementer som kreativt verktøy, som Netflix-serien Ragnarok. NRK-serien Vikingane er kanskje det mest suksessrike forsøket på å sette vårt merke på skjerm-vikingtiden, en humorserie der den anakronistiske avstanden mellom oss og dem er brønnen vitsene dras opp fra.

Men et storstilt, norsk drama fra vikingtiden – en satsning på nivå med den årlige filmen om andre verdenskrig – uteblir.

The Northman, til tross for sin kvasi-gammeldagse engelskspråklighet, ga oss håp om at en skikkelig vikingfilm endelig var på vei. En historie med begge føttene plantet i middelalderen, som skulle demonstrere at norrøn mytologi som tas på alvor er rikere på storskjerm enn hipster-vikinger i et superhelt-univers. Regissøren, amerikanske Robert Eggers, har det siste tiåret bemerket seg for sine eksepsjonelt detaljrike og levende historiske dramaer, og er for tilhengere kjent for sin lidenskap for research, der han velvillig dukker ned i så mange obskure primærkilder han får fatt i, før han møysommelig fletter kunnskapen inn i filmens materiale. Hans to foregående filmer, The Witch og The Lighthouse, føles av den grunn usedvanlig taktile og troverdige.

Slik ble det ikke med The Northman. Filmen åpner med en temmelig smakløs dataanimert kameraføring, en teknikk som gjentatte ganger dukker opp og tar deg ut av den historiske perioden Eggers har jobbet så hardt med å forstå. Til tross for all researchen klarte ikke filmen å skille seg ut fra sjangerens hollywoodske terningkast 4-stank (selv om inspirasjonen til Shakespeares Hamlet, som filmen er basert på, opprinnelig er en norrøn karakter og heter Amleth).

Anmeldelsene var delte – The Guardians Peter Bradshaw (Storbritannias Birger Vestmo?) elsket den for dens vold og kaos, mens The New Yorkers Richard Brody kalte den for «en pøl med research og gørr», og skrev at filmen mislykkes i å «formidle noen av de sensoriske aspektene ved verdenen den skildrer». Etter filmens lansering gikk Eggers selv ut i et intervju med The Daily Beast, åpenbart skuffet over sluttresultatet. Angivelig hadde han såpass liten kontroll over post-produksjon og filmens sisteklipp, at han har måttet revurdere hvordan han fremover kan ivareta kunstnerisk integritet i et studiosystem. Nå er han i gang med en remake av Nosferatu.

Norsk filmbransje har lenge utnyttet kulturelle særegenheter for å markere seg på filmmarkedet. Bare se til Brudeferden i Hardanger fra 1926, De dødes tjern fra 1958, Flåklypa Grand Prix fra 1975, Veiviseren fra 1987, Max Manus fra 2008, Kon-Tiki fra 2012 og årets Netflix-suksess Troll. Derfor burde det også være i NFIs økonomiske interesse å utvikle et krigsdrama satt til vikingtiden for kinolerretet, en engasjerende storfilm som streber etter realisme og tar periodens kulturelle betydning på alvor. Hullet i markedet ser i alle fall fortsatt ut til å være der.