Regissør Eivind Landsvik har alltid villet dra til Cannes for å se film, men drar nå for å vise sin egen. Foto: Privat
Det var tilsynelatende en helt vanlig tirsdag, da regissør Eivind Landsvik ble oppringt av et fransk nummer.
– Jeg satt på restaurant med en nær venn og skulle møte resten av teamet minutter senere, av helt andre grunner. I den andre enden var en hyggelig dame som sa at Tits var tatt ut i hovedkonkurransen i Cannes. Samtalen var helt syk, for jeg trodde de hadde valgt ut filmene for lenge siden, sier han.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Han når Tidens ånd over telefon mellom slagene: tekniske ting som må ordnes før kortfilmen i hui og hast skal sendes nedover kartet. Landsvik har ingen filmutdanning, og har tidligere laget reklame og musikkvideoer for artister som Linni, Boy Pablo, Gundelach, og Ayka. Musikkvideoen han lagde for Lars Vaular og Daniel Kvammen, Som om himmelen revna, vant priser på Spellemann, BIFF og Kortfilmfestivalen.
Han har flere kortfilmer bak seg, blant annet Sofia, en sommer fra 2021, men det er langfilm han har mest lyst til å lage. Manuset er klart, og han jobber for tiden med å få prosjektet realisert. Som regissør er han inspirert av filmskapere som Sofia Coppola, Mia Hansen-Løve, Éric Rohmer og Céline Sciamma – snakkete filmer, som ofte setter atmosfære over handling.
– Det føles helt utrolig å få denne typen anerkjennelse. Det er jo den viktigste filmfestivalen i verden.
– Hva skjer med filmen fremover?
– Vi skal definitivt ned dit, og så vet jeg ikke så mye mer enn det. Jeg har alltid ønsket å dra til Cannes for å se film, men det er et dyrt sted å dra. Nå håper jeg å få sett den nye filmen til Jonathan Glazer, for eksempel.
Foto: Einar Drama
Tits tar for seg en kveld i livet til to ungdommer, som på hver sin måte opplever å bli forlatt. Landsvik ønsker å si noe om hvor tilfeldig det er hvem man ender opp med å bli kjent med, i en tidlig fase av livet. Filmen er basert på minner fra egen ungdomstid, og drevet frem av et ønske om å mane frem en type karakter han ikke synes man ser nok av på skjermen. Men han vil ikke avsløre for mye.
– Der er en film som tuller med guttastemning, som er noe jeg aldri har vært særlig glad i.
– Du er ikke noe glad i kjønnsbaserte fellesskap?
– Jeg er ikke noe glad i fellesskap generelt. Joda, men jeg liker ikke tanken på at gjenger og miljøer skal være den sterkeste kilden til et enkeltmenneskes identitetsfølelse. Filmen handler litt om å ikke behøve å tilhøre et miljø bare fordi man har vokst opp sammen, eller fordi man jobber med det samme. For at ekte vennskap skal gro på en sunn måte må det ligge mer til grunn enn at dere tilfeldigvis har gått på samme skole, jobber med det samme eller tror på det samme. Disse tingene betyr jo mindre enn de nære relasjonene som kan oppstå når man møter mennesker én til én.
– Men hipstergjenger er du glad i, etter musikkvideoene å dømme?
