Nyhetsbrev #17: Mot romjulsstoff

Midt oppe i denne romjulspølen av forutsigbart romjulsstoff, kom det nemlig en uforutsigbar vending signert trøndelagsavdelingen av den såkalte allmennkringkasteren: en sak om «ligninga over alle ligninger», den «popkulturelle» e=mc2, Einsteins masseenergiligning.

Saken er utformet etter alle kunstens regler innenfor den nå etablerte sjangeren/kunstformen «NRK-langlesning». Megetsigende linjeskift, prosa som holder på å bryte sammen under vekten av eget alvor, og med entusiasme som vikar for manglende innhold.

«Vet du hva ligninga forteller oss?», spør NRK som en fysikklekse på avveie, og fortsetter:

«Hvis du allerede vet det bør du lese videre, for å kontrollere at jeg forklarer det på en tilfredsstillende måte. Hvis du ikke vet det bør du også lese videre – tenk deg hvor flaut det vil være hvis absolutt alle i Norge, bortsett fra deg, leser hele artikkelen!».

Jaja. Det finnes heldigvis mye annet, formodentlig mindre sjeleknusende lesestoff. Kanskje en av de første og mest innflytelsesrike lignelsene (som passer bedre for denne høytiden vi tross alt befinner oss i): Psychomania («sjelekamp») av Prudentius, «Den kristne Horats»?

Eller kanskje noe som handler om verken ligninger eller lignelser, som f.eks:

Motforestligninger.

Motforestillinger, skulle det stå. I en nylig publisert tekst i The Atlantic, «Against skiing», dissekerer Elaine Godfrey skiopplevelsen. Hun hater hver del av det: fra reisen til destinasjonen, til ankomsten og det å stå på ski i seg selv (og legge livet i hendene på snowboarderne): «The first time I ever skied (Virginia), I was 27 years old, and I spent most of the day weeping. The bunny slope was solid ice. I’d ski an inch, slam to the ground, and lie there for a while, because I have no upper-body strength. Once, I did the splits so hard that I pulled a muscle in my groin. My boyfriend laughed a little, which made the pain worse. I spent a lot of time at the ski lodge, eating a sandwich I’d brought from home because ski-lodge food is expensive.».

Vi kan sette pris på gode «against»-tekster vi, tekster som syder av utilfredshet, et utløp som virker som eneste vei mot forløsning. For eksempel Mark Greif, en av N+1-grunnleggerne, som er imot ikke bare ski, men trening generelt i essayet «Against Exercise» fra 2004 (senere samlet i boken Against everything(!), 2016).

Hadde Kafkas novelle «I straffekolonien» vært skrevet i dag, skrev Greif, ville harven (et intrikat apparat som risser dommen – etter en urimelig rettsprosess – inn i de domfeltes kropper. Dypere og dypere for hver runde, til døden inntreffer), vært en treningsmaskin. Men i stedet for en dom, skulle apparatet risse inn linjer med tall: så mange kalorier, så mange kilometer, så mange watt, så mange runder ...

Hadde «I straffekolonien» vært skrevet i 2022, kanskje harven ville vært ... vi skal være større enn å hevde at harven ville vært saken om ligningen i NRK. (Men det kunne den altså!!).

Chatbot vs. court

Apropos urimelige rettsprosesser. New York Review of Books har undersøkt hvem som har «best moralsk utviklet sans» av USAs høyesterett og en AI-chatbot.

«We found that the chatbot outperformed the Court».

Herlig.

Et Glimt av John Jeremiah Sullivan

Apropos ingenting, litt som spalten vår Glimt (der hvor skribenter utløp for det som ikke kan stå på trykk andre steder): John Jeremiah Sullivan har skrevet om bandet The Toll: «Det nærmeste jeg har kommet berømmelse er at jeg gikk på den samme videregående skolen i Ohio som gutta i bandet The Toll. The Toll ble (er?) ansett som det største som noen gang har kommet ut av den skolen der.» (til norsk ved Audun Vinger).

Les originalversjonen her.

«Kampen om Narvik» gjør slaget om Narvik til case-journalistikk

Denne uka har vi anmeldt krigsfilmen som gang på gang har blitt utsatt pga krig, Kampen om Narvik, og: det case-journalistiske grepet å zoome inn på én enkelt familie kommer med en pris – manglende forståelse for omfang – men det kommer også på en oppside, nemlig følelsesmessig identifikasjon. Men det går man også glipp av. Det skjer for mye, hele tiden!

Er dette Erik Skjoldbjærgs bidrag til den i media mye omtalte Tiktok-trenden quiet quitting, kanskje – det å bare akkurat gjøre jobben godt nok til at man ikke får sparken, men ikke mer? For det er ikke tvil om at slaget om Narvik er råstoff nok, og vel så det, til enda en heltevinklet norsk andre verdenskrigsfilm – om det absolutt er det man må lage hele tiden. Men Kampen om Narvik føles som en forspilt mulighet, skriver Yngve Sikko.

Generasjonsopprør

Denne uka har vi kjent skvulpingen av et generasjonsopprør fra andre siden av pytten (i Danmark, red. anm.). Hvis 68-generationens arketype er den universitetsstuderende hippiemarxist, så er Generation X' arketype standupkomikeren, skriver Søren K. Villemoe (f. 1981) i Weekendavisen. Kronisk holdningsløshet og distansert, ironisk kynisme er generasjonens fremste kjennetegn. I stedet for å samles om verdens urettferdighet eller en felles interesse i samfunnets problemer, konflikter og historie, samles de i sin ironisering over det sosiale rom og folks generelle latterligheter.

Spol to uker frem, og noe har skjedd i Søren K. Villemoe. Det er selvsagt noe grunnleggende urettferdig (arbitrært, abstrakt og generaliserende) i å beskrive en hel generasjon, har han innsett, og innhentet svar fra blant andre redaktør i Frihedsbrevet, Mads Brügger, «en smørklatt mitt i generasjonen».

Man har det for travelt med å erklære ironien for død, påpeker Brügger, og slår et slag for den aristoteliske eller kierkegaardske ironien («meget avanceret»). Vi trenger bedre ironi, ikke mindre ironi, er i alle fall hans offisielle standpunkt, en ironi som viser et overskudd for det «forfærdelige, uhyggelige og rædselsfulle».

(Vårt redaksjonelle standpunkt: Denne årets-siste-dag er også dagen for grenseløs optimisme hva neste år angår, så vi tillater oss å håpe på det samme. Og håpe på et bedre år generelt, og hvis ikke, vil vi pansre oss med ironi).

Oppsummering

Hvert år, i år som i fjor og året før der og alle år før det igjen, kommer det. Det rystende forutsigbare romjulsstoffet. De beste TV-seriene, bøkene, filmene, personene ifølge tripp, trapp og tresko, nedtelling av de ti mest leste sakene fra året som gikk (triste greier), hvordan håndtere de skakkjørte arketypene i juleselskapet (skrevet i den sedvanlige Omgitt av idioter-lingoen, som sjeldent tar høyde for bjelken i eget øye). Poenget er: Vi er ikke noe bedre selv.

I Tidens ånds julekalender har vi oppsummert året som er over om noen timer. Nå er det på tide å oppsummere julekalenderen. *Får bittelitt mer offisiell stemme* Les om dogmefilmskaper Mona Hoels nyeste film Natt (premiere 13.01), om fotballkommentatorenes stuntprosa, kulturministerens kulturår, og hva som var årets konsertopplevelse. Lær om fotballklistremerkene som har tatt over byrommene og Norges eneste stumfilmpianist, som kan opplyse om at han ikke later som han «er fra gamledager». Vi har oppsummert året i metaverset, skrevet om den perfekte basslinja (som løper som en rød tråd gjennom hiphop-historien), hyllet den melankolske trønderrapperen Grim Pil, skrevet om endetids-rapping mer generelt, og intervjuet Gisle Selnes om det norske kommentariatet og avant garde-poesi. Og til sist har vi diskutert humor vs. underholdning med mannen som gjennom hele adventstiden balanserte på slakk line mellom de to – i den særdeles vellykkete kjendis-julekalenderen på NRK – Markus Neby.