#2: Oslojazz, moteuke, moshpits og Ina Blom om god kunstskriving

Øyafestivalen var som den pleier, hyggelig og utmattende. Det er liksom alltid føttene som får det verst, ikke leveren. Musikkopplevelser ble det et par av også. Ellers merket vi oss en rekke Tottenham-trøyer blant fansen til den britiske artisten AJ Tracey, som for øvrig selv stilte i en helt mint, fersk tredje-drakt. Blant Undergrunn-fansen gikk det i Wolfsburg og Milan-trøyer. En god del av de rustne herrene ellers i publikum så mer ut som de soknet til VIF. Det bør også bemerkes at den en gang så stolte indie-festivalen i år både hadde Ballinciaga og Astrid S på sine scener. Hvem sa at det ikke er utvikling?

Vi er for øvrig midt inni en annen stolt hovedstadsfestival. Oslo jazzfestival har endret seg endel fra sitt mer tradisjonelle utgangspunkt, og det er som i så mange andre jazz-sammenhenger folk i tyveårene som i kompaniskap med kule og bemidlede pensjonister utgjør publikumsbensinen disse dagene.

På fredag er høydepunktene den meget avanserte legenden Antony Braxton, blant mange ting kjent for sin fantasifulle og truende notasjoner. Notearkene hans er små kunstobjekt i seg selv. Trioen Moskus oppfinner seg selv på nytt hver eneste konsert de spiller. Arild Rønsens slakt av dem i Molde forleden år er for øvrig en av de mest leste jazztekstene i norsk media de senere år. Noe må de vel ha å fare med.

Sofie Tollefsbøl er en av landets fineste frontfigurer i funkbandet Fieh, denne gangen skal hun av alle ting tolke Radka Toneffs albumklassiker Fairytales. Kunne blitt litt snork, heldigvis har hun med seg den oppfinnsomme keyboard wizard Kai Von Der Lippe til å gjøre det. Det går også rykter om harpe.

Von der Lippe dukker også opp lørdag, da er det nemlig hans spreke band Why Kai som spiller helt til slutt, det er surrete, søt og dansbar electronica-jazz som låter litt som i gamle dager, men som likevel bare kunne utkommet akkurat nå. Før det er det antakelig verd å se det britiske vidunderet Emma-Jean Thackray, som utga en av fjorårets herligste album. Dette er frodig klubbjazz med soul og høres ut som noe Gilles Peterson har drømt. Mer eventyrlystne og psykedelisk anlagte mennesker gjør også lurt i å undersøke Hamid Drakes In The Spirit of Alice Coltrane med mange interessante musikere, og med en danser også. Kan hende noen hver velger å delta i akkurat det.

Heldigvis er det enda mer alternativ musikk i byen neste uke når det er fire dager med Blow Out på nyåpnede Mir på Løkka, men om du føler for noe helt annet, her og nå, er en utgave av Toto på plass på Nedre Foss akkurat denne torsdagskvelden.

Kunstkritikk og zombiemalerier

Onsdag åpnet Gardar Eide Gardarsons utstilling «Maybe it's the calm before the storm. Could be the calm, the calm before the storm» på galleriet Standard (Oslo). Her finner man blant annet små, hvite mursteiner oppstilt portal-aktig og stonehenge-lignende midt på gulvet, litt som Lego-kreasjoner det er veldig viktig å ikke tråkke på og ødelegge. Disse mursteinene skal i sin tur sende tankene til både konstruksjon og destruksjon: mursteinen som både byggemateriale og som opprørsdemonstranters foretrukne våpen mot politi og ordensmakt (muligens på andreplass etter brostein?). I tillegg: noen trykk og malerier. Alt veldig hvitt og subtilt og tilsynelatende unnselig, men meget høyt prissatt.

Tittelen er for øvrig hentet fra et av Donald Trumps mange merkelige øyeblikk som amerikansk president.

Som del av samme arrangement lanserte professor ved UiO, kunsthistoriker og kritiker Ina Blom essaysamlingen Houses to Die In And Other Essays on Art. Essaysamlingen består av tekster fra de siste tyve årene og handler blant annet om det ikke-døde samtidsmaleriet, godstransport, syntetiske atmosfærer, abstraksjon på ville veier og smerte, ifølge London-forlaget Sternberg Press’ nettsider.

Tidens ånd ringte Blom dagen før lanseringen.

– Fortell om boken!

– Den består av et lite utvalg av veldig mye jeg har skrevet over mange år. Jeg har fokusert på essays som på en eller annen måte har en tematisk eller strategisk sammenheng. Alle tekstene forholder seg på én eller annen måte til den formen for kritisk skriving som jeg foretrekker, sier Blom, som var Aftenpostens kunstanmelder på 90-tallet, har figurert ofte i Morgenbladet og som går under kategorien navngjeten-Blindern-foreleser.

– Og det er?

– En veldig viktig sjanger i kunstskriveri er katalogtekster. Ofte er forestillingen der at man på en eller annen måte skal være en slags talsperson for kunstneren, at man skal ha en nærmest hymnisk tone. Man skal løfte frem hvor fantastisk det hele er. Jeg er jævla dårlig på akkurat det. Veldig, veldig dårlig på akkurat det. Jeg greier ikke å skrive sånt.

– Jeg skriver aldri om kunstverk om jeg ikke synes de er interessante. Og om de er interessante så betyr det at de er gode, da er det noe der, noe å ta tak i, noe å bite i. Jeg må skrive om noe som gjør det til en spennende tekst å lese. Det er hos meg et dypt kunstkritisk – eller bare kritisk – etos, det å skrive en tekst som noen skal ha lyst til å lese, noe man skal få en god leseopplevelse av, kanskje også lære noe eller få noen perspektiver av. Jobben min er ikke først og fremst å fortelle folk hva som er bra i verden. Eller dårlig.

– Jeg beklager hvis jeg er litt rotete i måten å snakke på nå, jeg har akkurat gitt en forelesning og så kommer det tyve gjester om en time.

– Det går bra! Hva var det som gjorde at du kom inn på dette sporet, kritisk skriving?

– Det kommer av å ha lest god litteratur og gode tekster, både skjønnlitteratur og kritiske tekster, i mange, mange år. God litteratur, god skriving, har aldri, eller veldig sjelden, den type hymnisk støtte-aktig promoterende stilen. God litteratur er noe som vekker deg, gjør deg urolig og så videre.

– Det er klisjeer å si dette, men jeg ser ikke noen grunn til at kunstkritikk skal være dårligere.

En forelesningsfersk Ina Blom behøver ikke oppfølgingsspørsmål. Hun bare fortsetter.

– Hvis du ser på for eksempel kunstkritikere som Gary Indiana, forfattere som Joan Didion, bare for å ta noen, Susan Sontag, for den saks skyld, selv om hun kan være mer klar av og til, Sebald … Det er måter å skrive på som ikke har å gjøre med sånn standard skriving, enten det er den journalistiske stilen som er tommel ned eller opp, den hymniske katalogstilen eller den rent museale teksten som går gjennom et kunstnerskap fra A til Å.

– Gi et eksempel fra boken.

– Et av essayene, «Sympathy for the zombie», handler om maleriene til Fredrik Værslev. Jeg syntes arbeidene hans var interessante, men samtidig var jeg veldig interessert i hele denne problemstillingen rundt zombie-paintings, en slags kritisk anklage mot den type abstrakt maleri som bare er metervis på metervis med alle slags abstrakte teknikker og måter å gjøre ting på som sklir rett inn i hele spekulasjonsøkonomien rundt kunsten. Så jeg tenkte OK, zombie-paintings er et interessant begrep, men jeg vil ha noe mer utav det enn denne enkle ideen om at dette er bare er laget for markedet. Jeg tenkte heller at, hva om vi ser tilbake på zombiehistorien, -begrepet, først knyttet til afrikanske mytologier før slavetiden og så til en populærkulturell idé om halvt levende, halvt døde slavearbeidere? Så begynte jeg å tenke på disse maleriene som kunstens slavearbeidere.

– Jeg begynte å skrive om det og analyserte i detalj hvordan Værslevs arbeider passet inn i dette, men på en måte som hadde en sympati for disse maleriene, så det ble en veldig ambivalent tekst. Samtidig var det elementer ved disse arbeidene og ved boken som disse arbeidene ble publisert i som pekte på en helt annen økonomi, som går bort fra det med ekle salgsobjekter for spekulasjon og som har å gjøre med sanseopplevelser. Tenk musikk. Den selges, men distribueres likevel fritt. Men fordi kunstlivet er så arkaisk, samtidig som det er en spekulasjonsøkonomi, så har man sånne absurde greier at erfaringer ikke blir delt, de blir liggende i lagere og i private leiligheter …

Litt stillhet.

– Så jeg skrev om alt det der, da!

– Forklar tittelen.

– Det er tittelen på det første essayet i boken, som handler om narkotektur, eller såkalt narkotektur og forholdet mellom narkotektur og et viktig kunstverk.

– Hvorfor løfter du frem akkurat den essay-tittelen?

– Jeg tenkte at det var en bra tittel som får leseren til å lure på hva i alle verden er det som skjer i denne boken her.

Etter foredraget onsdag ble samtlige tilgjengelige eksemplarer av boken solgt.

Mer kunst: Baird og Meinich

En annen utstilling som åpner denne uken er Vanessa Bairds «The Good Times Used to Kill Me» på OSL Contemporary. Utstillingen er oppkalt etter en Gluecifer-låt med samme navn fra 2004 og er vel egentlig det motsatte av disse zombie-maleriene Ina Blom snakker om over. De bobler jo over på en særegen måte og er ja rett og slett livlige. Baird, som de siste årene har vært å se både i en megaloman utstilling som dekket alt, fra gulv til tak, på Kunstnernes hus (2017/2018) og gjennom koronaen i Oslos bybilde hvor plakater i hennes design har protestert mot nedleggelsen av Ullevål sykehus, befatter seg denne gangen med livet i hjemmet, det vil si alle de forferdelige følelsene og situasjonene som har det med å oppstå like i nærheten av bord, stoler, senger og familiemedlemmer, formidlet med umiskjennelig Bairdsk alvor og humor.

Noe annet som virker interessant er Andreas Meinichs utstilling «Lediggang og tullprat» som åpner fredag på det kunstnerdrevne visningsstedet Hulias i Maridalsveien, inngang fra baksiden ved Blå. Ikke bare vekker navnet på utstillingen nysgjerrighet, plakaten er også oppsiktsvekkende blå, trolsk og fin. Men hva utstillingen skal bestå i har vi ikke klart å nøste opp i.

Moshpits til bekymring

Det er ikke bare de tapte kullene (™) som må (gjen)lære seg hva festivaler og folkemengder er og hvordan man skal forholde seg til dem og i dem. På mandag gikk den amerikanske R&B-artisten Kehlani av scenen som reaksjon på at noen i publikum, muligens på grunn av trengsel, tilsynelatende svimte av. «I can’t have this. This is not okay. I don’t feel comfortable. I don’t feel okay. I don’t feel like anybody is safe right now», uttalte hun ifølge magasinet Rolling Stone før hun avsluttet konserten. Ifølge samme magasin trengte tre stykker litt førstehjelp, 12 stykker litt vann og et sted å slappe av litt og ingen ble sendt til sykehus.

Kontrasten til, si Limp Bizkits fandenivoldskhet under Woodstock '99, som man kan se i den faktisk hysteriske Netflix-dokumentaren Trainwreck: Woodstock '99, er enorm.

Noen som er like bekymret som Kehlani over det ene og det andre er statskanalen. Denne uken forsøkte NRK å sette et kritisk søkelys på moshpit-kulturen som de siste ti årene har hjemsøkt norske festivaler på tvers av de fleste sjangre. I artikkelen møter vi blant annet Linnea (21) som brakk kragebeinet i en moshpit i Nederland – men som definitivt ville fortsette å moshe likevel. En sikkerhetssjef er også intervjuet i saken. Han kan fortelle at det før var slåsskamper på alle festivaler, mens folk nå mosher i stedet.

It’s Fashion Week!

«Den norske moteuken», aka Oslo Runway, er visst et stadig omskiftelig konsept. Sist sett som en felles plattform med Oslo Fushion (eller var det Fusion?), gjenoppstår nå Oslo Runway i tidstypisk drakt. Livsstilsfestivalen med mote som omdreiningspunkt er blitt nært sagt obligatorisk format for denslags verden over, og på mandag kjører OR for full maskin for første gang på flere år. Events, panelsamtaler og visinger (eller «presentasjoner») av en blanding nye designtalenter, etablerte norske brands, gruppeshows og en ny designpris – mao. «mote, livsstil, kunst og kultur» finner sted fra 23. – 28. august i Oslo.

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Yngve Sikko, Audun Vinger og Ida Eritsland.