Nyhetsbrev #30: Kulturell forflatning, riking-porno, kulturbyråkratene på Blå, Helgekampen, invitasjon ++

*Et gaminghus på Nordstrand puster lettet ut*

«Vi setter oss ned allerede nå med dem for å utvikle nye ting som forhåpentligvis skal opp og stå», sa NRKs redaksjonssjef Vivi Stenberg til Nettavisen, og befester med det vår posisjon som et kulturelt utviklingsland, vi er hjemsøkt av en besettelse etter nye konsepter, det skal utvikles, fornyes og ihjeltilpasses nye formater og konsummåter, man skal nå ungdommen og støte ingen, og graden av vellykkethet synes å være løsrevet fra det som har med kvalitet å gjøre, og overlatt til det kvantifiserbare: antallet kjente fjes det er mulig å få plass til, antallet blodtrykksøkende overskrifter det kan generere, klikk.

Og midt i manien, gir man avkall på det som allerede fungerer. Dét har fått flere til å reagere, leser vi i VG. Skuespiller John Brungot kaller det en «reell krise», skuespiller Vidar Magnussen som «verdens tristeste ting» og skuespiller Linn Skåber trekker fram viktigheten av TV som leirbål: «man trenger tradisjoner på TV, slik at vi føler at vi er del av et folk.». Kringkastingsrådet har også mottatt flere klager.

Kringkastingsrådet, som enn så lenge kan ses i NRKs nettspiller (det som oppstår i brytningspunktet reality-tv og sakte-tv), og som Markus Neby for øvrig trakk fram i spalten Smakssak:

– Tre hendelser fra julekalenderen jeg var med å lage havnet nylig i Kringkastingsrådet, og jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame live at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer blant annet om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK, meddelte han Tidens ånd.

Neste møte i Kringkastingsrådet er 9. mars, der de blant annet skal diskutere samarbeidet med Sophie Elise.

Annonse

Helgekampen

I dag kunne vi lese på bransjenettstedet Journalisten at «Klassekampen satser mer på helgen».

Velkommen etter ;)

Neida. De skal flytte musikkmagasinet, som vanligvis har gjort mandagen litt bedre, til fredag. Det gir for så vidt mening: fredag er kulturens mandag. Det er dagen for ny musikk, og det er straks helg, et konsept som åpner for å høre musikk live. Blant mye annet.

Og dette «mye annet» innebærer f.eks. å lese alt det andre lesestoffet som tårner seg opp som en eneste stor innføring i egen utilstrekkelighet: Helgestoffet™.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for.

Hjertesukk om filmfestivalene

Er det noen ting de fleste filmfestivaler har til felles, foruten om å vise film, så er det at det er helt uMuLiG å danne seg en oversikt over hvilke filmer de viser. På grunn av fiendtlig design. Og ja, akkurat nå ser vi på dere, Kosmorama, CPH: Dox og Human – like rundt hjørnet alle tre. Tittel, kort bio, tidspunkt, et bilde. Det kan ikke være så vanskelig å lage en oversikt som ikke aktivt innbyr til å klappe igjen laptopen og dra ut i naturen. Og kanskje til og med innse at man liker det best?

Bjørner (og filmvisning)

Bjørner. Egner seg best på avstand. Og i likhet med en hel del andre ting som er best på avstand, egner det seg godt som kultur. Og dét er det noen mesterhjerner der ute som har skjønt (bare se: Cocaine Bear, The Bear, Bjørnene på Vega).

Men det blir altså ingen bjørner på Klingenberg tirsdag 7. mars. Ingen bjørner er den iranske nybølge-regissøren Jafar Panahis nyeste film, om maktmisbruk i Iran og hvilke konsekvenser det får for filmskaping. I 2010 fikk Panahi yrkesforbud fra iranske myndigheter, som resulterte i filmen This is not a film, en «uregissert» videodagbok av Panahis hverdag i husarrest (filmen ble angivelig smuglet til Cannes-visning på en USB-pinne, gjemt i en kake).

I fjor sommer ble Panahi arrestert og satt i Evin-fengselet i Teheran, etter å ha vist støtte til to fengslede filmkolleger. For tre uker siden erklærte han sultestreik i fengselet, to dager senere ble han sluppet ut mot kausjon. Men bare midlertidig, melder Variety. Saken hans skal gjennomgås i mars.

Som mottaker av dette nyhetsbrevet kan du få billetter til Ingen Bjørner, bare send en e-post til post@tidensand.no. Visningen starter 17:30, og det på Klingenberg.

Men man BLIR jo suicidal

Av en eller annen grunn snakker vi fortsatt om Exit. Tydeligvis har vi en umettelig apetitt for rike folk som er helt jævlige på TV. I dag har sesong tre premiere på NRK.

TV-kritiker Asbjørn Slettemark kalte i Aftenposten Exit sesong tre for «kjedelig». Det fikk serieskaper Øystein Karlsen og produsent Petter Testmann-Koch til å ... reagere. «Da er du suicidal», sa Karlsen og fulgte opp med at Slettemark burde oppsøke lege om han kjedet seg så mye av å se serien hans.

Vi forstår Slettemark. Exits beholdning er utelukkende at seeren skal lukke øynene og se for seg hvordan det hadde vært å være rik. Serien er plump og helt uten sjarm. Skuespillet er tidvis sketsje-aktig, men vitsene er aldri morsomme.

Riking-porno er i tidsånden. Det har nok noe med inflasjonen og synkende reallønninger å gjøre, men etter «Succession», «The White Lotus» og litt undervurderte «Industry» blir den norske varianten rett og slett bare teit.

NB! Både Munch- og Nasjonalmuseet gjør cameo-opptredener som Exit-karakterenes kontorer. De sterkeste symbolene på velstand i dette landet tilhører visst fortsatt det offentlige.

ESSAY: Roald Dahl og den klåfingrete nåtiden

Fikk du med deg denne? Du må være abonnent for å lese, men det kan du bli her.

«Blå-talen»

25 år med klubben og utestedet i Brenneriveien påkaller minner om bra DJ-kvelder, overbevisende konserter og overrumplende fyllekuler. Man er vant til å se mange av byens løse fugler og musikere blant stamgjestene der inne. Men det var slående under den første jubileumskvelden denne uken, med inviterte, bløtkake, bobler og konsert med Jaga Jazzist på nøyaktig samme dato som de spilte på åpningskonserten i 1998, at det er en annen type gjest som også har vært med på å sette preg på stedet. Kulturbyråkratene.

Og stedet har har en infantiliserende virkning på dem. På samme måte som et oppmøte på Øya, der de kan henvende seg til et slags drømmeaktig plenum som de kaller «Øya!» ikledd frekke t-skjorter og påsponset øl. Men dette blir enda sterkere på BLÅ, der stedets kulturelle status blir sauset sammen med ungdomsminner, stolthet over gentrifisering, og besjeling av Akerselva. Men den største besjelingen er nok over Blå selv. Selvfølgelig var kulturminister Annette Trettebergstuen på plass, og holdt en litt skækk tale der hun både småbannet, innrømmet at hun hadde blitt kastet ut etter å i begeistring ha kastet en øl på scenen under Lars Vaular-gig, og ikke minst henvendte seg til stedet i et gråtkvalt «kjære Blå», kombinert med et mer AP-tradisjonelt «Dere!». Den siste der benyttet kulturbyråd Omar Samy Gamal fra SV seg også, for anledningen i en ungdommelig lue, og stadige presiseringer av hvor mye man har «svetta» der inne på konsert eller klubb. BLÅ har mye bra å vise til, men et av de mest sentrale resultatene av disse 25 årene er nok fremveksten av denne politiker og byråkrat-typen. Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ.