#3: Norsk-amerikansk litteraturfestival er tilbake, tømmerfløting, Oslopix og straight edge

Share

Nyhetsbrev

#3: Norsk-amerikansk litteraturfestival er tilbake, tømmerfløting, Oslopix og straight edge

Og kunst i Kristiansund.

Share

Tekst Redaksjonen

25.08.2022

Er det én ting norske kulturfolk liker så er det å bli tatt på kornet. Når det nå allerede er ett år siden forrige Trier-film er det derfor med abstinenser i blodet kulturfolket igjen setter seg på syklene sine og triller ned til sentrum for å se Kristoffer Borglis film Syk Pike, som også markerer åpningen av festivalen Oslo Pix Filmfestival (29.08–04.09). Etter rapportene er filmen «lættis» og i traileren blir D2-reportasjer gjort narr av. Bare det bør være nok til at kultureliten holder ut tilværelsen enda ett år, skulle en tro.

Skotske Charlotte Wells’ far-datter-film Aftersun var ifølge Montages årets store oppdagelse i Cannes. På Oslopix har den fått hele én visning, som er utsolgt. Heldigvis har Arthaus sikret at Wells’ debutfilm får distribusjon på norske kinoer – en eller annen gang i fremtiden.

Akkurat da vi trodde vi var ferdige med disse standardfortellingene om andre verdenskrig slår NRK til med en serie om … Gutta på skauen. Kanskje var det naivt å tro at vi hadde sluppet unna nasjonalromantikk med 1940-1945 som omdreiningspunkt, men etter nærmere ettertanke er det kanskje akkurat dette vi behøver nå, noe å styrke kampmoralen på i en tid hvor krig atter herjer Europa. Oslopix viser serien i sin helhet. Visningen varer i fire timer og er gratis.

I tillegg setter festivalen betimelig fokus på Ukraina. Fire filmer retter blikket mot perioden rundt 2014, da Russland invaderte øst-Ukraina samt Krim-halvøya og beredte grunnen for fullskalakrigen som i disse dager har vart i et halvt år. Se og bli klok!

Samfunnsengasjementet stopper ikke der, i kjølvannet av opphevelsen av Roe v. Wade-dommen i USA har festivalen også to filmer på programmet som tar opp abortspørsmålet. Eliza Hittmans Never Rarely Sometimes Always ser sakskomplekset fra et amerikansk og kontemporært perspektiv, mens Audrey Diwans Hendelsen er satt til 60-tallets Frankrike.

Om akkurat filmen du vil se er utsolgt, og det er det en viss sjanse for, finnes det alltids også et gratis utekino-program.

Tidens ånd og NALF presenterer: Norsk-Amerikansk Litteraturfestival

NALF er tilbake!

Det er visst ti år siden den første Norsk Amerikansk Litteraturfestival, et lite event som startet som en vill idé i hodet til Frode Saugestad og med årene utviklet seg til et enda villere og større eventyr, med ringvirkninger for norsk litteratur i USA og mange morsomme hendelser på norsk jord, med gjester som Lydia Davis, Ben Lerner og John Jeremiah Sullivan. Nå gjør festivalen snart et lite comeback etter noen års velfortjent pause. Og med Tidens ånd med på laget. Arrangementene foregår på Litteraturhuset 8.–10. september, selvfølgelig også med rockekonsert med The Fun Stuff på Last Train på lørdagen.

Årets festival har kritikk som hovedtema.

Blant gjestene finner man James Wood, Sloane Crosley, Christian Lorentzen, Claire Messud, Jennifer Wilson, Becca Rothfeld og Jesse McCarthy.

Følg med her for tilgang på billetter og ytterligere festinformasjon.

Tømmerfløting!

Det er mange gode øyeblikk i kunstmaler Lars Ellings debutroman Fyrstene av Finntjern (Oktober), som utrolig nok, men fullt fortjent er årets mest solgte norske roman så langt i år. Det er rett og slett en opplevelse å lese, dette er skikkelig diktning, med svært minneverdige karakterer og en særegen stemning over flere tidsplan. Spesielt gripende er en scene med noe svært dramatisk tømmerfløting, som jo er en av de mer sceniske, fysiske arbeidsformene som finnes, og nå dessverre eller heldigvis noe man må til kunsten for å oppleve. Det er liksom mennesket mot elementene, en ballettforestilling for mannfolk, med en handling som gjentar seg og gjentar seg, men som man aldri helt vet om man kommer seg levende unna.

Per Petterson har også en sitrende skildring av et slikt elvedrama i sin moderne klassiker Ut å stjæle hester, forøvrig også vakkert filmatisert med unge Loverboy fra Undergrunn i en sentral rolle, og nettopp Petterson har et etterord med i den virkelig skjønne og bevegende nye fotoboken Elva er et annet sted – Bilder fra tømmerfløting på Glomma, utgitt av det smekre kunstbokforlaget Torpedo Press. Det er fotografen Hans Hamid Rasmussen som omsider har gjort noe med alle bildene han tok på den aller siste tømmerfløtningen i 1985. Han hadde hatt en sommerjobb i 1979 og kommet seg innafor i miljøet, men fikk nærmet walraffet seg rom som kunstfotograf inn i dette hardbarkede arbeidsmiljøet, hvor det ikke er tid til mye dilldall og uoppmerksomhet. Da ryker kjapt en finger. Bildene er fulle av både dramatikk og elvens hverdagslige bevegelser, arbeidsritualer, kaffekoking og skiftende vær, og alle de vakre stokkene. Som fotobok er dette nydelig lagt frem av designer Anna Prestsæter og redaktør Ellef Prestsæter.

Boken lanseres førstkommende lørdag på et sted ved Glomma der vi har sett på fotografier av tømmerfløting flere ganger tidligere, på totalt vidunderlige og unike Guttormsgaards arkiv, i et nedlagt meieri på Blaker. I tillegg til utstilling i tilknytning til boken, er det en ny, meget temporær utstilling med forskjellige samtidskunstnere som går i dialog med Guttormsgaards enorme og frodige samling av kunst, brukskunst, bøker og trykksaker. Åpningsarrangement lørdag er klokken 15, med en minikonsert i Meierisalen med Becaye Aw på gitar og Hans-Petter Skurdal på oud. Dette er en av kunst-østlandets fineste utflukter – toget er lett tilgjengelig og stopper like ved.

Ekte og falske minner

Torpedo er også åsted for en annen boklansering, allerede i kveld torsdag klokken 18. Forlaget har som kjent også en egen butikk der de fører egne og andres kunstbøker, gjerne av typen man ikke får tak i andre steder i landet. Etter en del glinsende år nede i Barcode (stor overgang fra rønna de opprinnelig hadde ved Hausmania) har de nå fått nye lokaler i Sofies gate 11 ved Bislett.

Familieterapeut og hardcore-entusiast Fredrik Bakkemo har skrevet en liten og meget god bok om straight edge hardcore-bandet Onwards EP These Words Still Pray, som utkom i 1997. Den avholdsorienterte straight edge-kulturen er fascinerende nok som emne for historieskriving, og et ellers tungt underdokumentert øyeblikk i norsk undergrunnskulturhistorie. Plata er jo dødsbra, og forfatteren beskriver godt ideologi og tidsånd (hey!) på nittitallet. Men også gleden over musikken og de tette vennskapsbåndene som ble skapt gjennom fanziner, bytting av syvtommere og alskens brevskriving landet og verden gjennom. Noe ekstra fascinerende ved denne boken er mange tanker om hardcorekulturens gullalder, som forlengst var forbi i 1997, men som likevel ble gjenskapt i nuet med denne EP-en, slik man forestiller seg at det kunne vært – eller burde vært? Ikke retro, mer rettroende. «Reviving what was never there», sto det skrevet på platen, og det var nettopp denne intense reaktualiseringen av øyeblikk i peak-året 1988 denne musikken skulle innebære. I alle fall for bandets «leder», gitaristen Peter Amdam, som forøvrig senere ble en beryktet kunstskribent, løst tilknyttet Torpedo-miljøet.

Det er sjelden man ser en slik intellektuell lesning av noe bråkete undergrunnsmusikk fra kun et par tiår tilbake, men boken anbefales for flere enn dem som var tilstede den gang da. Gjenlevende medlemmer er med på en panelsamtale, Amdams mor, kunstneren, kunstsamleren og arkitekten Irene Sævik bidrar med en rekke nye verk, og det blir DJ-ing fra andre legender i miljøet.

De har kunsthall i Kristiansund

For den som ikke bor i Kristiansund er det kanskje overraskende at denne byen – ofte kalt «ballbyen» fordi folk er så glade i ball (raspeball, raspekake, potetball, klubb, kompe, komle) der, men som også er ganske kjent for matretten fishan (fish and chips) – har noe som heter Kristiansund kunsthall. Men det har altså Kristiansund.

Akkurat disse ukene vises det i hallen en mini-retrospektiv Sebastian Helling-utstilling. Sebastian Helling, hvis graffitiaktig rotete malerier alltid bærer initialene SH, som en tagg, har et særegent uttrykk og klarer kunststykket å lage graffiti-inspirert kunst uten at det ser ut som en konfirmasjonsgave eller noe greier som var kjipt allerede på 80-tallet. Hva er det de sier i Michelin-guiden, verd en omtur? «Did You See Me?», heter utstillingen.

Festivaler med bare to scener

«Endelig full klaff», skrev Adresseavisen i kjølvannet av Pstereo-festivalen forrige helg. Men én ting hadde (for anledningen?) kulturkommentator Ole Jacob Hoel å utsette på Trondheims versjon av Øya-festivalen, sånn i tillegg til forhøyet gjennomsnittsalder på publikum, i likhet med nettopp Øya, nemlig at festivalen med usikker økonomi i mente i sitt 15. år hadde nedskalert fra tre til bare to scener og at ingen konserter dermed foregikk samtidig. Det gjorde at noe magisk forsvant fra festivalen, mente Hoel. Når alle kan se alt, og i praksis, mellom matbod-mumsing og ølkø-ståing, i alle fall høre alt, forsvinner et av festivalers sentrale samtaleemner: «Hæææ, så du ikke DET? Det var jo festivalens høydepunkt!» For like legendarisk som gode konserter er gode konserter man er alt for smertelig klar over at man har gått glipp av.

Og i tillegg, nærmest sukker Hoel, og har et godt poeng: «Dessuten betinger det at alle ser de samme konsertene at samtlige artister bør ha bred appell. Det blir vanskelig med sjangre som store deler av publikum er skeptiske til (...)».

Findings på Bislett stadion kjørte samme opplegg, men med en Tiktok-aktig vri som nok passet deres publikum bedre enn Pstereos, nemlig null sekunders opphold mellom konsertene. I det øyeblikket Lars Vaular hadde «Rett opp og ned»-et seg ferdig begynte Tiësto å dra i DJ-spakene. Litt rart kanskje? Men også samtidig helt naturlig i en tid hvor alt er en feed eller prøver å late som at det er det.

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Audun Vinger og Yngve Sikko.

Hold deg oppdatert

Meld deg på mailinglisten vår og få nyhetsbrev og invitasjonerer til arrangementer og fester.