Nyhetsbrev #32: Teaterdiagnosen, Salong, Houellebecq, Det argentinske diktaturet, Elon Musk

Dette intervjuet, for eksempel:

Døden på Oslo S-teaterregissør: – Jeg hadde kvaler med å dra Nationaltheatret opp hit

– Jeg føler at jeg bidrar til gentrifiseringen på et vis. Men jeg har vel tenkt at jeg prøver å være en slags trojansk hest. Samtidig tenker jeg at vi kan vise Nationaltheatret og publikummet en annen måte å tenke på, sier Simen Formo Hay.

– Jeg prøver virkelig å lage en forestilling som er et innlegg i byforandringen. De skal kanskje ikke rive Høyblokka, men de skal rive alt annet. Jeg føler det er så jævla meningsløst. Det er kun økonomiske motiver som ligger til grunn. Målet mitt har vært å bruke denne kjente tittelen og Nationaltheatret og all den hypen man kan skape rundt det, for å kunne dra 23.000 mennesker opp hit og vise dem hvorfor byen bør være mer nedtagga, forsøpla og shabby. Jeg vil lage et sted hvor de som til vanlig føler seg veldig hjemme på Nationaltheatret, ikke gjør det. Jeg vil, helt ærlig, at de skal føle seg litt utilpass.

Les hele intervjuet om penger som råder i byutviklingen, teaterets tilstand og dikotomien undergrunn/mainstream: her.

Annonse

I kjømda: kritisk Musk-doku

Det er blitt laget dokumentarfilmer om Elon Musk før, men ingen har virkelig klart å knuse mytene han så omhyggelig har skapt rundt seg selv. Mens Elon Musk's Crash Course diskuterte problemene med Teslas selvkjørende biler, ble det skrevet om Netflix’ Return To Space at den lett kunne forveksles med reklame.

Men den kommende dokumentaren, bare kalt Musk (vi har begynt å miste troen på at det lenger går an å kalle biografiske fortellinger på film noe annet enn bare Etternavn), er det Alex Gibney som står bak. Mye tyder på at den vil gå grundigere til verks.

Gibney debuterte med braksuksess i 2005 med filmen Enron: The Smartest Guys in the Room, som handlet om hvordan kraftselskapets regnskap skjulte milliarder av dollar i gjeld. Ti år senere laget han Going Clear: Scientology and the Prison of Belief, der den kritiske linsa ble rettet mot scientologi-kirkens historie med mishandling og forbrytelser. I 2019 var det den nå berømte historien om svindleren Elizabeth Holmes og bioteknologi-selskapet Theranos som stod for tur. Om Musk har Gibney sagt at den er i ferd med å bli en «definitiv», «utilslørt» og «streng» undersøkelse.

Forhåpentligvis vil den ligne mer på True Anons skarpe og harselerende podkast-serie om Musk, The Lamest Show On Earth, enn Return To Space. Musk har i alle fall allerede varslet om at den ligger an til å bli en hit piece.

Salong i dag!

Fredag 10. mars, altså i dag, inviterer vi i Tidens ånd til salong på Dangerous Club for å debriefe uka.

Adresse: Maridalsveien 10, Oslo. Kom klokken 16 og bli til sent! Ketil Sellæg Ramberg og Audun Vinger spiller plater. Det blir skøyyy.

Houellebecqs sexfilm utsettes :/

Kunst-/pornofilmen med Michel Houellebecq utsettes på ubestemt tid. På kunstnerkollektivet KIRACs Instagram-konto (@keeping.it.real.art.critics) meddelte Stefan Ruitenbeek tirsdag at kunstnergruppen har mottatt to søksmål fra Houellebecq og hans kone i forbindelse med filmen, og at premieren 11. mars derfor ikke blir noe av. Foreløpig.

Filmen, Kiracs 27 i rekken, skulle vise forfatteren pornodebutere på et hotellrom i Amsterdam. I en trailer som nå er fjernet fra jordens overflate, kunne man se forfatteren i sengen med en av kvinnene, og at han lepjer i seg en sigg med en verdensvanthet som stiller alle oss andre i forlegenhet.

Ruitenbeek beroliger i samme innlegg at alt dette blir en del av filmen.

Siden 2016 har kunstnergruppen KIRAC laget filmer som iscenesetter konfrontasjoner mellom ulike kulturaktører. I 2021 gikk de viralt med Kirac 23 – Honey pot, hvor den nederlandske, høyreradikale politikeren Sid Lukassen lå med en venstrevridd studine, og hvor forakten fra alle involverte er ... påtakelig.

Og apropos film ...

Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo har vart et par dager, og varer ut helgen. Få med deg argentinske El Juicio (The Trial) om rettsoppgjøret etter militærjuntaens fall på tidlig 80-tall.

I løpet av rettsaken ble 833 vitner hørt, og gjennom deres forklaringer ble militærdiktaturets grusomheter gjort kjent for allmennheten – også utenfor Argentinas grenser. På 70-tallet hadde mer enn 30 000 mennesker blitt drept eller bare «forsvunnet». De øverste militære lederne ble kjent skyldige i forbrytelser mot menneskeheten.

Norske Dag Hoel er medprodusent på filmen. Til bransjenettstedet Rushprint fortalte han i febuar at lydarbeidet i stor grad er produsert i Trondheim og Oslo. Det er flere koblinger til Norge: Opptakene fra rettsalen ble i sin tid smuglet ut av Argentina og lagret trygt i Norge, i Stortingsarkivet.

Filmen hadde premiere på Berlinalen, og er blitt vist på MoMa i New York. Befinner du deg ikke i Oslo, men f.eks. i Trondheim, kan den ses på Kosmorama.

AI-hjørnet: Fluffy glamour glow

«Det er tydelig at å i stedet for simulere alle mulige stiler, fostrer AI fremveksten av en distinkt visuell stil», skrev den tyske forfatteren og medieviteren Roland Meyer på Twitter på tirsdag. Han hevder den kunstige intelligensens visuelle kjennetegn stammer fra steder som DeviantArt – store, offentlige bildebanker med sin egne, visuelle kultur, som deretter hentes frem av Dall-E.

En av hovedkjennetegnene er såkalt fluffy glamour glow, der motivene ser ut til å skinne og glitre, som om de er «lyst opp fra innsiden». Meyer sier også at fargepaletten er påfallende: kontrasterende, varme jordfarger, med sterk belysning og høy dynamisk rekkevidde. En komposisjon han mener ofte forekommer, er symmetriske objekter i tvunget perspektiv, som lett fanger oppmerksomheten til kjapt scrollende brukere (sånne typer bilder som festivalgående elever på medier og kommunikasjon repostet på Tumblr i 2013).

Mobilskjermen har mye med saken å gjøre, skriver Meyer: «Jo mer bildene gløder og drar deg inn, desto mer suksessrike er de».

Utstilling: Haarr & Hurum

I utstillingen Haarr og Hurum møtes to ganske ulike kunstnerskap under en felles paraply: vannmalingen.

Haarr og Hurum har en svung over seg, litt som Harm & Hegseth. De er ikke egentlig en duo, men i denne utstillingen møtes de. Les Yngve Sikkos anmeldelse her.