Nyhetsbrev #41: Hollywood-streik, drømmen om urbanitet og ny Trier-film

Mens nordmenn retter ut dobbelthaken og myser mot sola, står amerikanske kulturarbeidere – essential, som sådan – på barrikadene.

«AI TV WILL SUCK», stod det på plakaten til et av medlemmene av The Writers Guild of America, som i forrige uke tok ut medlemmene sine i streik. Til tross for at Hollywood tilsynelatende er et overflødighetshorn av jobbmuligheter for manusforfattere (599 originale serier ble rullet ut på strømming i 2022), blir det bare vanskeligere for den gjengse skribent å ha en noenlunde stabil hverdag i studiosystemet.

Kjernen av konflikten er kontraktsforhandlingene mellom WGA, manusforfatternes fagforening, og The Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP) – en organisasjon som fungerer som talspersoner for studioer og produksjonsselskap. Ukevis med anspente forhandlinger har gjort det tydelig at filmindustrien må forandres fundamentalt, etter at de på toppen i årevis har melket TV-seriens gullalder for alt den har vært.

Temaene for forhandlingene er mange og komplekse, men kjernen er lik streiker flest: sikrere arbeidsvilkår og bedre lønn. «Studioene ga oss ikke noe valg», skrev George R. R. Martin på mandag på bloggen sin. Game of Thrones-skaperen mener det viktigste temaet i streiken er såkalte «mini rooms» – et begrep som beskriver produksjonsprosessen som hindrer ferske skribenter fra å få fotfeste i industrien, og dermed utvikle kompetanse. Tidligere, skriver Martin, kunne man som nybegynner, med litt hell og flittig arbeid, få anledning til å lære av erfarne film- og serieskapere, kontinuerlig over flere år. Nå er hastigheten på samlebåndet skrudd opp – i stedet for å la skribenter jobbe sammen over lengre perioder og bli kjent, setter produksjonsselskap heller sammen mindre grupper over kortere perioder, der de hamrer ut den første sesongen av en serie. Dette rommet er det eneste de får oppleve. Casting, innspilling og sluttproduksjon er ifølge Martin nå ofte forbudte områder for manusforfattere, dersom ikke sjefen din er kul.

Les hele saken om streiken her.

Fine linjer

T-banen har vært en oversett spreder av urbanitet i byen som drømte om å bli storby, skriver Filip Roshauw. Han har nylig reist med alle Oslos T-bane-linjer og lest Erlend Grøner Krogstads nye bok; T-banen. Sporene som skapte storbyen. Den handler om stasjonene, personlighetene, og hvordan Oslo fikk en undergrunn, mot alle odds.

I boka argumenterer Grøner Krogstad helhjertet for at banen kanskje er den enkeltfaktoren som har hatt mest å si for hvordan Oslo ser ut i dag. Vi kan kikke mot vest og den klassiske Holmenkollbanen der den snirkler seg opp langs åsens tause trær og ender på byens tak. Vi kan se oss østover, hvor den forteller historien om drabantbybosettingen i Groruddalen. Eller vi kan se fremover, på de nyrike vyene som omhyller Fornebubanen. Den kan sammenlignes med en elv, mener han – samfunnet vil gravitere mot den, krumme seg rundt den.

Det er lett å forstå hvorfor han blir fascinert. For bordet fanger når det kommer til T-banen. London har hatt sin undergrunn siden 1860-tallet. Den vil de også ha i 2260. Du kan asfaltere en trikketrassé, og lite annet vil stå igjen enn noen husker du 15-trikken-poster i en Bilder fra Gamle Oslo-facebookgruppe og en mystisk stubb med skinner her og der, som metalliske skjelettstumper. Og bussruter? Ikke snakk til meg om bussruter. Om du setter deg på 54-bussen en litt distré tirsdag og faller i dine egne tanker kan du fort finne deg kikkende ut på Kværnerbyens spøkelsesaktige landskap når du trodde du skulle se Narvesen Continental i vinduet. Det kan endre seg på et blunk, ingenting er hellig når det kommer til bussen, den gjør sitt beste for å tilpasse seg byens endringer. Det er kanskje en av grunnene til at vi ikke har like stor respekt for den.

Les hele intervjuet med Erlend Grøner Krogstad her.

Trier er i gang med ny film

Joachim Trier er i gang med en ny spillefilm, og jobber nok en gang sammen med manusforfatter Eskil Vogt. På NFIs nettsider står filmen beskrevet slik:

«Joachim Triers nye spillefilm er et generasjonsportrett som kretser rundt en familie i Oslo. Med originale fortellergrep hvor minner og samtid veves sammen skal hans sjette film bli en nær, rørende og ofte morsom film om ensomhet og familie, og om kunstens forsonende evne.»

Budsjettet er det høyeste for en Trier-film hittil: tirsdag 9. mai ble prosjektet tildelt 20 millioner kroner i utvikling og produksjon av NFI, og utgjør, sammen med de private midlene, et totalbudsjett på 81 millioner kroner. I følge Screen Daily er dette dette det høyeste beløpet NFI noensinne har tildelt en film. Til sammenlikning kostet Verdens verste menneske totalt 47,7 millioner.

Måtte pengene gjøre sensommerens solnedganger rødere, den eksistensielle hverdagsangsten mer relaterbar, fascinasjonen for den kulturelle middelklassen større og Anders Danielsen Lies Instagram-konto praktfull.

R.M.N. vil lokalisere fremmedfrykten, men leder oss inn på feil spor

Det skriver anmelder Ludvig Furu om Cristian Mungius nye film – et bilde av samtidens Romania som er detaljert og mangefasettert, men kludres til når han vil belære oss.

R.M.N.s genistrek er ikke hvordan den skaper angst hos seeren, men at den får oss til å undersøke hvor følelsen egentlig kommer fra. Er filmen faktisk skummel, eller er det vi, med all vår kulturelle bagasje og forventninger skapt av tidligere filmer vi har sett, som skaper angsten på egenhånd?

Rumenske Cristian Mungiu forsøker i sin siste film å lokalisere selve frykten. Som en av landets mest kjente regissører gjestet han i forrige uke Cinemateket og Vega Scene i Oslo, som i tillegg viste flere av hans tidligere filmer. R.M.N., som var med i fjorårets hovedkonkurranse i Cannes, tar for seg en ekte hendelse fra en landsby i Transilvania, der et lokalsamfunn tok til motmæle da et bakeri ansatte noen arbeidere fra Sri Lanka. Som et sosialt eksperiment arrangerte Mungiu senere en visning av filmen i den samme landsbyen.

Tidens ånd har startet et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. Meld deg på her

Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at filmen har klart å overbevise noen om at de rasistiske holdningene deres ikke kan rettferdiggjøres med dårlige levekår, feilslått europeisk politikk og rumensk historie. I R.M.N. er nemlig rasisme noe primalt, nesten umenneskelig, som en cyste, hvis kur ganske enkelt er bedre verdier. I forhold til Mungius tidligere, sosialrealistiske filmer, virker han denne gangen overraskende lite interessert i få hendene sine skitne.

Les hele anmeldelsen her.