Nyhetsbrev #42: Houellebecqs pornofilm og sprengning av oljerørledninger

Feiringen av Norge er over, og det er igjen på tide å senke blikket, bøye ryggen, låse opp telefonen og underkaste seg ukas kulturbegivenheter.

Slik sprenger du en oljerørledning:

Vi skal ikke gå inn på detaljene, men det gjør den amerikanske filmskaperen Daniel Goldhaber. Tidligere denne uka traff vi ham i Oslo, aktuell med heistfilmen How to Blow Up a Pipeline.

Filmen har, med sin konkrete tittel og instruksjonelle narrativ, ikke bare skapt oppmerksomhet blant kinogjengere og kritikere, men også innad i det amerikanske maktapparatet. I april meldte The Intercept at myndigheter i Kansas City i Missouri hadde mottatt en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen, selv om trusselen, slik den fremstod i rapporten, ikke så ut til å inneholde noe spesifikt.

Så kan man spørre seg: en økende trussel mot hva?

Tidens ånd møtte ham etter han hadde vist filmen til et norsk, oljerikt publikum – et klimabevisst folk som helst vil pumpe opp så mye olje som overhodet mulig (for å finansiere det grønne skiftet, selvfølgelig).

– På visningen i går kunne jeg definitivt føle på den konflikten, sier Goldhaber.

– Forholdet Norge har til olje og klimaendringer er ekstremt komplisert, delvis fordi det er et land som systemisk anerkjenner klimaendringer, og som har gjort så mye for å adressere det, samtidig som dere finansierer kampen med oljepenger.

Annonse

– I Norge hadde vi også vår andel klimaprotester i kunstgalleriene, som skapte mange overskrifter til tross for at ingen malerier ble skadet. Samtidig har mer ødeleggende protester, som fastlenking og hindring av trafikk, knapt blitt omtalt. Tror du slike kreative protester kan være mer effektive enn de som pirker på eiendommen til en såpass stor industri?

– Jeg synes filmen stiller spørsmål om moral, fremfor taktikker. Den drøfter hvorvidt ødeleggelse av fossilt brennstoff kan regnes som selvforsvar. Og den forteller historien om folk som mener det kan det. Men det finnes ingen magisk løsning. Jeg tror at media bare dekker det media forstår, som er veldig lite. Det trenger ikke å være tilfellet med individuelle journalister, men det er sånn med institusjonene. Jeg tror at menneskene som styrer mediene er den slags folk som synes museumene er hellige kuer, som må forsvares uansett hva. Jeg tror begge deler er legitime former for protest, men vi må innfinne oss med at museer er leketøyene til eliten. De er steder der oljepenger og annen institusjonell velstand har blitt hvitvasket, sammen med deres omdømme. Museer og store kunstverk har lenge eksistert på denne måten for forsterke ryktet til monarker og kirken. Å få folk til å konfrontere disse maktstrukturene er fullstendig legitimt.

Les hele intervjuet her.

H&M, Mugler og jakten på relevans

Lange sølvfargede coffin-negler, heldekkende bodysuits med åpne mesh-paneler, bolero-hansker, spiral-kutt og neonfargede kjoler. For den våkne fashionista er dette stikkord som sender tankene til dagens alternative motescene, som snakker til de innvidde, samtidig som den står fremst på scenen med Dua Lipa og hennes kolleger.

H&Ms nye samarbeid med Mugler bekrefter at popkulturell kred fortsatt er oppskriften i kampen om kundene. Kjeden har nemlig produsert en begrenset kolleksjon med motehuset Mugler, grunnlagt av franske Thierry Mugler, som de siste årene har peilet seg inn på et segment de var i første rekke til å eie – den glamorøse undergrunnen.

Enklere versjoner av ekte vare, et utvalg plagg og objekter fra 149 til 5999 kroner, ingen kontroll på spredningen … Hvorfor stiller store merkevarer opp på samarbeid som potensielt kan utvanne brandet deres, som gjør ekte vare mindre eksklusivt – noe de jobber beinhardt for å unngå resten av året?

For det første betaler H&M godt.

Les hele saken her.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Få det direkte i stedet for!

Houellebecq vs. det nederlandske kunstkollektivet som kanskje eller kanskje ikke har filmet tissen hans

Tirsdag 16. mai ble nok et punktum satt i det langtekkelige rettsdramaet mellom den verdenskjente, franske forfatteren Michel Houellebecq og det frittalende kunstkollektivet fra Nederland, KIRAC – et punktum som ikke markerer annet enn starten på et nytt kapittel.

Lagmannsretten i Amsterdam konkluderte med at avtalen mellom forfatteren og KIRAC, eller Keeping It Real Art Critics, som de skrev under før scenene ble filmet, fortsatt gjelder. Kollektivet har dermed makt over sitt eget materiale, men – og det er et stort og motstridende men – at Houellebecq har rett til å se filmen før publisering, og atter en gang gå rettens vei dersom han har innvendinger. Det skriver den nederlandske avisen NRC.

Sjebnen skulle ha det til at Houellebecq, i kunstens navn, skulle gå med på å la seg filme i sengen med et par av KIRACs kvinnelige medlemmer. Houellebecq har siden angret seg – noe som har resultert i flere runder i både fransk og nederlandsk rett.

KIRAC har de siste årene bemerket seg med sin krasse kritikk av vestlige kunstinstitusjoner, der den konfronterende kritikken, i fri videoform, ofte fremstår som et kunstverk i seg selv. I sin hittil mest kjente episode, «Honeypot», forsøkte de å fungere som brobygger mellom høyrevridde incels og marxistiske humaniora-kvinner, og førte to av dem sammen for å ha sex. I likhet med dagens situasjon forsøkte også den konservative filosofen Sid Lukassen å trekke seg fra prosjektet i etterkant, da situasjonen ikke utspilte seg som han hadde forventet.

Enda mindre gikk etter planen da de forsøkte det samme med Houellebecq, en selverklært islamofob og sexkunde. 67-åringen hadde angivelig fulgt prosjektet deres med stor interesse, og fremmet et tilbud gjennom kona, da hun møtte KIRACs Stefan Ruitenbeek i Paris i fjor. «Jeg fortalte ham at jeg kjente flere jenter i Amsterdam som av ren nysgjerrighet vil ha sex med den berømte forfatteren, og at jeg kan arrangere et besøk hvis jeg får tillatelse til å filme alt», lød det fra stemmen til Ruitenbeek i traileren til episoden. Den er nå fjernet fra Youtube.

Men i e-postene forfatteren utvekslet med KIRAC etter scenene ble spilt inn, oppstod det en uenighet om hvordan han bør fremstilles. KIRACs intensjon var angivelig å skape en «vakker film om sex», og leke med grensen mellom fiksjon og virkelighet:

«Med å leke med bilder av den virkelige, påkledde forfatteren, satt opp mot de pornografiske bildenes fiktive virkelighet, kan den fulle seksuelle dimensjonen bli en del av filmen. En fullstendighet jeg drømmer om som filmskaper», skrev KIRACs Stefan Ruitenbeek i en e-post til forfatteren.

Men Houellebecq mislikte hvordan han ble fremstilt i traileren, og fikk kalde føtter etter å ha lest et intervju med Ruitenbeek i VICE. I retten hevdet han at kollektivet hadde utnyttet seg av depresjonen hans.

Les hele saken her.

Godards siste film vises i Cannes

Jean Luc-Godard, en av filmhistoriens aller mest innflytelsesrike personligheter, døde i fjor, 91 år gammel. Franskmannen var også en av mediets aller mest produktive aktører, og holdt seg aktiv helt til siste åndedrag. Hans siste film, Phoney Wars, er en 20 minutter lang trailer for en film som ikke eksisterer. Premieren står som høydepunktet i sideprogrammet som hedrer regissørens liv og virke, under den nå pågående festivalen.

«Jean-Luc Godard transformerte ofte handlingene sine om til estetiske programmer», skriver festivalen i en offisiell uttalelse, og at hans siste film følger denne tradisjonen. Filmen beskrives slik:

«To no longer trust the billions of diktats of the alphabet to give back freedom to the incessant metamorphoses and metaphors of a true language by returning to the places of past shoots while taking into account the present stories.»

Tidens ånd har startet et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. Meld deg på her