Nyhetsbrev #45: Post "Døden på Oslo S", byutvikling på 90-tallet og storbynostalgi

Joda, vannet i fjorden er ikke lenger «ganske kaldt», men kulturnyhetene slutter ikke å komme av den grunn.
Akkurat nå:

Fascinasjonen for stygge Oslo

I en serie artikler ser vi på hva som egentlig rører seg innen byutvikling og uteliv i 2023.

I anledning lørdagens aller siste visning av teateroppsetningen ‘Døden på Oslo S’, skriver kultursosiolog og musiker Knut Schreiner om tematikken rundt dagens moderne Oslo sett opp mot Nationaltheaterets hyllest til den 'skitne, stygge og ustreite' byen fra 90-tallet som har skapt årets teaterbegivenhet.

Rundt forestillingene ble det laget events – kulturarrangement med pønkband og panelsamtaler med overskrifter som «Hvem utvikler vi byen for?». Det skinner gjennom et savn etter en by som en gang var, eller som står i fare for å gå tapt i møte med dagens, «generiske» byutvikling.

Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?, spør han.

«For å forsøke å finne svar, vil jeg ta en liten reise i tid, gjennom det Oslo jeg har elsket, hatet og fryktet siden jeg kom hit for første gang som barn.»

Les hele saken her [Åpen for alle].

Er du ikke selv abonnent på dette nyhetsbrevet? Meld deg på her!

Et 13 år langt kunstnerportrett

Dokumentarfilmskaper Lea Glob klarte ikke å skru av kameraet i møte med maleren Apolonia Sokol. Hundrevis av malerier, en brann, en skyteepisode, et selvmord, en abort, en dramatisk fødsel og et møte med Harvey Weinstein senere, har historien endelig blitt til filmen Apolonia, Apolonia.

Tidens ånd møtte henne i en hotellbar før filmen skulle vises på Vega Kino, med Apolonia selv i salen.

– Blikket i filmen har endret seg mye, sier Glob.

Det er ikke akkurat et mysterium hvorfor hun brukte 13 år på å ta kameraet vekk fra den polsk-dansk-franske maleren. I Apolonia, Apolonia får vi observere henne gjennom hele hennes tiår som noen-og-tjueåring, der hun innehar de fleste mytene kan forbinder med den kvinnelige kunstneren. Hun er ung, rastløs, vakker, bestemt og ambisiøs, uansett om hun befinner seg i et alternativt teater, på vernissage i Los Angeles, i parken i København, hos bestemor i Polen eller i Romas Villa Medici.

Mens Apolonias liv og karriere stadig tok nye vendinger, følte Glob at hun også måtte fortsette sin egen historie. Etterhvert som hennes opprinnelige idé druknet i motforestillinger, ønsket hun i stedet å komme frem til en slags helhet – et fullstendig, dokumentarisk portrett av en ung kvinne og kunstner.

Les hele intervjuet her.

Tegneserieromaner om LSD, sopp og 1900-tallets psykedelika-revolusjon

– Jeg var litt sjokkert over at ingen andre hadde gjort det, sier tegneseriekunstner Brian Blomerth til Tidens ånd.

Han elsker Carl Barks, synes å tegne er kjedelig og fikk en gang nikotin intravenøst som del av et forskningsprosjekt.

Han har jobbet som illustratør for magasiner, aviser og band, og har en karriere som støymusiker bak seg under navnet Narwhalz of Sound.

Nå er amerikaneren, som i anledning tegneseriefestivalen Oslo Comic Expo for første gang har reist utenfor Nord-Amerika, midt i en serie på fire bøker hvor han tegner den psykedeliske revolusjonens historie.

Les hele intervjuet her.

Et kunstmonsters mange liv

Audun Vinger skriver om Cathrine Laceys Biography of X:

– Vi leser skjønnlitteratur for å oppdage nye verdener og alternative historieforståelser. I moderne tid har tydeligvis skjønnlitteratur hatt vel så mye med å tilnærme seg virkeligheten og faktiske personers følelsesliv og beveggrunner. Mange vil si at dette har vært ødeleggende for hvordan man forholder seg til skrift og diktning og forfatterrollen, men det er en diskusjon man kan ta en annen gang. Noen ganger dukker det opp bøker som dekker begge disse lystene. Man har en uncanny følelse av å lese en nøkkelroman som like gjerne kunne vært en biografi som et essay som en detektivhistorie, og som er alt dette på samme tid.

Les hele omtalen her.

Skaper spekulativ kulturjournalistikk analfabete TV-seere?

Etter medietrykket å dømme, kan det se ut som om The Idol hadde premiere for flere måneder siden.

Lenge har det gått rykter om vanskelige tilstander på settet til Euphoria-skaper Sam Levinson: Rolling Stone meldte i mars om dyre reshoots og provokative uttalelser fra medskaper Abel Tesfaye, om at han vil redusere seriens kvinnelige perspektiv. Flere av produksjonens ansatte har angivelig luftet bekymringer for hvordan serien forholder seg til vold og seksualisering av kvinner, og stiller seg tvilende til om Levinson egentlig vil den Britney Spears-liknende hovedkarakteren Jocelyn, spilt av Lily-Rose Depp, sitt beste. Hun er verdens mest kjente popstjerne, i ferd med å gjøre et comeback etter et psykisk sammenbrudd, når hun innleder et forhold til den kultleder-aktige figuren Tedros, spilt av Tesfaye selv.

Allerede etter første episode har man kunnet lese fordømmende profetier om seriens innhold, intensjon og etikk. Er serien en satire med et budskap som drukner i mannlige pornofantasier og overdådig stil? Er det bare en stormannsgal Euphoria-oppfølger som prøver for hardt å være edgy?

Les hele saken her.