#6: Bylarm-sauer, Marstein vs. Ranes og snarlig lansering

Tidens ånd er ikke bare et nyhetsbrev. Snart lanserer vi en fullverdig nettside med intervjuer, kritikk, kulturanalyser, løst henkastede bemerkninger om kultur- og åndsliv, korte tekster, lengre tekster, reportasjer og essays. Følg med på tidensand.no!

I mellomtiden rekker du å lese Audun Vinger om: da innhegningen utenfor Bylarm-delegatloungen snurpet seg sammen fredag kveld, og samtlige innbyggere i byen latet til å arbeide med noe med booking og 3/4 av dem bestemte seg for å røyke sigaretter samtidig, og til overmål var samlet i dette lille inngjerdede kvadratet. Der og da, presset sammen som sauer i en misligholdt sauegård i utkanten av et boligfelt, bestemte jeg meg vel for det finnes bedre måter å utnytte en fredagskveld på, selv i etterdønningene av Selma French’ bejublede showcase-konsert. En nyinnkjøpt halvliter ble satt igjen på en ledig bordflate, og jeg snek meg hjem ut en sideutgang, til en god stol der jeg sovnet inn til Fulham vs. Nottingham Forest på fjernsynet. Aah.

Men på vei hjem fra togstasjonen etter en kort utenbystur lørdag, hadde jeg fått kreftene tilbake, og kunne ikke rett og slett ikke unngå fristelsen som lå i double bill’en med solokonserter fra Jon Ranes og Marstein, aka de to mest oppvakte i Undergrunn, norsk musikks store vinnere i 2022. Det er morsomt hvordan de vokste organisk under pandemi-årene, holdt på med sitt uten at noen av «de voksne» fikk det med seg. De ble først oppdaget fordi de var så unge, det var liksom poenget med dem. Support for KUUK på Blitz og slikt. Men jeg husker veldig godt at de ble buet av scenen av et Sentrum Scene stappfullt av pappagutter da de var support for ungdomsrapperen Lil Mosey i 2019. Med utgivelser og små konserter klarte de å vokse likevel. Vips var de blitt landets mest populære, og det må sies, et par av låtene på sistealbumet deres er da også klart de beste melodiene på noe norsk popalbum i år. Spesielt de mange lekre hitsene, men i en låt som «LSD» viste samtidig et åndelig laksesprang av dimensjoner, en av de mest troverdige låtene om den psykedeliske erfaring vi har hatt på norsk. Åpenbaringen er så kraftig, naturfølelsen så taktil, at man kommer seg inn til det innerste av eksistensens kjerne: de vil ut og kjøpe Gucci. Det sitrer.

Det er blitt snakket en stund om tentakkelaktige ambisjoner i mange retninger, og sannelig min hatt blir begge solo-acts lansert samtidig, av verdens største plateselskap Universal, som hadde alle sine sjefsrepresentanter til stede i Kulturkirken Jakob denne kvelden.

Og én ting blir tydelig: Det er kombinasjon av medlemmene i Undergrunns personligheter som stemmer så godt sammen.

Jon Ranes, han med halvlange krøller og tidvis Gibson SG, utviser klart mest personlighet på egenhånd som Loverboy & the Heartbreakers. Han har oppdaget sin indre sjel og en ny sangstemme, og fremstår her med dønn ærlig følsom poprock på norsk, med meget enkle og emosjonelle tekster om kjærlighet, underlegenhet og voksesmerter. Det låt så ærlig at ryggmargsrefleksen tilsa at det var ironisk, men nei, dette holdt stilen hele veien gjennom, med tekstlinjer om «min søte pus», joviale refrenger, pen falsett, gitarsoloer og en bandfølelse som smittet. Det kom stadige ungjentehvin fra publikum, det var som å bevitne levende boyband-installasjonskunst. Stemmen og fremtoningen hans er ekstremt sympatisk.

Da var det en anelse mer skuffende å se opptreden til Marstein, som jeg hadde inntrykk av at var den smarte i gjengen, men som fremstod noe porøs innholdsmessig uten de andre rundt seg. Dopreferansene, designerklærnamedroppingen, det italienske – det er gøy og typeriktig, men det blir ganske banalt uten det andre stillaset rundt. En smekker ballettdanser var med under hele opptredenen av uante grunner, og stadige referanser til Medici-familien, mafia og katolsk messe gjorde det litt anstrengt og kunstlet. Da han høytidelig døpte noen i publikum med Champagne, ved å fukte deres panner med denne franske eliksir, sendte det tankene til den kunstferdige Bærum-rapperen Pen Gutt som hadde en liknende seanse nøyaktig samme sted noen år tidligere, også det på Bylarm. Han hørte vi dessverre ikke særlig mer til.

Nå viser det seg å gi mer mening på minialbumet som slippes i dag, musikken låter langt mer beefy og sammenhengende her. «Frida Kahlo» er hiten som jeg har sunget på inni meg siden, men det er ikke helt enkelt å se hvor han ønsker å gå med akkurat den kunstreferansen. Denne livekvelden var det i alle fall teknisk knockout fra Jon Ranes. Og det var søtt å se Ranes på første rad, syngende med på tekstene mens han støttet sin venn som stod der på scenen. De hører sammen.

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Audun Vinger og Ida Wammer.