Linja «How can I be homophobic, my bitch is gay» er kanskje årets mest siterte raplinje. Det sier noe om algoritmenes påvirkning på kulturen, skriver Atle Sandvand. (Foto: Aldara Zarraoa / Getty)
Liv Køltzow skrev på 90-tallet om en kvinnelig lege som leste aviser med bismak. For henne føltes det som om avisene skrev for en verden som alltid stod i akutt fare for å kjede seg ihjel. Spol frem til 2022 og det er det sånn med alt. Kanskje fremfor alt i den tiktok-ifiserte populærkulturen. Og hiphopen er en slags fanebærer.
«How can I be homophobic? My bitch is gay». Kanskje er det den mest ikoniske linja fra en raplåt i 2022. Den er hentet fra Central Cees låt «Doja», en siklende låt hvor rapperen fantaserer om å ligge med den kvinnelige rapperen Doja Cat. Linja er perfekt dust, virker skreddersydd for tiktoksnutter og soundbites på sosiale medier. En britisk venn av meg sa, etter å ha fått på hjernen: «It sounds like he’s tryna prove something, but, like, what?». Han grubla en stund og konkluderte, «Its a bar, to be fair.»
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Låta er på under to minutter.
Oppmerksomhetsøkonomi og drill
Den er også et tydelig eksempel på strategiene som legges i forsøket på å skille seg ut i algoritme-kuraterte feeder på sosiale medier, hvor oppmerksomhet, om enn negativ, er valutaen. Du scroller, hører noe rart, stopper opp og forsøker å finne ut av hva i alle dager dette er for noe. Det er dette som er oppmerksomhetsøkonomien alle snakker om. Køltzow må ha ant at den var på vei.
Central Cee har sitt opphav i britisk drill, en type rapmusikk som kjennetegnes av et distinkt Chicago-rap-inspirert lydbilde, høyt grime-aktig tempo, hard, skummel bass bass og kanskje viktigst: hypervoldelige tekster om gjengmiljøet. Sjangeren vokste seg gradvis større utover 2010-tallet, helt til den fikk så stor kulturell gjenomslagskraft at New York-rappere som Pop Smoke begynte å etterape stilen. En interessant twist på hiphopens golfstrøm, som først og fremst har gått fra USA til Europa og ikke omvendt.
Med selvutgitte singler og mixtapes, har Central Cee lyktes med å nå både den harde kjernen og 20 millioner andre månedlige lyttere. Sammenlignet med de fleste andre drill-rappere, byr Central Cee på en noe mer sammensatt maskulinitet. Sporadiske linjer om kjærlighetssorg og psykisk helse viser at han har en intuitiv sans for hva som må til for å slå an bredt. Samtidig: kontroverserer selger, som Central selv formulerer det. Hvis ens algoritme har begynt å strekke seg dypere inn i rapverdenen, kan man for eksempel få opp et klipp av Digga D, en annen britisk Drill-rapper, som rapper om at han og flere knivstakk Central Cees bror, mens vår mann «just stood and watched».
– Central Cee er et kroneksempel på hva man kan tjene på å ha et usentimentalt forhold til algoritmene, skriver Atle Sandvand. (Foto: David M. Benett / Getty)
Målet er å drite ut hverandre
Det er et velkjent fenomen i britiske arbeiderklassestrøk at marginalisert ungdom filmer trusler mot hverandre, gjerne i situasjoner hvor det er mange mot en. Målet er å drite ut folk for at de blir redde, ikke er like harde som i sangene. I dette ligger disse caught lacking-montasjenes sjokkverdi. Samtidig forflytter slike videoer statusovertak i ulike gjengmiljø som er knyttet til musikken.
Mest kjent er kanskje videoen av Headie One, hvor han blir overfalt på et universitetscampus, og forsøkt hånet. Dagen etterpå døde en av de som la ut videoen, noe Headie One et par dager indirekte tok æren for, en manøver som satte i gang karrieren. Kort tid etter hadde han Drake feature. Han har også blant annet har sluppet musikk med svenske Yasin, som selv er omgitt av kontroverser med ultra-voldelig bakteppe. Blant annet har han sonet en dom for medvirkning til kidnapping.
«My darg won't ask for help, that hurts me hard, I don't like when I see that» - Central Cee, «Chapters»
En del av den algoritme-vennlige intensiteten til Headie One og Central Cee, hentes direkte fra traumatiske opplevelser, i stor kontrast til når de dukker opp dansende i feeden. Central lyder manisk når han på «One Up», beskriver et ønske om å drepe en fan som litt for plutselig ville hilse. Han behøver ingen megetsigende dokumentarist for å erkjenne at han har PTSD. Han gjør det selv, poenget leveres over to verselinjer, på 3 sekunder, og skapte mye engasjement digitalt da sangfilen ble hacket og lekket. Den gjør det helt greit på Spotify. Got PTSD, nearly done up a fan 'cause they ran up on us
Den siste linja i sangen hyller manageren: YJ was 10 and the man of the house / We go from babies straight to men. Hva som går tapt i overgangen får vi ikke vite.
Avmaktens dynamikk
I populærkulturen er vold et symptom på fattigdom og hjelpesløshet. Det er et statisk, mørkt fenomen, og synet er som regel at det er synd og må slås ned på. Det man ser i drill-rap, er at artistene leker med avmaktens dynamikker. De leverer, og er, digitale fortellinger om at fattigdom, og alt det fører med seg, ikke er noen naturlov.
Den motsatte fortellingen har liten appell i dag. Ta for eksempel Mos Defs «Mathematics» fra1999, en klassiker innenfor poetisk og smart 90-talls rap. Han lister opp tall om byenes etniske sammensetninger, musikkens råkapitalisme, og kriminalstatistikk, alt snedig om hverandre. Sett fra 2022, er den et eksempel på hva som ikke lenger lønner seg i den moderne rappens algoritme-landskap.
På sin siste EP, No More Leaks, prøver Central å lage «Doja» på nytt. «Crypto Price» er samme oppskrift i litt hardere innpakning. På heseblesende vest-londonsk hyller han igjen de muslimske kompisene (som ikke stopper å selge dop på julaften, de feirer jo eid), og kaster ut referanser til digitale valutaer og trender på sosiale medier. Når han adresserer damene i livet sitt, inviterer han lytterne inn i guttegarderoben. En dame håndterte ikke å bli tatt bakfra, så hun begynte å planke, en av de første virale facebook-trendene hvor man – ja, samme det, egentlig. Det fortsetter med at hun får mentalt sammenbrudd av hvor digg han er i senga.
Hjemmestudio-konsekvenser
Central Cee er et kroneksempel på hva man kan tjene på å ha et usentimentalt forhold til algoritmene. Men kanskje først og fremst viser historien om Central Cee hvor hard konkurransen i rap er blitt etter at alle fikk muligheten til å produsere musikk hjemmefra og uten særlige ressurser. Sangtekstene er så tett knyttet til det man ser på sosiale medier, at karrieren tilsynelatende står og faller på selviscenesettelse.
Det er tøffe tider for rappere som ikke er potente nok for sosiale medier. Det monsteret rap-industrien er blitt nå, har ikke tid til å vente på artister blomstre. For det er mange som er flinke til å rappe. I dette landskapet gjør Central Cee oppskriften best. Rakrygget sier han vulgære greier, som ingen andre er tjent med å si offentlig. Formelen mater scrollende folk i lunsjpausen, såvel som halv-ironiske middelklassegutter på vors.
