Søplete analyse

Når heftige uttrykk og kaotiske hendelser får noen år på baken, blir det utroligste godtatt som «kunst» eller et viktig sosialt historisk fenomen. Så også med punkrockbandet Anal Babes sjokkerende produksjon og provoserende konserter? Det finnes uansett ikke mange, om noen, band i dag som kan nærme seg den illeluktende auraen de utsondret i sin storhetstid på begynnelsen av 90-tallet. Samtidig var det unektelig et preg av antipatisk oslohipster (av den gamle typen) over dem. Populære blant flere kjønn. En følelse av at det var akkurat dét bandet som virkelig gjaldt i alternative Oslo der og da.

Karriereambisjoner og liknende, som samtlige band er belemret med i dag, var det forsvinnende lite av. Like lite som det var klær på bandmedlemmene mens de opptrådte. Noen ganger bare med Nugatti i analåpningene som kostyme. Bandets tekster og outrerte konsepter er neppe gangbar mynt i dag, men med en kuratorisk avstand er det mer akseptabelt. Kanskje. Nå er uansett deres kunstneriske ettermæle samlet på boksen People Are Garbage utgitt av Hærverk Industrier. Coverlåtene «Be Forwarned» (Macabre) og «No Limit» (Two Unlimited) er fjernet fra boksens innhold, på grunn av «inferior musical value». Noen vil sikkert si at mye av det som slapp gjennom nåløyet også er av temmelig semmer kvalitet. Men sånn skal det være. Den skarpe gitarlyden, den overstyrte vokalen og det karakteristiske groovet er som sursøt musikk i andres ører.

I kveld, 23. november, skal bandets historie diskuteres på Kafé Hærverk, etterfulgt av et antakelig kaotisk DJ-sett utført av bandmedlemmene. Samtalen ledes av Ando Woltmann fra Arkitektnytt og Morgenbladet, som for å gni inn den historisk-kulturelle signifikansen som har oppstått med årene. Men fortvil ei, som viktig deltaker i oslorocken i disse årene, var Woltmann et godt tidsvitne. Anal Babes og alle disse årene i Oslos gater har vært et glemt kapittel. Men hevnen er søt.

Om du ikke har hørt om Anal Babes kjenner du kanskje til noen av de andre bandene medlemmene har vært med i: Astroburger, Euroboys, Kung Fu Girls, TRBNGR, O-men, Gluecifer, Seigmen, for å nevne noen. Osloundergrunnens ypperste elite. Bandets onde hovedhjerne, David Gurrik, driver av det den gang viktige plateselskapet Big Ball Records på Frogner, har i senere år vært en viktig utvikler av Oslos uteliv med steder som Robinet, Hells Kitchen, Izakaya og Misfornøyelsesbar.

Før den delvis kritikkverdige Scandirocken overtok i andre halve halvdel av 90-tallet med sitt oppheng i classic rock, snitt & Fernet, kajal og Converse-sko, var den typiske undergrunnsrocken i Oslo preget av negasjon, obskure europeiske punksingler, fanziner, noise og performance-kunst-aktige konserter. Og et av bandene som markerte seg mest, på steder som Rockall, Slurpen og mer okkupert hus-aktige venues, var nettopp Anal Babes.

Den søte svettelukten og alle forventningene som var i lokalet før konsertene deres får man antakelig aldri aldri gjenskapt, men på denne 4LP-boksen finner vi obskure b-sider og uutgitte låter og sertifiserte klassiske utgivelser som «Old Whores Don’t Giggle Much» og «The Dignity of The Anal Babes is Unimpeachable». Forbedret lyd i den grad det er et poeng. Enormt mange eksplisitte bilder og gamle selvlagde plakater og flyere gjør tekst-heftet til et nødvendig historisk objekt.