En behagelig tvangstanke

Asta (Amalie Ibsen Jensen) jobber som sommervikar for Sunnmørsposten, og bor sammen med kjæresten Live (Maria Agwumaro), som samler på og pusser opp designstoler produsert på Sunnmøre.

«Det er litt rart at vi sitter på stoler», sier Live og sikter til hvordan vi mennesker er de eneste «dyrene» som bruker det menneskeskapte konseptet stol. Uten å få noe særlig svar fra Asta.

Saktekino

A Human Position får Ålesund til å virke som en by hvor tiden går saktere enn andre byer. Sammenlignet med det håndholdte kameraet og klipperytmen til den gjengse norske underholdningsfilm (klippet ihjel for ikke å miste publikums oppmerksomhet hvis et skudd varer for lenge), er Anders Emblems film rolig og stillferdig, tydelig inspirert av den minimalistiske og observerende slow cinema-tradisjonen (Kaurismäki, Tarkovskij, Kiarostami, Akerman, f.eks.). Et tålmodig formspråk utfoldes gjennom lange tagninger fra et statisk kamera, som understreker tiden som sakte passerer, og hvor repetisjon blir et nøkkelelement.

Med denne lavbudsjettsfilmen settes Ålesund på kartet. Aafk, jugendstil, fergesus, tunnelulykke, klippfisk og tripp-trapp-stol. Til sammen kan de vestnorske symbolene virke litt tvungne, men nettopp fordi de ikke føles prangende – slik som den norske naturen oftere enn ikke «markedsføres» i norsk film – men heller implisitt er flettet inn i det lavmælte formspråket, tillater man det, likevel.

Lyd som ekstra dimensjon

Viktigere enn narrativet og karakterutviklingen er atmosfæren og stemningene. Tomme gater i blåtimen på sommerkvelden, havnebyens jugendstilistiske bygninger, og hvordan de forholder seg til døgnets timer og byens oppoverbakker.

På lang avstand ser vi Asta sitte i en stol i leiligheten. Ansiktet er halvveis dekket av veggene foran, og fra et annet rom høres et orgel. Skuddene er møysommelig arrangert, lag på lag av vegger i rød teglstein, treverk og pastellfarger, som naturlig og elegant deler inn bildet og på samme tid fanger boligens utforming og dens hjemlige atmosfære.

Særlig avgjørende for det atmosfæriske, og noe som ofte neglisjeres på film: den ambiente lyden som alltid er til stede i en eller annen form, om det så er susende vind eller biler som kjører i gatene, lyd som reflekterer det som befinner seg utenfor skuddets fire vegger – nesten som en ekstra dimensjon – som når Asta står på fergen, og er omgitt av en rumlende, mekanisk lyd i en scene som med fordel kunne ha vart mye lenger.

Rigid

De estetisk gjennomførte, statiske komposisjonene føles til tider begrensende. I et intervju har regissør Anders Emblem, som også har klippet filmen, fortalt om en «tvangstanke-estetikk»: det konsekvent statiske kameraet, den gjennomtenkte komposisjonen og trangen til at skuddlengdene skal vare i så og så mange sekunder. Kanskje er det nettopp det som gjør at filmen føles litt for rigid – for til tider er det som om denne tvangstanken gir oss følelsen av at det er noe viktigere vi ikke får se.

Likefullt: A Human Position er behagelig i sitt tempo, og representerer en avslappet, melankolsk stemning som til nå har vært en mangelvare i norsk film.

PS! A Human Position var åpningsfilm på TIFF 2022, og er blitt vist ved blant annet filmfestivalen i San Sebastian og filmfestivalen i Rotterdam. Nå er den tilgjengelig for strømming via Mubi.

A Human Position

2022
Regi: Anders Emblem
78 min