«After Yang» føles som en lavmælt, innadvendt versjon av noe som allerede eksisterer

After Yang, Kogonadas siste spillefilm, utspiller seg i nær fremtid og handler om en familie bestående av mor Kyra, far Jake, adoptivdatteren Mika, og deres AI kalt Yang – som til tross for å være en AI er et likeverdig medlem av familien – programmert til å lære Mika om sin kulturelle arv. Når Yang en dag kortslutter, må familien ta stilling til det som skjer, ja, etter Yang. Det legger opp til filosofiske og eksistensielle spørsmål om tilknytning og hva det vil si å være et menneske, slik filmer og serier om kunstig intelligens har gjort i en årrekke – 2001: A Space Odyssey (1969), Blade Runner (1982), Ghost in The Shell (1995), Moon (2009), Her (2013), Ex Machina (2014).

Allerede i 1927 ble kunstig intelligens tematisert på film, med Fritz Langs’ Metropolis. Nå, omkring hundre år senere, føles det som om dette begynner å bli, om ikke allerede er, et utdatert tema innenfor populærkulturen. At det har noe med strømmetjenestenes fiksering på temaet å gjøre, er ikke utenkelig. Dette hever kvalitetskriteriene til filmene: de må være eksepsjonelle for ikke å være dørgende kjedelige eller gi følelsen av at man har sett det før.

Da Black Mirror først kom ut i 2011 føltes det nyskapende og særegent. Etter hvert som årene gikk og Black Mirror ble netflixifisert hadde den virkelige verdenen tatt igjen de imaginære innovasjonene, der serien ble repetitiv, kun i stand til å introdusere teknologi som allerede eksisterte (VR-briller og droner) og dermed ikke lenger var verken særlig imponerende eller underholdende. I Westworld (2016-) var de første episodene hjerneabsorberende, før det brått føltes som et oppbrukt konsept.

After Yang er sparsommelig når det kommer til å introdusere innovativ teknologi, eller i det hele tatt å vise universet som dette arthaus-distribuerte dramaet skal presentere. Filmen føles derfor ut som en mer lavmælt, innadvendt versjon av noe som allerede eksisterer.

Robotaktig persongalleri

Den intense, urovekkende følelsen av at noen er nesten menneskelig, er en av grunnene til at kunstig intelligens og roboter er et tidløst tema i populærkulturen, kanskje fordi det får en til å tenke på vår egen menneskelighet. Men i dag har teknologien kommet såpass langt at AI-ene i film, for å i det hele tatt anses som futuristiske, nesten også må være helt virkelighetstro mennesker. I likhet med Westworld er forskjellen mellom AI-en Yang og familien hans så og si ikke-eksisterende. Ikke bare fordi Yang ville bestått turingtesten, men også på grunn av et ellers uengasjerende persongalleri som selv virker livløse, nærmest som roboter. Det er en perfekt og overdrevent funksjonell familie.

After Yang er Kogonadas andre spillefilm etter debutfilmen Columbus (2017), men mest kjent er han kanskje for sine videoessays som analyserer innholdet, formen og strukturen til ulike filmer og TV-serier – om det så er å identifisere ettpunktsperspektiv hos Stanley Kubricks filmer eller Robert Bressons bruk av håndgester. Her fryses, spoles og sidestilles skudd for å finne gjemte meninger og sammenhenger i regissørers estetikk. Kogonadas analytiske bakgrunn kan muligens ha noe å gjøre med hvorfor After Yang ikke fungerer så godt. Med Benjamin Loeb (Syk Pike, Mandy, Pieces of a Woman) på foto reflekterer filmen Kogonadas oppmerksomhet til estetiske virkemidler. Et statisk kamera understreker og tematiserer det mekaniske og livløse. Fibonacci. Mirror shots. Hvert skudd er nøye planlagt, og filmen blir nesten for estetikkfokusert, der det stillestående, gjennomtenkte og rasjonelle kveler det øyeblikkelige og menneskelige man ofte trenger for å leve seg inn i filmens narrativ.

Uutnyttet potensial

Når Jake tar på solariumsbrillene sine (VR-briller) for å se gjennom Yang sin minnebrikke, legger det opp til en montasje av POV-klipp fra Yangs perspektiv som gir innblikk i familier han tidligere jobbet for og livene til andre personer – en forfriskende pause fra de ellers platte hovedkaraktene. Dette er en gylden mulighet til å gi oss et interessant inngang til en AIs perspektiv og hva det kan fortelle oss om ham (den?). Hva er det han legger merke til, hva opptar ham? Men eksperimenteringen har mer potensial enn filmen utnytter. Vi ser klipp av solstråler som treffer en vegg og ekstremt mange klipp av skyer og trær (en slags dårligere robotversjon av montasjene i The Tree of Life), som sammen med lydsporene av kjedelige fioliner blir mer sentimentale enn rørende.

Hvorvidt disse virkemidlene til sammen er intendert for å skape noe robotaktig, har egentlig ikke så mye å si. Fordi til sammen bidrar denne symfonien av rigide elementer til at filmen mangler friksjon, noe som bryter opp med det rasjonelle og veloverveide (man tar seg for eksempel i å savne et emosjonelt utbrudd). Mens det dukker opp spørsmål om eksistensielle konsekvenser av teknologiske muligheter, klarer ikke filmen å portrettere det som til syvende og sist er menneskelig. Derfor klarer den heller ikke å engasjere.