Kropp uten grenser

Et av de mest effektive virkemidlene for å vekke en følelsesmessig reaksjon hos publikum, det som får noen til å reise seg og gå ut av kinosalen, er abjektet. Blod, spy, organer, lik og rått kjøtt. Kroppsdeler- og væsker som, med en gang det er utenfor kroppen, blir avskyelig. Derfor kommer impulsen til å støte det fra oss, heller enn å anerkjenne det som likt oss selv, som en del av oss. Samtidig er det en ambivalens. Det foraktelige er også fascinerende, og noen ganger klarer man ikke la være å se på.

Crimes of the Future viser en fremtid hvor menneskene til enhver tid søker å dempe sitt altoppslukende begjær, og der kroppene deres transformeres for å tilpasse seg en teknologisk verden de selv har skapt.

Det spares ikke på abjekt. Filmen føles som et Frankenstein-monster av hans tidligere filmer (bl.a. Videodrome (1983), Dead Ringers (1988), ExistenZ (1999) og Crash (1996)). Ufrivillig kategorisert som kongen av body horror med sin omfattende filmografi av kontroversielle tematiseringer av kroppstransformasjoner- og modifiseringer, tortur, selvskading, freudiansk psykoseksualitet sammen med teknologiens påvirkningskraft på mennesker, følger han i sine egne hardt nedtråkkede fotspor med sin nyeste film.

Stimulijakt

Crash (1996) viste hvordan den moderne teknologien transformerer menneskekroppen til noe mekanisk, hvor samtlige av karakterene blir seksuelt opphisset av bilkrasj og avhengig av å kollidere inn i hverandres biler. I en av scenene vises en performance hvor karakterene gjenskaper det fatale bilkrasjet som førte til James Deans død, til deres egen og publikums seksuelle tilfredsstillelse.

Sammenlignbart blir vi i Crimes of the Future kjent med scenekunstneren Saul Tenser (Viggo Mortensen), som ved hjelp av sin partner Caprice (Léa Seydoux) viser frem kroppslig metamorfose, i form av nydannede organer, til et publikum i ekstase. Saul har det de kaller akselerert evolusjonssyndrom, som innebærer komplekse endringer i kroppen som fører til produksjonen av stadig nye organer uten funksjon – eller det de ser på som svulster og utvekster. Kroppen hans vil drepe ham, og det eneste som kan bremse dette er å ta kontroll over opprøret i egen kropp og skjære i den jevnlig, mener de. Under sine opptredener opererer Caprice ut organene og viser de frem for å dele kicket med en samling av mennesker. Performance blir i filmen en slags analog tiktok, som reflekterer både hva folk er i stand til å gjøre for å få oppmerksomhet, og publikums ekstreme jakt etter visuell stimuli. Noe som kan få oss til å føle – eller ikke føle.

Abjeksjonen forekommer både i eksplisitt og implisitt form. Man skulle trodd at det ikke var mulig å se på noe mer ubehagelig enn at en mage kuttes opp og et uidentifiserbart organ rives ut. Det er fram til man hører noen diabolske kremtelyder fra Sauls kropp, den vil kvitte seg med noe som er på innsiden. Det er ubehagelig, som om man kjenner på noe som skal opp og ut av kroppen, noe man ikke vet hva er og som derfor opparbeider en kroppslig frykt. Det samme ser vi i fjorårets gullpalmevinner Titane (2021) – forøvrig inspirert av tidligere nevnte Crash (1996) – hvor magen til hovedpersonen, etter å hatt sex med en bil, over tid vokser og det er noe som vil ut. Men hva? Uvissheten og dermed uroligheten av hva kroppen bærer på, som man vet at man helst ikke vil se, men likevel, gjør at de kroppslige reaksjonene blir mer intens enn i Crimes of the Future, hvor organene til Saul ganske raskt avsløres for publikum.

Man skulle trodd at det ikke var mulig å se på noe mer ubehagelig enn at en mage kuttes opp og et uidentifiserbart organ rives ut.

Vondt i magen

Flere av karakterene har problemer med å fordøye maten de spiser. Noen har også modifisert seg selv til å kunne fordøye plast – vårt eget industrielle og sivilisatoriske avfall. Der sci-fi-filmer som oftest visualiserer en fremtid bestående av mekanisk, kaldt stål, viser Crimes of the Future en sammensmeltning, en hybrid, av det menneskelige og det teknologiske, som sammen med Howard Shores lydtolkning av dette, gjør universet og stemningen ekstremt tiltalende. Apparatene er organiske, levende, som en forlengelse av kroppen; «Breakfaster», en skjelettimiterende stol som hjelper Saul å fordøye maten han spiser, «Orchid bed», en seng som er formet som en slags vagina. Hjelpemidlene viser en verden hvor den menneskelige evolusjonen er gått tilbake et par steg, der de kroppslige funksjonene er outsourcet, og fungerer som en metafor for vår tids applikasjoner skapt for optimalisering av enhver kroppslig begivenhet, det være seg søvn, trening eller matinntak.

Sjokkeffektene i Crimes of the Future kommer annethvert pulsslag: Lyden av en kniv som treffer beinet i vristen på en kvinne. Siklelyder. En performance av en kvinne som får ansiktet sitt skjært opp foran et publikum som begjærer henne. Oppkutting og tatovering av hverandres kropper som en form for sex. Etter hvert avtar den kroppslige reaksjonen.

Reproduksjon eller kritikk?

Til tross for at det er mange paralleller å trekke til vår samtid, kan filmen tidvis føles som om den bare reproduserer det den er ment til å kritisere. Det er unødvendig at karakterene eksplisitt uttrykker at «kirurgi er den nye sexen». Dette gjør at det ikke er noe rom for å tolke karakterene på en annen måte. Menneskeheten degraderes til å utelukkende være styrt av sine seksuelle drifter. Sammen med det maksimalistiske sjokkerende, som etter hvert blir mindre sjokkerende, gjør dette Crimes of the Future litt klaustrofobisk, i den forstand av at den ikke klarer å bygge opp til noe som er mystisk, det som det rent estetiske universet i seg selv representerer.

Abjeksjon og erotikk, blandet sammen til noe ubehagelig, er tross alt noe vi har sett mange ganger før. I en annen Cronenberg-film, for eksempel. (Men man klarer jo ikke å la være å se den, likevel.)