Original neo-noir

Decision to Leave er en neo-noir omkranset av et melankolsk, tåkete fjellandskap og disige strandkanter – hvor en kjærlighetshistorie og et detektivmysterium er sammenflettet. Til tross for at dette nesten kan høres ut som noe som går hånd i hånd med Park Chan-wooks tidligere tyngre, brutale plottwistfilmer som Oldboy (2003) og The Handmaiden (2016), er ikke Decision to Leave en typisk whodunit – poenget med filmen er ikke å bygge opp til et mysterium hvor det endelige klimakset avslører hvem drapsmannen er, til publikums forløsning. Det avsløres tidlig at Hae-Jun gjør en ynkelig innsats i å faktisk løse saken, han er heller intenst interessert i Seo-rae.

Park unngår hollywoodklisjéer. Filmen sjonglerer det mystiske, det romantiske og det komiske, og blir noe spissfindig noe som er vanskelig å sjanger-kategorisere.

Inderlig kjærlighet

I flere situasjoner utviskes grensen mellom filmens virkelighet og karakterenes hypotetisk tenkte situasjoner. Hue-San går fra å sitte i en bil og spionere med kikkert på Seo-rae, til å plutselig befinne seg inne i leiligheten sammen med henne, nære. Den voyeuristiske etterforskningsprosessen virker som allegori for det å forelske seg i noen.

Arbeidet som ligger bak det visuelle uttrykket føles i seg selv som en inderlig kjærlighetserklæring. Sammen med filmfotograf Ji-yong Kim (A Bittersweet Life, kameraoperatør på Parasite og Okja) utnytter Park filmmediets privilegium overfor det blotte øye. Nesten mikroskopaktige skudd viser nærbilder av insekter som klatrer på et blankt øyeeple, sjokkerte ansiktsuttrykk eller en hånds komplekse hudtekstur – nært nok til at man ser skitten under neglene – før det raskt zoomes ut til noe som kan minne om teaterkulisser. Kontrasten mellom det nære, organiske og det iscenesatte er appellerende på en uforklarlig måte.

Gjennom god’s eye view utfoldes scener av abstrakte landskap, og Park Chan-Wooks øye for clair-obscur gir skuddene maleriske egenskaper, der signalfarger som rød subtilt brukes som en aksentuering i en ellers sparsommelig palett.

Teknologisk poesi

Det er sjeldent å se moderne teknologi så sofistikert og sømløst gli inn som et estetisk, romantisk virkemiddel i film som i Decision to Leave. I tillegg til at mobiltelefonen er et viktig ledd i selve etterforskningen, vises tekstmelding-skriving overlappende med detektiv Hae-Juns blikk, dypt forankret i Seo-Rae. Sammen skaper de et intenst bilde som uttrykker mye samtidig. I andre tilfeller brukes en oversettelsesapp. Selv om Seo-rae snakker greit koreansk, oversetter hun når hun ikke føler at ordene strekker til, som oftest ved emosjonelle erklæringer. Først hører vi henne altså snakke mandarin, før det oversettes til koreansk av en digital, monoton stemme via telefonen hennes. For å forstå må Hue-San legge sammen tonefall og stemmeleie, og de monotone, koreanske ordene (eller for oss som heller ikke kan koreansk, den engelske underteksten). Den indirekte kommunikasjonen blir en form for poesi, samtidig som det er frustrerende – for Hue-San, og for oss.

Et uløst mysterium

Til tross for interessante visuelle eksperimenter, skaper filmen i sin helhet en ambivalent følelse. Det er som om bitene ikke faller helt på plass idet det som starter som et gåtefulle mordmysterie, omdreies til en psykologisk, subtil hitchcockiansk thriller. I løpet av 2 timer og 18 minutter er det ikke spart på verken visuelle mindfucks eller elegiske app-oversatte dialoger, noe som gjør at filmen føles stakkato. I likhet med mange av de andre Film fra sør-besøkende rundt meg, blir jeg sittende og vri meg i setet, og når rulleteksten til slutt dukker opp på lerretet er det til et kollektivt lettelsens sukk. Dette kan imidlertid like godt bety at filmen på en eller annen måte lykkes, at den rett og slett har blitt en kroppslig thriller.

Dessuten: Jeg klarer ikke å slutte å tenke på Decision to Leave. Som om den er et uoppklart mysterium som kan løses ved å se den én – eller kanskje to – ganger til.