Er det ikke lenger designere som skal lede an i motefeltet?

I midten av februar ble det kjent at N.E.R.D-stjernen og vår tids kanskje mest joviale hitmaker, Pharrell Williams, skulle ta over som kreativ leder i Louis Vuitton etter Virgil Ablohs bortgang. Williams har hatt flere samarbeid med luksusgiganten, i tillegg til å ha jobbet med Chanel, Moncler og Adidas, og med egne merker som Billionaires Boys Club. Likevel ble nyheten mottatt med en viss ambivalens, om ikke åpenlys skuffelse. Det var mange gode navn i omløp.

Er det ikke lenger designere som skal lede an i motefeltet?

Motens makt

Mote og musikkindustriens tette sammenvevning speiler på mange måter forholdet mellom mote og filmindustri da rød løper-kulturen ble et fenomen på slutten av 90-tallet. Med kjendisene som utbyttbare modeller og papirdukker fikk motehus uslåelig PR, filmpremierer og prisutdelinger massevis av glamour og oppmerksomhet. Begge kapitaliserte stort på det. Før internett kom og ødela alt.

For mens film- og musikkindustrien er en av strømmesamfunnets store tapere, er moten internettets beste venn. Mote og internett går hånd i hånd: visuell kultur fyller alle flater hele tiden, mens de fysiske objektene til nevnte bransjer er gått opp i luft. Motebransjen derimot er langt fra ferdig meta-fisert og leverer fortsatt håndfaste produkter: klær, leppestift, vesker, sko, t-skjorter, eller merch.

Uten at motehusene går god for deg kommer du ingen vei som megakjendis i dag, og samarbeidene mellom ulike former for stjernestatus og påvirkningskraft, er utallige. Med motens dominerende rolle følger også makt, det gjør dem som kler verden til premissleverandører. Plettfri stil kan ta deg fra B-kjendis til A, det er en nødvendighet og dermed et maktverktøy.

Migos slo gjennom da de enkelt og greit rappet om Versace, mens Jared Leto og Harry Styles har bygget brand via Gucci. Kim Kardashian, Ye, Cardi B og Offset har alle vært Balenciaga-ambassadører. Renate Reinsve er tilknyttet til Louis Vuitton, mens internett er forelsket i Margot Robbie ute av sin Chanel-fase, kontrakten som ikke lot henne bruke annet enn det franske merket i årevis.

Det er kanskje derfor en posisjon som kreativ leder for et eget motehus er selve gullmedaljen. I hvert fall for de få som tilsynelatende har oppnådd «alt», og søker etter aksept i enda et felt: ingen har vel helt klart det helt enda, kanskje bortsett fra Mary Kate og Ashley Olsen, designere for kredible The Row som tilsynelatende har lagt skuespilleriet på hylla.

Kreative ledertyper

Kanye West eller Ye’s ferd har vært illustrerende for utviklingen: fra artist med stilsans til Yeezy til hvordan han etter den famøse White Lives Matter-visningen var opptatt av å snakke om Bernard Arnault, eier av verdens største motekonglomerat LVMH (selv når han selv var affiliert med konkurrenten Kering gjennom sitt samarbeid med Balenciaga), og mest av alt ønsket seg statusen som stjernedesigner, visuell ledestjerne, stilleder. Han har, som kjent, bestemt seg for å gjøre alt selv, og var jo godt på vei.

Det samme kan sies om Rihanna. Hennes reise fra Pon the Replay, Umbrella og stadionhits til den ultimate kredartist med bred appell har gått via moteverdenenes aksept og veiledning. Superstylist Mel Ottenberg jobbet fast med henne noen år, og sto bak ikoniske øyeblikk, som det heter, som den gule Guo Pei-kjolen på Met Galaen, blant andre. Sminkemerket Fenty Beauty ble enormt, og sies å stå for en overveldende del av milliardformuen hennes. Puma-samarbeidet Fenty by Puma var relativt vellykket - og relanseres nå, mens high fashion-linjen Fenty hun lanserte med LVMH var en relativt svak affære og ble kansellert under Covid. Det er ikke så lett å omsette ideer til reelt gode kolleksjoner og produkter, tross alt.