Lydens ånd #1

Den store hendelsen i platebutikkhyllene og strømmeutvalget de siste dagene er så klart Susanne Sundførs nye album «blómi». Det er blitt møtt med ganske enstemmig hyllest så langt, dog med noen vriene innsigelser på internett fra d’herrer Arild Rønsen og Lars Mjøen. Konseptuell eller — som herrene sier — pretensiøs musikk som dette burde jo mye skryt til side ha endel vanskeligheter i markedet.

Dette er Tidens ånd sitt eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. Meld deg på her

For har egentlig folk tid til å sette seg ned og studere musikk på en grundig måte, som jeg vil mene er en nødvendighet? Jada, det er mange flotte melodier her som er behagelige for øret, men halve vitsen må jo være å prøve å sette seg inn i hennes tankesett om fruktbarhet, matriarkalske samfunn i norrøne kulturer, og meningen med språk, liv og søsterskap. Jeg skal i alle fall prøve å skumlese noen av arbeidene til bestefaren Kjell Aartun som Sundfør er avbildet med på omslaget - en etter sigende kontroversiell lingvist med teorier som har påvirket tekstene på denne platen.

Hun har et åndelig aspekt ved mye av sitt kunstnerskap, med nærheten til naturen og menneskenaturen som omdreiningspunkt de siste par årene. Noen vil sikkert trykke på spoleknappen under snakkepartiene med en «healer» som innleder og avslutter platen, av irritasjon eller faglig uenighet. Men da går man på sett og vis også glipp av inngangstonen til hele prosjektet hennes.

Se musikkvideoen til låten Alyosha

Techno for kroppslig og åndelig frigjøring

Det er i det hele tatt mye snakk ånd i musikken om dagen. Altså, på toppen av listene er det kun dekadent russemusikk og selvmedlidende pop som alltid, men mennesket plass i verden og historien er en gjenganger. Les for eksempel dette intervjuet med DJ og produsent Bendik Baksaas fra forrige uke, der han går langt i å beskrive technomusikkens frigjørende potensial, politisk og sosialt, men også gjennom et prisme av yoga og fysisk velvære. Han forteller om utbredelsen av live techno og litt om hvordan scena oppleves i dag, og har også valgt ut noen favoritter med ny techno. Ganske så deilige greier.

Les saken her

Bare bråk?

Mange naboer følte nok det motsatte av velvære da det nylig ble avholdt en festival med såkalt hardstyle techno ved Nedre Foss på Grünerløkka. Det er sannelig ikke musikk for alle - og er ikke det fint at også finnes, eller hva? Vi snakket om behovet for slike musikalske impulser med arrangørene.

Les saken her

Det er forresten svært mye snakk om støyplager i indre by nå. Som om naboene har oppdaget at det faktisk er liv i en by. Vi har sympati med dem som blir holdt våkne av tutende taxier på vestkanten et uheldig utslag av løyve-frislippet i drosjenæringen. Men om musikkbaserte barer og spillesteder blir skadelidende av denne nye urbanitetsfølelsen, vil vi heller anbefale de fornærmede å vurdere bosetting i en annen bydel

Djevelens intervall

På Nasjonalbiblioteket hyller man for tiden også en musikk-kultur som mange fortsatt mener står for destruktivt bråk og negative verdier, men som unektelig også er et av de kulturuttrykkene vi som nasjon er mest stolte av har utspring her i vår nasjon. Sentrale skikkelser fra de første årene som Fenriz, Necrobutcher og Satyr er jo norske folkehelter og næringslivkjendiser i dag. Utstillingen «Dårlig stemning. Lyden av følelser i norsk svartmetall» nedtoner skandalene, kriminaliteten og det ofte svært kritikkverdige ideologiske underlaget for sjangeren, og konsentrerer seg heller om fellesskapet, nettverkene, estetikken og kunstneriske særegenheter ved black metal, særlig de første årene. Og det er jo utvilsomt svært fascinerende og tidvis gripende, ja ganske sakral musikk, spesielt de paradoksalt nok deilige gitar-arrangementene, der djevelens intervall og en syndig følelse av skogsflamenco får utfolde seg.

THORNS - Grymyrk [Full Demo 1991]

Tidens ånd snakket også med forfatter og filosof Helge Kaasin, som i sammenheng med utstillingen nå har utgitt boken Snø og granskog. Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall. Med en rekke nærlesninger viser han hvordan mange sentrale aktører i gammel og nyere black metal lot seg inspirere, ofte helt direkte, av norske poeter og av norrøn litteratur og historie. Og ikke bare diktning - i likhet med Susanne Sundfør likte de å se tilbake til førmoderne tid for å finne den riktige måten å leve sine liv på. La gå, noen av dem var sikkert bare opptatt av provokasjon og faenskap, men det er noen fascinerende scenarier Kaasin tegner opp i denne boken, enten man er enig i livsholdningen deres eller ei.

Les saken her

Når kopien blir større enn originalen

Kollega Ludvig Furu hadde også en meget interessant sak om den uunngåelige eksplosjonen av AI-genert musikk, og bransjemessige og filosofiske problemstillinger som nødvendigvis dukker opp hva gjelder opphavsrett og rettslig oppfølging av denne. Han tar suksessen med den «falske» Drake og The Weeknd-låten «Heart On My Sleeve» som utgangspunkt, og snakker med representanter for bransjeorganisasjonen TONO.

Les saken her

Hva som er inspirasjon og hva som er simpelt tjuveri når det kommer til låtskriving og kunstnerisk skaperkraft, er så klart noe som alltid er oppe til diskusjon. På godt og mest vondt, vil jeg si. Denne ukens andre store sak i den sammenheng er søksmålet etterkommerne til Marvin Gaye og låtskriver Ed Townsend har tatt ut mot folkefavoritten Ed Sheeran. Det er liksom alltid etterkommerne og senere rettighetsinnehavere som lager slik ståhei når de kan lukte milliongevinst i det fjerne. Som om man leter med lupe for å finne noen som kan sies å ha gjort deg urett.

De mener Sheerans verdenshit «Thinking Out Loud» er et plagiat av ikoniske «Let’s Get It On». På grunnleggende plan er jeg så klart team Marvin, siden han er en av mine yndlingsartister og det finnes så utrolig mange eksempler på hvordan afrikanskamerikansk kunstnerisk innovasjon er blitt utnyttet opp gjennom årene. Mye av det vi omtaler som classic rock er jo lite annet en kløktige tyverier fra eller hyllester til amerikansk blues, r’n’b og soul, kanskje spesielt med britiske artister som «syndere». Men det settes en skummel presedens om musikk ikke kan likne på annen musikk, enten det er tilfeldig eller intensjonelt. Og kan man egentlig stjele eller eie en vibe? Ja, sa retten for noen år siden i saken om Robin Thickes «Blurred Lines» kontra Marvin Gayes «Got To Give It Up». Ikkje bra. Og på en annen side har nettopp den konkrete og uttalte takknemlighetsgjelden til andre bands sound og uttrykk vært selve grunnen til at jeg har undersøkt og likt mange band i årenes løp. Om man kan saksøkes for å være Beatlesque er det jo like greit av jorda går under.

Ed Townsend er i likhet med Gaye død, og kan ikke uttale seg om saken. Det beste vi kan gjøre for ham i dag er å lytte til denne låten fra en av hans få egne søttitallsplater, utgitt på kremselskapet Curtom i 1975.

Musikalsk ekstase

Helt til slutt tar vi med en svært lovende nyhet fra USA, og et lite tegn som også vil være til inspirasjon for utøvere og arrangører innen det klassiske musikkfeltet - i tilfelle de sliter med frykt for manglende rekruttering til de store opplevelsene musikken deres har potensiale til å gi til publikum som velger å la seg henføre.

Les saken her

Liker du nyhetsbrevene fra Tidens ånd? Meld deg også på OM STIL med Ida Eritsland, Tidens ånd-nyhetsbrevet med de viktigste sakene et par ganger i uken og altså dette nyhetsbrevet for musikkstoff. Meld deg på her

Ha en god mai, vi ses neste gang.

Audun Vinger, Tidens ånd