«Shoplifters»-regissør Hirokazu Kore-edas siste film, «Min vakre stjerne» er for søt til at den blir så viktig som den vil være, skriver Ruth Emilie Rustad Marthinsen.
«Min vakre stjerne» er mindre overbevisende i sin naive og sukkersøte road movie-form enn tidligere Kore-eda-filmer, skriver Ruth Emilie Rustad Martinsen. (Foto: Another World Entertainment)
Hirokazu Koreedas nyeste film Broker, oversatt til den vemmelige norske tittelen Min Vakre Stjerne, omfavner på sentimentalt og lunefullt vis den samme tematikken av utradisjonelle familiesammensetninger, omsorgssvikt, etiske dilemmaer og filosofiske spørsmål knyttet til familie som ellers dominerer hans filmografi.
I åpningsscenen ser vi unge So-young (!) (Ji-eun Lee) som trasker gjennom regnet i Busan med et spedbarn i hendene. Hun forlater barnet på bakken ved en babyboks, som er designet nettopp for at mennesker skal kunne etterlate sine uønskede spedbarn anonymt. Så mye som man skulle ønske at dette var et fiksjonelt, satirisk premiss dratt rett ut fra en Black Mirror-episode, eksisterer konseptet i virkeligheten: i 2009 opprettet den koreanske pastoren Lee Jong-Rak en «babybox» utenfor sin kirke, tilgjengelig til enhver tid, og utstyrt med bevegelsessensor, varme og lys, og som er programmert til å gi beskjed til pastoren når et barn plasseres i den. Boksen ligner en slags brødboks i veggen, og over står et skilt som kan oversettes til: «Place to leave babies».
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Den omdiskuterte boksen ble opprettet fordi det, ifølge dokumentaren The Dropbox fra 2015, som handler om Lee Jong-Rak og hans babymottak, etterlates hundrevis av babyer i Seoul i Sør-Korea hvert år – i søppelkasser, i toaletter og på andre offentlige steder. Årsaken er at det er vanskelig for koreanske mødre å beholde et barn født utenfor ekteskap eller hvis barnet har en funksjonsnedsettelse – på grunn av mangel på aksept fra familie, generelt sosialt stigma og mangelen på barnepass, barnebidrag og et tilstrekkelig velferdssystem som til syvende og sist umuliggjør omsorgsrollen. Ugifte mødre blir derfor oppfordret til å adoptere bort eller anonymt forlate barnet i en babyboks – eller utenfor, slik som So-young i Broker.
De to detektivene Soo-jin (Bae Doona) og Detective Lee (Lee Joo-young) sitter ofte i bilen og observerer på avstand. De spiser mat, samtaler om livet, og grubler over hvordan de skal stanse det åpenbart forestående baby-salget. (Foto: Another World Entertainment)
Baby på svartebørs
Dagen etter å ha forlatt spedbarnet sitt ved en slik babyboks – som viser seg å utelukkende være en MacGuffin (gjenstand som driver plottet fremover, men er ubetydelig i seg selv) – angrer So-young. Men ingen i kirken har sett snurten av ungen. Ikke så rart, da den allerede er stjålet av en Sang-Hyeon (Song Kang-ho), som jobber frivillig for kirken og stjeler et nyfødt barn i ny og ne. Hans medsammensvorne Dong-soo (Gang Dong-won) har på grunn av sin fortid i barnehjem tilgang til informasjon om potensielle adoptivforeldre som ønsker nyfødte heller enn «institusjonaliserte fosterbarn», og som de utnytter for å selge barnet videre på svartemarkedet. I bakgrunnen sitter to detektiver i en bil og spionerer i påvente av å pågripe dem for ulovlig menneskehandel. Det legges opp til et intrigerende krim-drama.
So-Young oppsøker og konfronterer babykidnapperne, før hun på insisterende vis allierer seg med dem, og legger ut på en eksistensiell biltur på jakt etter spedbarnets nye foreldre. Når en liten gutt fra barnehjemmet sniker seg med i bilen, arter de selv seg som en utradisjonelt sammensatt familie.
Overbeviser ikke
En av de mest sjarmerende detaljene i filmen er gutten som i flere situasjoner trikser med en fotball på knærne, samtidig som han holder ballen fast med hendene. Gutten får meg til å savne Kore-edas tidligere og lignende historier som i større grad omfavner barnets perspektiv. Nobody Knows (2004) tok utgangspunkt i Sugamo-saken fra 1988, hvor en mor etterlot sine fire mindreårige barn i Nishi-Sugamo i Tokyo. Filmen fiksjonaliserer hvordan 12 år gamle Akira (spilt av Yuya Yagira, forøvrig den yngste noensinne til å motta prisen for beste «mannlige» skuespiller i Cannes) må passe på og brødfø sine yngre søsken i en trang leilighet i Tokyo, som gradvis overfylles av søppel. Kore-eda unngår å tråkke i den sosialpornografiske fella hvor man på sentimentalt vis skildrer barns vanskelige oppvekstkår i en moderne storby, ved å heller skape en sosialrealistisk skildring, som tålmodig og nesten kvasidokumentarisk får frem den klaustrofobiske følelsen av å være forlatt i en leilighet, side om side med dvelende skudd av det urbane landskapet, som inviterer til kontemplasjon og suger en inn i den virkeligheten som barna må forholde seg til. Langsomt vris det omsorgsfulle, empatiske barneuniverset om til noe som går i oppløsning. I 2018 vant Kore-eda gullpalmen for Shoplifters. Den befinner seg i samme tematiske univers. En japansk familie som lærer opp sine barn til å stjele dagligvarer for å få mat på bordet, bestemmer seg en dag for å ta hånd om en liten jente som ikke er blitt tatt vare på av sine egne foreldre. At en regissør vier så mye av sitt kunstnerskap til et slikt tema er rørende, samtidig som det også blir uunngåelig å se Broker i forhold til hans tidligere eminente, hjerteskjærende filmer.
En av de mest sjarmerende detaljene i filmen er gutten som i flere situasjoner trikser med en fotball på knærne. (Foto: Another World Entertainment)
Til sammenligning vil Broker for den granskende skeptiker virke mindre overbevisende i sin naive og sukkersøte road movie-form. Et alvorlig tema pakkes inn i en slags feelgood pixar-film med vidd og en gjennomtrengelig empati som er til stede i omtrent hver scene. Til tross for at Kore-eda har hanket inn halve crewet bak Parasitt (2019), deriblant cinematograf Hong Kyung-pyo og Song Kang-ho, som besitter en rolle skrevet spesifikt for ham (og med det vant beste mannlige skuespillerprestasjon i Cannes), klarer det ikke å veie opp for persongalleriets overforenklede karakteristikker, hvor babykidnapperne fremstilles som to ufullkomne, men sjarmerende mennesker som møter barnets tilsynelatende apatiske mor som sitter på en brokete fortid.
Avstumpet diskusjon
I en av scenene insinuerer hennes harde, følelsesløse trøsteklapp på barnets rygg at hun later som om hun ikke bryr seg om barnet, men man rekker ikke å fundere på hva det betyr før det avklares gjennom et spørsmål fra Dong-soo: «later du som om du ikke bryr deg om barnet så det skal være lettere å gi det fra deg?». Slik virker det som om filmen forsøker å ta for seg komplekse etiske og filosofiske spørsmål gjennom en vittig og rørende historie som til tider føles overforklart. I Nobody Knows dukker spørsmål opp i en mer indirekte form, som er fordelen med filmer om barn (med dyktige barneskuespillere) – at de kan ta opp et vanskelig tema uten at problematikken nødvendigvis trenger å utbroderes eksplisitt gjennom dialog, men gjennom det gjenkjennelige – siden alle har gått gjennom det traumatiske konseptet barndom – og den taktiliteten som filmmediet utnytter hvor selve universet i seg selv kan utlede lignende spørsmål.
