Nyhetsbrev #26: Nepo-daddy, Bret Easton Ellis-feber, potetganer og invitasjon til førpremiere
Lihkku beivviin og god mandag!
Tekst Ida Wammer
06.02.2023Uka preges av at Beyoncé har vunnet grammy (zZz), at siste rest av de som har sett episode 3 av The Last of Us gir uttrykk for det på digitale flater de óg – og at Solvej Balle og Annie Ernaux har blitt midlertidig tilsidesatt, for nå har Bret Easton Ellis, aktuell med romanen The Shards og Oslo-besøk, slått leir i vår kollektive bevissthet.
På en tur innom Oslos bokhandel for kvalitetslitteratur og samtaler av varierende kvalitet, rakk vi i løpet av et kvarters opphold å overhøre to forskjellige samtaler om forfatteren (en av dem varte og rakk, faktisk hele oppholdet, kanskje lenger?).
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Kanskje et tilfelle av Baader-meinhof-fenomenet: er man gravid, ser man barnevogner overalt. Skal man på Bret Easton Ellis på Litteraturhuset i morgen, hører man om Bret Easton Ellis overalt. Eller kanskje det bare er helt naturlig fordi ... det er årevis siden forrige roman (Imperial bedrooms i 2010), og det er kanskje ikke så mye man kan snakke om sånn ellers.
Kanskje en kombinasjon.
Ja, og hva vi skulle på bokhandelen? Skaffe The Shards ;)
Uansett! Denne uka skriver Audun Vinger om da han oppdaget Bret Easton Ellis («Jeg var naken»), om musikken i bøkene (både som redskap og faktisk) og om da Ellis besøkte Oslo i forbindelse med Lunar park. Året var 2005:
«Han var så lavt i kurs at jeg vagt kan erindre noe håndgemeng med ham på Lorry da han kom og skapte oppstuss i irriterende atal form, sikkert mentalt utslitt etter en endeløs bokturné. Vi hadde vært en gjeng på lansering av en litterær essay-bok på gamle Tronsmo en sensommerdag og the moveable feast hadde sakte forflyttet seg opp til uteserveringen på Lorry. Da Matias Faldbakken og antakelig Erling Kagge ankom med Ellis ble det kulturkrig, og essayisten var tydelig ikke lenger i sentrum av oppmerksomheten. Etter at flere var involvert i småprat, flørtete krangling og sigarettbomming med Ellis, gikk essayisten frem til ham, rakte frem neven, introduserte seg selv og sa «I’m an author too». Ellis repliserte med et forskrekket: «Ouch, you’re hurting my hand!».»
Les hele teksten her.
Kippers & Kapers på restaurant Panu
Ingrediensen som først kunne virke som en pirring av norske potetganer, viste seg heller å være en pussig besettelse: det var yuzu på alt.
Da drapsmannen og musikkprodusenten Phil Spector utviklet produksjonsmetoden som skulle bli kjent som «the wall of sound», var det for å skape illusjonen av et fortettet lydbilde. Den geniale ideen løftet midttonene i en låt og fikk sounden til å virke større, varmere og bedre enn materialet musikerne alene kunne bringe til bords.
Man blir minnet på Spectors vegg av lyd idet man går inn i den nyåpnede restauranten Panu på St. Olavs Plass.
Panu er modellert etter den parisiske lyttebaren Bambino, som også har brukt lydnerderi som en rettesnor i sin virksomhet. Her støpes restaurantens identitet i en demonstrasjon av kunnskap om popkultur, der kombinasjonen av skrukkete MF Doom-vinyler, longsleeve-gensere med Bambino-trykk og naturvin utgjør en hellig treenighet øvre middelklassehipstere kan abonnere på, i håp om at de går ut av døren med både et brisent sinn og det lille je ne sais quoi.
Selv om det å etablere en ren lyttebar i Oslo er et ideal utenfor rekkevidde når man tross alt inviterer nisseluer, har Panu virkelig fått til akustikken, en kjepphest for Kippers og Kapers. Denne kvelden var restauranten fullbooket, og ut av høyttalerne strømmet det en variert spilleliste som synes komponert av en Spotify-algoritme for bakgrunnsmusikk med et minimum av personlighet. Likevel kunne Kippers – som foretrekker å snakke med en frekvens som befinner utenfor skalaen til det øret kan oppfatte – føre en normal samtale med Kapers. Så god lyd var det i lokalet at man sågar kunne høre gjengen på nabobordet utveksle lavmælte anmeldelser av typen «meh» og «dette var helt OK».
Les hele restaurantanmeldelsen her!
Smaken er som baken
Markus Neby har en (og beviser det i ukas smakssak):
Noe av det han trekker fram (sammen med Kringkastingsrådet og NRKs Bluesasylet, som den indoktrinerte, statlige fotsoldaten han tross alt er!) er musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil:
– Kanskje litt nesevist av meg, men det føles godt og riktig å få det ut i en kulturavis: dette kan komme fra anmeldere jeg synes er gode og ellers skriver bra, men hver gang en musikkanmelder bruker musikkteoretiske begreper feil eller upresist, vrir det seg i den nevnte skitne sjelen min. Nå nylig ble flere bidrag i MGP beskrevet med «fengende taktarter», hvorav samtlige låter hadde samme taktart: 4/4, den mest brukte og tradisjonelle arten av dem alle. Med Eurovision husker jeg også at Måneskin ble beskrevet med at de benyttet seg av «sylfrekke harmonier», når harmonien de benyttet seg av var den berømte «husmor-tersen». Blir som å anmelde en bok og skrive at forfatteren leker seg med «sylfrekke skildringer» når et hus blir beskrevet som «rødt». Kan skrive en egen tekst om musikkeksperter i aviser og tv-programmer som benytter seg av ordet «synkope» på hver sine unike måter, men må komme meg videre i denne spalten her nå.
Les saken her.
Nepo daddy!
Caroll Dunham er grafiker, tegner, maler, norgesvenn, i tillegg til å ha medvirket til skapelsen av Girls-skaper Lena Dunham. Han har donert 161 verk til Nasjonalmuseet. 3. februar åpnet utstillingen, og den er en ujevn affære, kan man lese i Tidens ånd.
«Alle Dunhams menn har skjegg og langt hår. Man føler seg nesten gaslightet til å la håret gro, og naturen ta over. Under pressevisningen ser jeg meg rundt i rommet, hvor kurator Geir Haraldseth går entusiastisk omkring og peker, smiler, og på alle måter er i sitt rette element – ikke så rart: han har langt hår og skjegg.»
Ærefrykt på Nasjonalbiblioteket
Oslo kan fremstå som en typisk «nummer 2»-by, i all sin mangel på hovedstadskvaliteter. En svært viktig hovedstadskvalitet: bygg som innbyr til ærefrykt.
Vi har: Rådhuset, fysikkbygningen på Blindern, aulaen og Nasjonalbiblioteket ... og ja, det var visst alle. (Eller? send klage til post@tidensand.no)
Nasjonalbiblioteket har også den kvaliteten ved seg at det ikke røper hva som skjer på innsiden. I motsetning til dette nyhetsbrevet: På fredag avholdt vi salong der, og det ble tatt et oppgjør med den hvite måneden. Som Martin Svedman sa fra scenen (parafrasert): Å nøye seg med to glass handler ikke om at man har viljestyrke, det handler om at man ikke har begavelse for ekstasen.
Invitasjon til førpremiere: Aftersun
Mandag 13. februar på Vega Scene klokka 21.00.
Da skjer det. Visningen av Charlotte Wells (f. 1987) kritikkerroste film Aftersun. Send en mail til post@tidensand.no og meld deg på. Det er gratis! Her er trailern.
- Red.
Har du konto? Logg inn