Nyhetsbrev #28: førvisnings-inflasjon, idolisering av mesterkokken, Sontag, biopics, travkommentatorens flow og klumpsko
«Vindusvår». Når det er vår gjennom vinduet, men ikke når du går ut. Det er også mandag, og nytt nyhetsbrev.
Tekst Redaksjonen
13.02.2023Vi registrerer at Rihanna opptrådte på Superbowl i natt, men vi har ikke hele dagen, og må nesten videre i dette nyhetsbrevet! Men ikke så altfor langt, vi skal fortsatt holde oss til temaet resiliente kvinner™.
... Som har vært utgangspunkt for en flom av biopics den siste tiden. Bare det siste kvartalet har det kommet (eller blitt annonsert) filmer om: Marilyn Monroe, Hilma av Klint, Rosa Parks, Patricia Highsmith, Amy Winehouse, Pamela Anderson, Whitney Houston, og nå senest: Susan Sontag.
Innspillingen starter på Berlinalen denne uka, med Kristin Stewart (stort sett aktuell i jeg-vil-vekk-fra-denne-situasjonen-roller) i rollen som Sontag. Spennende match. Filmen baserer seg på Benjamin Mosers (kritiserte*) biografi, Sontag: Her Life and Work, og regisseres av Kristin Johnson, som står bak en biopic vi glemte å nevne i sted, All the Beauty and the Bloodshed med Nan Goldin, som har hatt sine visninger – og ikke minst førvisninger – denne vinteren.
Bli Tidens ånd-abonnent?
Førvisninger, ja. For noen uker siden skrev vi om hvordan kinoene har respondert på lave kinotall: den fjerde veggen er brutt ned, det er ikke bare på lerretet det skal skje ting, det skal være en fuckings opplevelse å sitte i kinosalen også! Vi har fått boutique-kinoen, med sine chunky, dype flanellseter, ofte uten armlener (som legger til rette for armer på avveie – på godt og vondt!), og tilhørende bord. Alle disse førvisningene må være utslag av det samme.
Premierebegrepet har alltid vært lugubert. Førpremiere, festpremiere, urpremiere, alt sammen: en måte å få folk til å føle seg viktig på. Du er spesiell du, som er på denne visningen her! Vel. Ikke nå lenger. Det har gått inflasjon i førvisningen. Da var det sagt.
Og ellers?
En stor, rød støvel har trampet inn i feeden

Mer enn estetisk trend, er klumpskoen et steg inn i fremtiden. For det handler egentlig om hvordan vi lager ting. Produkter som kan printes uten tidkrevende assemblage er en hellig gral i moteindustrien: en fullstendig automatisering av produksjonen. Maskiner som kan sy kompliserte sømmer med fingerspitzgefühl finnes ikke, enn så lenge. Derfor er modulære, selvprintende, strømlinjeformede objekter ikke bare stil, men også system.
Les hele saken her.
Nå kan vi slutte å idolisere mesterkokken
For den besatte matkulturen har nådd sitt metningspunkt (se: The Menu, The Bear, Mon Oncle, Aftenpostens Vink, D2, Kafeteria August)

Det er kanskje fraværet av noen norsk tradisjon for mat- og restaurantkultur som har gjort de siste ti årenes tendenser her til lands så ekstreme og vulgære, enda mer enn andre steder. Det er sannsynligvis for mye å håpe på at Norge skal få en mer jordnær, fornuftig og sympatisk matkultur: I stedet skal noe slikt heller etterlignes på de mest trendsensitive restaurantene, mens de venter på den nye vinen. Kanskje er alt dette også bare symptomer på den generelle kaksifiseringen av den norske urbane middelklassen, selv om bastardiserte versjoner av denne matkulturen også har funnet veien til distriktene, ofte i et utbredt oppheng i gourmetburgere med tilhørende pommes frittes servert i små liksom-frityrkokere.
Les saken her.
Rapping. Ikke er det synging, ikke er det snakking

Tar man plass på et serveringssted ved en trafikkert gate, kan man se alle mulige klesstiler åke seg forbi. En skinnveske-bærende student, en jentegjeng med magetopper, slengbukser og trashy 2000-talls accessories, og folk i 30-årene, som ikke har sluttet med lyse jeans, allværsjakke, behagelige joggesko og caps. Litt sånn er det med rappen også.
– Alt skjer samtidig. Det finnes en fullstendig variasjon nå, sier Kjell Andreas Oddekalv, som er en av forfatterne av boka Flytsoner – Studiar i flow og rap-lyrikk (SAP, 2023) – som er, ja, dét: En studie i flow og rap-lyrikk. Hva det er som skjer når skandinaviske rappere lager rap på skandinaviske språk? Kan man flowe uten å rime? Og utenrikskorrespondenter og travkommentatorer, man kan vel nesten snakke om en flow der også?
Les saken her.
Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for.
Aafk, jugendstil, fergesus, tunnelulykke, klippfisk og tripp-trapp-stol

A Human Position får Ålesund til å virke som en by hvor tiden går saktere enn andre byer. Sammenlignet med det håndholdte kameraet og klipperytmen til den gjengse norske underholdningsfilm (klippet i hjel for ikke å miste publikums oppmerksomhet hvis et skudd varer for lenge), er Anders Emblems film rolig og stillferdig, tydelig inspirert av den minimalistiske og observerende slow cinema-tradisjonen (Kaurismäki, Tarkovskij, Kiarostami, Akerman, f.eks.).
Les hele anmeldelsen her.
God vindusvår!
* https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2019/10/misunderstanding-susan-sontag/596653/
https://www.theguardian.com/books/2019/sep/08/susan-sontag-her-life-benjamin-moser-review
https://lareviewofbooks.org/article/the-struggle-to-feel-on-benjamin-mosers-sontag-her-life-and-work/

Hold deg oppdatert
Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.
Relaterte artikler
NyhetsbrevNyhetsbrev #27: Infantiliseringen av samfunnet, raseri som metode, RIP Gawker, podkast-boblen
Posten har kommet.
Av Ida Wammer- Nyhetsbrev
Nyhetsbrev #34: Lea Ypi, «Liver king», Tarantinos siste(?), Bastard-podkastens første, airfryere og veien videre
Torsdag, nyhetsbrev.
Av Redaksjonen
NyhetsbrevNyhetsbrev #30: Kulturell forflatning, riking-porno, kulturbyråkratene på Blå, Helgekampen, invitasjon ++
Nyhetsbrev trettio.
Av Ida Wammer