Vi mennesker er sosiale dyr. Derfor synes vi oftest det er litt kjedelig å snakke om Tingen og veldig morsomt å snakke om hvordan det snakkes om Tingen. Tingen, for eksempel en bok, en utstilling, en politisk utvikling, reduseres fra å være et eget objekt eller fenomen til et vagt omdreiningspunkt for den stadig pågående samtalen. Vi ser på hverandre som ser på hverandre, og så videre. På sosiale medier har metadebatten satt den vanlige debatten fullstendig i skyggen. Litt sånn er det med kritikken også. Man liker å snakke om kritikken. Drøfte ståa, bejamre seg over at den var bedre før, understreke hvor viktig den er, slike ting.
Men nå, nå er det mulig en ny type kritikk i emning. Hybridkritikken! Hva er det, da? Det er kritikerlaget avdeling kunsts nyeste påfunn, det. Én kunstkritiker har reist til Barents Spektakel-festivalen i Kirkenes for å se en utstilling der på gamlemåten, fysisk til stede, med det gigantisk flymaskin-genererte karbonavtrykket det innebærer, mens en annen kritiker har opplevd utstillingen via digital formidling og videodokumentasjon. Er sistnevnte nok til å gi en fullverdig kunstopplevelse? Hva er det i så fall som mangler?
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Annonse
Og er dette uansett veien videre for en kunstindustri som «oppfordrer til lite bærekraftige levemåter» og hvor «Tunge kunstverk fraktes verden rundt, mens kritikere, kuratorer, museumsansatte og andre profesjonelle aktører flyr etter fra den ene internasjonale biennalen til den andre.»?
Det skal Tuva Mossin, Nicklas Norton og Ingrid Halland finne ut av. Når? Tirsdag 7. mars 2023 kl. 18.00–19.15. Hvor? Kunstnernes hus kino i Oslo eller på Youtube (men blir det en fullverdig opplevelse, tro?).
Med ressurs- og klimamessige implikasjoner i mente hadde det ikke … Det er en radikal idé, men hadde ikke … det beste vært å bare droppe hele kunsten? Konse hundre prosent på kritikken, samtale bare om samtalen? Det ville vært klimavennlig.
«I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money»
Portland-rapper Yeat (født 2000) lager avantgardistisk idiot-rap á la Young Thug og Playboi Carti. Akkurat hva som blir sagt kommer hundre prosent i bakgrunnen av hvordan det sies.
Foto: Field Trip Recordings
Yeat er i motsetning til de fleste pop-artister av i dag ikke enkeltlåtenes artist. Fram til ... nå? Det nyeste albumet AftërLyfe har flere minneverdige enkeltspor, for eksempel den mørke emo-soundcloud-aktige «Rav3 p4rty» og kirkeklokke-skumle «Bëttr off», for ikke å glemme den overraskende partylåten «Nun id change».
Men albumets klare høydepunkt er «Split», der han rapper over en alarmistisk Chasethemoney-beat til det høres ut som han kveles.
Les hele teksten ... her! Ikke abonnent? Bli det her!
Ukens utvalgte: Hotel St. Pauli
Wam og Vennerød, 1988.
Et bekmørkt rusdrama med gnikkende skinnjakker, sado-masochistisk cucking og umiskjennelige Wam & Vennerødskke one-liners. Ingen av karakterene har sammenhengende psykologi, det finnes ikke noe meningsfullt plot, og den er et perfekt uttrykk for det norske 80-talls-mindreverdighetskomplekset.
Wayne Shorter var ingen «epic sax guy», men tonen og spillestilen hans var totalt sublim. Foto: Getty Images
Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker Aja (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå. Man kan kanskje frykte musikknerders pissekonkurranser og evinnelige hang til lister og rangeringer, og noe sånt som «den beste soloen» har jo en eim av meritokratisk maskulinitet, overmenneske-tenkning og så videre. Men følelsen man sitter igjen med når man hører den første gang, flere hundre ganger senere, full i Uber med Bluetooth på vei hjem fra byen, eller når man har en fri og rolig morgen hjemme hos seg selv og er ekstra mottakelig for det verden har å by på, er lykke og undring.
Det måtte skje: Spotify lanserer en tiktok-aktig feed
Foto: Library of Congress / Bain News Service
Facebook og Twitter hadde nyhetsstrømmen, Instagram hadde umiddelbar deling av bilder, Youtube hadde langvideo, Vine hadde kortvideo og Snapchat hadde bildemeldinger og stories. Nå har alle alt, og det vi sitter igjen med er en app-flora der alle ligner på muterte versjoner av hverandre.
I morgen er det visning av Jafar Panahis «No bears» klokken 17.30 på Klingenberg kino i Oslo, og som vanlig er det bare å sende en mail til post@tidensand.no hvis du vil komme! Det er gratis!
Ellers registrerer vi at det ikke lenger er mulig å gå inn på en hvilken som helst nettside uten å bli fortalt hvordan A.I kommer til å ødelegge livene våre, at Japans kjæreste spillskaper Hideo Kojima i helgen viste seg å være Kristoffer Joner-fan (kanskje han får en rolle i Death stranding 2?), at danske Sarah Lookofsky overtar som kunstnerisk leder på Kunstneres Hus, at sir David Attenborough (96) har klatret opp 67 bratte trinn for å se lunder og havlirekyllinger for at vi skal få se dem i serien Wild Isles (premiere neste uke), og apropos høyder: «Byens Tak» finnes nå, at pop-musikkens puls tydeligvis er i endring, at ski er ut (saken oppdateres).
